Når gir dere fra dere mamma-rollen?

[Anonym bruker]

Jeg har vært mamma i snart 3 år nå, og har registrert en del merkelige tilfeller i løpet av disse årene, blant venner og familie, fjernere bekjente og maaaange her på DIB.

Nemlig at en del menn tillater seg å ta pause fra farsrollen sin, og bruker unnskyldninger som:

 

-Jeg er blakk

-Jeg har forstuet en tå

-Jeg er forkjølet

-Har plutselig ikke et sted å bo(og det er visstnok uaktuelt å ta med barnet til besteforeldre,venner,en tur i parken,på restaurant o.l)

-Jeg skal jobbe

-Jeg skal ut på byen

-jeg syns det er kjedelig(!)

 

Og listen går videre.....Hvordan går det an egentlig?

Jeg mener bestemt at kvinner er utstyrt med et naturlig instinkt når det gjelder barna sine,at vi nærmest ser på barna våre som en del av oss selv og at det dermed skal veldig mye til før vi føler at vi trenger en time-out!

Derfor provoserer det meg at fordeling av samvær med barna blir gjort til en likestillingssak, når det egentlig har med biologi å gjøre. Det vil aldri bli full likestilling i den grad,det betyr at da må menn begynne å føde! Jeg tror det faller kvinnen mer naturlig å ofre seg for barna sine enn for menn.

Jeg undervurderer ikke viktigheten av å ha en far i barnas liv,men jeg er skeptisk til muligheten for at det skal bli lettere for menn å få hovedomsorg for barna(jmfr. FrP som mener at barns bosted burde avgjøres rettslig), når det er så sinnsykt mange av dem som gir opp fordi det er litt knapt med penger denne måneden eller de føler de brygger på en forkjølelse.

Når det er sagt, vet jeg at det finnes en del motsatte tilfeller også, men jeg føler de er litt unntaket fra regelen egentlig.

 

[så var vi 4]

Jeg gir ikke fra meg mamma-rollen. Har stått med hodet i do og ungen på armen og det er bare sånt man må forvente når man får barn. De er der uansett!

 

Men det finnes mange menn som gjør en super jobb med ungene sine og som ofrer seg totalt, på lik linje med mødre.

 

Men jeg er helt imot at barnefordeling skal bli en likestillingssak, for det gjelder barnas behov og ikke mor/fars behov for å slå gjennom med sine krav. Greit at rettssystemet skal bli mer åpen for at faren skal kunne være hovedomsorgspersonen, men mange av forslagene som sirkulerer der ute er rett og slett ikke forsvarlige for barna.

[Anonym bruker]

Helt enig med "Min lille supergutt".

[ukjent]

Signerer:)

[Anonym bruker]

Men hva med alle de tilfellene hvor barnefar og barnemor står likt i omsorgsevne,men klarer ikke å bli enige om samvær eller samarbeide overhodet.

Skal da en rett få avgjøre at far får hovedomsorg fordi det blir politisk riktig i forhold til likestilling?

Nei,jeg syns barnemor bør få hovedomsorg såfremt hennes omsorgsevne ikke tilsier noe annet. Det er kvinnen som bærer barnet i kroppen i 9 måneder og går gjennom fødselen og alt dette innebærer, og som tilsier at mor og barn har et helt spesielt bånd som ikke bør brytes pga domstoler.

[Anonym bruker]

På tross av alt som blir skrevet og sagt i forhold til likestilling, så er det ikke sånn. Far kommer aldri til og bli likestillt med mor, så lenge begge er skikket som omsorgspersoner.

 

Har selv vært gjennom en sak nå, ingen av oss er dårlige omsorgspersoner, men jeg er nå engang mor, og fikk barnet, til tross for at det var jeg som hadde flyttet vekk fra "hjemstedet" til barnet. I den grad en 3åring har relasjoner til det...

[Gjest marie-s]

Jeg er også helt uenig med denne form for likestilling, enda jeg har opplevd de fleste av de punktene du ramser opp så ser jeg ikke på det en gang som hovedgrunn til at jeg er helt mot det. Dersom man ser på Usa(som dessverre virker som det er det store forbildet for norsk politikk) og England så er det slik at om man går rettens vei så er det som oftes størst sjanse for at mannen for hovedomsorg for barna og dette p.g.a. økonomi. Han stiller altså mye sterkere siden det er flere menn enn kvinner som velger jobb fremfor det å være hjemme med barna når de er små, dermed har han råd til bedre advokat, han har råd til å kjøre flere runder i retten, han kan vise at han klarer å ta seg av barna økonomisk (i mange tilfeller så betyr det å sende barna så fort som mulig til en eller annen kostskole om de da ikke er gift med en ny "hushjelp"). Mor derimot som kanskje har valft å være hjemme med barna når de var små har da kanskje mindre arbeidserfaring, må kanskje ut i ny jobb med lavere lønn enn menn osv. enden på visen blir at hun på sett og vis blir straffet for å ha tatt seg av barna.

 

Så før jeg hadde gått med på noe slikt ville jeg sett at kvinner og menn også var likestilt når det gjalt lønn og arbeid. For et annet eksempel er jo at har du et par, kanskje samboere på 29 år og begge skal ut å søke ny jobb så sier det seg selv at de fleste arbeidsgivere ville valgt han for sannsynligheten for at hun snart ble gravid ville vært stor om de ikke hadde barn fra før. Og har de for mange barn er det mest sannsynlig at hun blir borte fra jobben ved barns sykdom osv.

 

Så inntil alt annet er likt så ville jeg aldri godtatt å gi fra meg mamma-rollen. Så jeg tror det beste alle kan jøre er å engasjere seg og bruke stemmeretten sin.

[:::) Frøken Velferdsrett]

per dag dato er loven kjønsnøytral, så hvorfor er omsorgen for barn så skjevt fordelt?

 

jeg nekter og gå med på at 80/90 % av alenmødre i dette landet nekter far enten 50/50 eller hovedomsrogen av ren egosime.

 

hva med de som er alene fra dag 1? er det retferdig da for et barn og alikevel måtte bo i bag store deler av livet pga likestilling? (for da kan det ikke ha noe med tilknyttnig før brudet og gjøre)

 

hva med små barn under 3 år? skal disse barna leve i en verden de ikke er i stand til og takle pga likestilling?

 

hva med alle de som bor uten for samme skolekrets? skal disse barna bare se klassekameratene anden vær uke? eventuelt også ha 2 skoler eller 2 barnehager? og om de skal ha 1 skole eller barnehage, hvor skal den være? i mitten? pga likestilling?

 

hva med alle de tilfeller der SF ikke stiller opp? skal de tvinges? pga liksetilling? eller gjelder det bare når SF har lyst?

 

hva med de barna som ikke takler 2 hjem? skal de fremdeles tvinges pga likestilling? å hvordan vet at barnet ikke takler det? og hvem skal barnet da bo fast hos?

 

og hva med de barna som må bo 50/50 der foreldrene konstant krangler om alt? er det på noen måte forsvalig? eller betyr det ingen ting i forhold til likestilling?

 

det siste jeg hørte av idiot forslag er at loven ikke skal være kjønnsnøytral lenger. at menn skal bli prioritert om begge er like gode omsorgspersjoner pga at det er for få menn med hovedansvar for barn.

litt som om en kvinne søker jobb på en arbeidsplass med bare menn.

 

 

nei, det er mye med dette jeg ikke forstår!