Mødre med psykiske problemer.

[Anonym bruker]

Synes dere det er uansvarlig å få barn når man har psykiske problemer, og har slitt med det lenge? (da snakker vi mer enn bare deprimert)

[Ikkelektuell]

Slike hypotetiske problemstillinger har det sjelden noe for seg å diskutere, men hvis du er litt mer spesifikk på hva slags psykiske problemer du mener så blir det kanskje mulig å gjøre seg opp en slags mening.

[Gjest]

I den grad det ikke går ut over barna, er det utrolig hva som kan funke når man er innstilt på det. Er moren ustabil, farlig eller suicidal er det noe annet....

[ellesant]

Synes det er mange andre som ikke burde få barn, men akkurat psykiske lidelser er ikke nødvendigvis noe stort problem, kan jo være en veldig flink pappa inne i bildet? Men folk som får barn og som så ikke har verken tid eller lyst til å ta seg av dem, de burde straffes! Det er ikke lov å klage på snille normale barn som blir som de blir fordi foreldrene ikke kan sette grenser!!!!!

[Anonym bruker]

Jeg er barn av en psykisk syk mor. Det er slitsomt. Du vet aldri hvor du har henne i humøret. Du må hele tiden lese det på henne. Hun kan gå fra å være blid til å gå i flint også plutselig gråte og angre masse.

 

Det er slitsomt.

[Anonym bruker]

Jeg har hatt en vond barndom og har slitt med psyken i mange år.

Har to barn og de har alt de trenger av matrielle ting og foreldre som elsker dem:)

Jeg har til og med vært innlagt på sykehus i perioder.Men da har alltid barnas far tatt seg av dem.

Slet veldig med spiseforstyrrelser før,nesten døde av det..Men er nesten bra nå.Er bare litt vanskelig inni mellom,men har gått fra 35kg til 50 kg da:)

Så har jeg litt sosial angst.

 

Men ungene mine har det kjempefint og er flinke på skolen og har mange venner;)

[Kystrøya]

Det er jo litt uavhengig av hvilken lidelse kvinnen har, hvor godt regulert sykdommen er med terapi og medisiner, og om hun har gode støttespillere rundt seg som en barnefar, foreldre og venner.

 

Jeg har en venninne som er manisk depressiv, har diverse former for angst og som med jevne mellom knekker helt sammen. Hennes hverdag er slik at hun kunne aldri i verden tatt seg av et barn slik hun er nå. Dette sier hun selv og. Hvordan skal man kunne ta seg av en baby, et spedbarn, en smårolling, et barn i trassalderen, et skolebarn, e.l når man ikke kan ta vare på seg selv enda?

 

Dette gjelder jo selvfølgelig ikke for alle med psykiske lidelser. Pga at mennesker er så forskjellige. Noen responderer veldig bra på ulike medisiner og terapi, og klarer å møte verden mye bedre enn andre med psykiske lidelser. Derfor kan man ikke stigmatisere og si at nei, mennesker med psykiske lidelser bør ikke få barn/jo de bør få barn. Fordi det vil være så forskjellig ifra person til person.

 

Noen mennesker bør ikke få barn uansett om det feiler dem noe eller ikke, pga at de rett og slett ikke passer til å få barn.

[Anonym bruker]

hadde ei venninne som ønsket seg barn noe veldig.da sa jeg at du må ikke sove hele dagen hvis du skal ha barn også burde du ha mat i huset til dem.(hu sov til kl15 om dagen og gjerne senere også.og hu gikk gjerne å spiste en gang om dagen.)

hu sa at barna skulle passe inn i hennes døgnrytme ikke omvendt.hu har ikke fått barn enda og det syns jeg er egentlig bra.da hu ikke kan passe på seg selv bør hun ikke tenke på å skaffe seg barn heller

[Anonym bruker]

Det er jeg helt enig. Er mora farlig eller suicidal bør ho ikke få barn. Jeg vet at det finnes småbarnsmødre som begår selvmord, og det er forferdelig egoistisk gjort. Er man en suicidal person, bør man slett ikke få barn. Jeg vet at det finnes mødre i verden som begår selvmord fordi de ikke takler å ha et vanskelig barn. Hvis man ikke klarer å takle et vanskelig barn, da bør man la være å få barn.

[Anonym bruker]

ja,,kvinner med psykiske problemer burde aldri få barn..Tenk så flaut det blir for barnet når de blir eldre og de finner ut av det.. nei,stereliser deg i stedet..

[Anonym bruker]

Enkelt og greit (på et vanskelig spørsmål....)

Hvis du ikke klarer å ta vare på deg selv, bør du IKKE sette barn til verden!!

[Anonym bruker]

jeg levde på nudler før, festa hvær helg, gjorde ingenting om dagene, var våken halve natta og sov halve dagen...

 

nå er jeg mamma og jeg har alltid mat i huset, fester aldri såklart, bruker dagene mine på å ta vare på sønnen min og sørge for at han har det best mulig, jeg legger meg tidlig og står opp tidlig.. alt dette skjedde over natta... rett og slett for at jeg ble mamma..

 

det har noe med at før man får barn er man alene (for meg som er alenemor i allefall) og da er det liksom ikke så viktig om hvordan huset ser ut og hvor lenge man sover.. men så fort man får noen å tenke på snur det seg gjerne helt av seg selv rett og slett fordi nå er man to:)

 

så akkurat det argumentet holder ikke helt...

[Anonym bruker]

Hjelp! Jeg er også sterel!