Sutrete unger?

[Gjest]

Er det normalt at unger som har begynt på skolen gråter 10-15 ganger om dagen? "Mine" gråter stort sett hver gang de faller (slår seg ikke hver gang), i lek om de ikke "får til", om de får sisten legger de seg ned og hyler, om de ikke får låne noe hos den andre....lista er lang.

 

Er nå ganske lei denne sutringa, noen som har gode råd? Eller er dette normalt? Har prøvd å trøste, overse, oppfordre til å snakke i stedet for å gråte. Opplever at det er vanskelig å få hull på et innarbeidet reaksjonsmønster som kanskje blir opprettholdt hos biomor, i den tiden de er hos oss.

[-Hengebuksvinet-]

Etter kortere samvær går det stort sett greit, siden han vet at vi har forskjellige regler. Jeg har begynt å konsekvent "overse" tullegrining, dvs at jeg bare sier rett ut til han at jeg ikke forstår hva han sier når han har sånn grinestemme. Og i de værste periodene har jeg faktisk truet med å sette han i trappen for grining, men da har det vært virkelig ekstremt. Som at han griner hver gang en unge sier han imot, eller om søsteren tar noe fra lekekassa i stua ;-(

 

Eksen min har vel en noe utradisjonell form for barneoppdragelse. Gutten på 7 år sover i samme seng, er oppe like lenge som han, er på gaveinnkjøping med farfar hver dag, spiller så mye data som han vil og får så mye is og godterier som han ønsker.

[*-*]

Vi har også hatt noen runder med at den yngste gråt relativt mye i forhold til alderen. Ikke så mye sutring egentlig, men noen voldsomme gråtetokter ved små skrubbsår feks. Tror kanskje det var en kombinasjon av at hun var yngst, små søsken gråter og sutrer jo gjerne litt mer, og så tror jeg kanskje at foreldre i en skilsmissesituasjon gir barn mye oppmerksomhet og 'tilbakemelding' på gråt. Man er jo hele tiden redd for at det egentlig er noe annet, at det er mye innesperret sorg etc etc, og det kan det jo godt hende det var også. Også den eldste hadde noen veldig furte-perioder. Jeg som stemor reagerte veldig på det i begynnelsen og syntes det var slitsomt, far var mer opptatt av at barna trengte trøst og oppmerksomhet. Jeg følte at man måtte si fra om at man kan ikke holde på sånn og han syntes at jeg ikke så barna. Tror nok kanskje at 'sannheten' lå et sted midt i mellom. Jeg ble så klart fortere irritert på dem fordi de ikke var mine, men far forsterket nok også de litt slitsomme reaksjonene hos barna ved å alltid gi dem masse oppmerksomhet under disse episodene. Etterhvert har det blitt bedre. Vi vet at barna egentlig har det bra. Nå er det greit å si klart fra at vi ikke orker sånn hyling, eller at man må gå på rommet sitt hvis man skal furte. Jeg er nok fortsatt litt strengere enn faren, for jeg kan bli litt sint når et stort barn hyler som om noen har drept henne for så å le et sekund etterpå, Jeg blir jo skremt, tror først hun er død og så var det ingenting.... Eller om de holder på med sånn av og på hyling alt ettersom voksne er i nærheten, sånn som treåringer gjør. Men vi har fått mye bedre balanse og alt er blitt mye greiere. Er deilig å ha kommet dit at vi ikke tolker alt som at det har noe med savn etter mor eller traumer fra skilsmisse å gjøre, men at de er flotte unger som i blant er irriterende og kjipe, sånn som unger er:)

[*-*]

Hehe, var vel egentlig ikke noe gode råd der i det hele tatt. Jeg mente at jeg ville fortsatt som du gjør, overse det eller si at du ikke vil høre sånn stemme, dersom alt ellers er greit. Nå som vi er trygge på hverandre tåler mine stebarn at jeg sier at jeg ikke orker å høre på hyling fra så store barn, og resultatet er at det veldig sjelden er den type gråt når de er sammen med meg. (Med far derimot henger det fortsatt littegrann hyling igjen, de vet at han er litt softere enn meg