Hvorfor skjønner ikke sambo noen ting??(lang)

[mizza med nr.2 på vei]

Jeg er så lei.... Kjenner det bobler og koker i meg daglig. Jeg prøver å si til sambo at jeg har behov for å ha han rundt meg. Men han stikker bare ut til kompiser heeeele tiden! Jeg sitter hjemme å gråter og føler meg ensom, og han sier bare ring noen venninner! Det er jo han jeg trenger litt oppmerksomhet fra!!! Hvorfor klarer'n ikke å skjønne det? er det for mye å be om?? Når jeg spørr om han kan være med meg så virker det som at det er skikkelig OFF... Jeg orker ikke mer snart... Jeg er så lei av å være aleine hele tiden og ta hensyn til han. Hva skal jeg gjøre da!!? Han er jo kjempe snill, men nå de siste månedene så har han bare blitt mer og mer ego...

[mizza med nr.2 på vei]

ingen som gidder å svare?? Snufs...

[Gjest]

For det første; dette er ikke et langt innlegg

 

For det andre; hvor gamle er dere? Spør ikke for å være frekk, men får inntrykk av at typen din er litt umoden. Det er vanskelig for mannfolk å forstå at vi trenger dem hjemme av og til. Særlig når man er gravid, blir man ekstra følsom og "trengende". Prøv å snakk med ham igjen, og fortell på en saklig måte at han må tilbringe mer tid hjemme. Hvis han syns han har en grunn til å stikke av fra deg hele tiden ("du maser", "jeg kjeder meg", "jeg er redd for framtiden...".. whatever) så må han kvekke det ut av seg sånn at dere kan få et evt. problem fram i dagen. Ikke angrip ham, bare prøv å få ham til å se saken fra din side.

[mizza med nr.2 på vei]

Ja du har helt rett i det... Men jeg blir så frustrert at det ender opp med at jeg begynner å grine og ikke får sagt det jeg egentlig vil. Men jeg er nødt til å si i fra nå..

Vi er ikke så gamle.. jeg er 21 og han 24.. dette var noe vi ønsket veldig sterkt begge to. Men nå virker det som han faller av "lasset" mer og mer og jeg må gjøre alt alene. Jeg driver fortsatt med husarbeid til tross for bekkenløsning, fordi han klarer ikke å skjønne at jeg faktisk har vondt! Han sliter med ett dårlig kne og dårlig rygg så da er det jo stakars han.... grrr.....

[Ƹ̵̡Ӝ̵̨̄Ʒ i magen]

min samboer hadde en liten perioe hvor han gjorde meg ganske frustrert. Tror mye av det var knyttet til at ting plutselig nærmet seg og det ble litt skummelt. selv om han virkelig gleder seg! Etter at vi fikk snakket ut om det og jeg fikk forklart at jeg også synes en del ting er skumle, ble et mye bedre. De må nok få litt slingringsmonn for å finne ut av ting, men helt klart ikke så mye at du blir fortvila! kanskje en god vinkling kan være å fortelle om hvilke ting du synes er litt skumle. og hvilke ting du gruer deg litt til? For å gjøre det lovlig på en måte?

[mizza med nr.2 på vei]

ja det hørtes veldig fornuftig ut.. Nå har jeg litt dårlig samvittighet for det virker som jeg har hengt ut samboern min som en drittsekk. Det er han ikke altså. Men han er så annerledes. Ingenting av det jeg sier virker som "går inn" i hodet på han.. er det bare meg som er helt hormon freak? For jeg føler meg veldig aleine altfor ofte... Noen dager så vet jeg ikke en gang hvorfor jeg gidder å stå opp eller dusje. Jeg er jo bare aleine uansett...