Å, så USIKKER!

[Skrekkblanda fryd *mamma*]

I følge Babyverden har jeg eggløsning idag! Men mensen kom jo 8 dager for seint forrige gang, så hvem vet. Det spiller jo ingen rolle, har ikke begynt å prøve enda, men planen er jo neste mnd. Det vil si en mensen til, og vips er jeg prøver. *blir svimmel bare av å tenke på det*

 

Grunnen til at jeg er så usikker er at jeg har vært litt uttafor det siste halve året, engstelig/angst. Men det går veldig opp og ned, og på gode dager, de fleste dager gleder jeg meg til å bli gravid. Har noen andre hatt det slik? Er så redd svangerskapet skal forstyrre alt for meg, slik at alt blir verre. Men det kan også bli motsatt, at jeg plutselig har noe som er er enn meg selv, noe nytt og spennende å leve for. Noen som har opplevd lignende?

[tryllepike * lykkespirer*]

har ikke opplevd det samme, men jeg skjønner at du kan være redd. Tror ikke man skal håpe på å bli bedre av å få barn om du er psykisk ustabil, ville heller gått til terapi og ventet til du føler deg friskere. Det er koselig å få barn, men det er mye slit også. Mange våken netter, gråt og bekymringer, men selvfølgelig helt fantastisk også.

Om jeg var deg ville jeg ha ventet til jeg følte meg helt stabil og moden for å ta ansvar for ett lite knøtt. Har du en lege du går til? Snakk med han om det og få legens synspunkter, han/hun vet vel best!

[Tausa♡Noah&Jessica]

HEI=))

sjønner probleme ditt godt,har hatt det akkurat likeens som du,va veldig sjuk av angst ogdeprisjoner får eg fikk første mann... var redd for alt.i en periode va det så ille at eg satt inne i 2 mnd i en stol,og verken spiste eller dusjet(i frykt for og dø naken i dusjen...heilt sjukt)

 

fikk en del hjelp me antideprisiv pilla og en kjempe flink psykolog,så blei en godt del bedre,

så blei eg gravid,og tudde det kom til ogbli verdens undregang,for eg som var så redd for alt,kordan kunne egpasse en unge?? abort var ikkje aktuellt,for eg turde IKKJE og ta narkose...så under heile svangerskape svinga det litt opp og ned,meste plaga me bekymringa om og klare og ta meg av ungen...under fødselen var angsten og frykten for medisiner (at eg ikkje skulle tåle dei,og få alerkiske reaksjoner og sant) enda så stor at eg gjennom førte en fødsel som varte i nesten 3 dager..med opnings rier med 5 til 15 min mellom rom uten medisin...så redd for medisiner var eg...fikk til slutt drypp da,for og få litt fortgang.

 

MEN=) etter den lille var komt og fikk den på magen,så var det kun han som betydde noe,hadde ikkje tid og sitte og gruble og tenke negativt,dagane gjikk i amming,kos og trilleturer.det er den beste medisinen someg noken gang kunne fått.

idag er han 4 år,og eg har berre blitt bedre og bedre,eg har selfølgelig perioder der eg er kansje littdeprimert,men laaaangt fra så ille som det var....

 

så JA,MED STOOORE ORD,det er noe nytt og spennende og leve for,det er meininga med livet=)))

 

lykke til me prøvinga,er sikker på den lille vil gjer deg godt=)

klem