Anonym bruker Skrevet 16. august 2007 #1 Skrevet 16. august 2007 Kan noen der ute gi meg noen gode råd for hvordan takle søskensjalusi der største bare er knappe to år. Minste er 7 mnd. Største gyver løs på minste så fort han får anledning; slår, klorer og lugger. Jeg følger med, men noen ganger kan jeg ikke se bort i to sekunder før det er gjort. Jeg har prøvd det meste; ros når største gjør noe bra (koser, leker med minste o.l.), vi har mye alenetid og han "blir sett". Jeg leker også mye med han om dagene, minste er med i leken på gulvet. Problemet er at jeg ikke forstår hvordan jeg best bør reagere når største gyver løs på minste, jeg blir selvfølgelig ofte sint på største fordi jeg får så vondt av den hjelpesløse minstemann. Han tar bare i mot bittene og slagene, og strigråter etterpå av smerte. Ikke misforstå, de etterlates ikke plett alene, men enkelte ganger må jeg bare gå unna i to sekunder for å feks hente et glass vann eller lignende. Og så har jeg prøvd med avledning, time-out, kjefting, rosing og alt mulig - likevel ser det ikke ut til å hjelpe. Største er jo bare to år, og forstår vel ikke akkurat andres smerte. Har noen erfaring med dette, og kan gi meg noen råd for hvordan takle dette? Problemet er vel mer eller mindre min oppbyggende frustrasjon, og mindre og mindre tolleransegrense for hvor mye jeg tåler å se av denne utageringen på minste. Jeg ønsker svar fra mammaer som vet hva jeg snakker om, og som kan kjenne igjen den fortvilende følelsen over hvor maktesløs en kan være i enkelte situasjoner der en vil begge sine barn det aller aller beste. Takker nei til svar med hugg fra enbarnsmødre, som faktisk i realiteten ikke kan forstå hvor vanskelig det kan være noen ganger. En ønsker jo tross alt en best mulig hverdag for barna, og en selv som mamma.
Milli Vanilli Skrevet 16. august 2007 #2 Skrevet 16. august 2007 Jeg hadde den nyfødte liggende i lekegrind (sprinkel med bunnen på det høyeste nivå) på lammeskinn og teppe. Der lå hun på dagtid når hun sov og ellers var fornøyd med uro over seg. Når hun begynte å bli sulten, så ventet jeg til eldste på 1,5 år la merke til det, og drog meg bort og tydelig gjorde tegn til at nå måtte jeg ta henne opp og gi henne mat. Etterpå var han stolt over å "ha gitt meg beskjed". Må få presisere at hun hylgrein ikke, da hadde jeg tatt henne opp før.. Dette var gjorde jeg bevisst med en gang vi kom hjem fra klinikken, ser din minste er 7 mndr, så det blir kanskje annerledes.. Jeg lot eldste også få være med på å "hjelpe" til med bleieskift, han fikk kaste bleien i søppelet, han fikk være med å gi flaske osv. Dette tror jeg bidro til at det ble positvt med ny baby, og han fikk ta del i forskjellige oppgaver med henne Jeg har fått en ny tulle nå, og med to store på 7 og 8, er det iallefall utrolig praktisk med lekegrinden i stuen, for der ligger hun litt beskyttet, men samtidig så kan de bort å snakke med henne, men de når ikke til hvis de har lyst til å ta henne opp. Vet ikke om dette var til hjelp, men håper det ordner seg :-)
*tobarnsmamma* Skrevet 16. august 2007 #3 Skrevet 16. august 2007 hei sann.vet ikke om jeg kan hjelpe deg men kan iallefall trøste deg med at det går over. vi hadde d akkurat som du beskriver. Han eldste var 1 1/2 da lillesøster kom til verden og de fikk sin reaksjon med kløning, kliping og biting.. det gikk i rykk og napp, men var værst i starten.Det som virkelig gjorde forskjell her var faktisk sommerferien, da har vi vært på bilferie pluss sydentur 14 dager og på den tiden har de to tærtingan blitt virkelig kjent og faktisk begynt leke seg sammen. nå går d mere på slossing om leker.. begynt få en forståelse for hvordan det kommer til bli etterhvert som hu blir større..huff..hehe neida men iallefall så følte jeg ikke jeg fant en teknikk som hjalp, prøvde alt som du har gjort og eneste som hjalp var faktisk ta tia t hjelp og at de fikk bli bedre kjent. mvh
AnnCoglillepinky=) Skrevet 16. august 2007 #4 Skrevet 16. august 2007 Ikke at man skal høre på alt psykologer og ect sier, men familieterapauten Jesper Juul har jeg sansen for. Han mener at søskensjalusi ofte kommer av at de sørste barna overhører ting som "er han snill og sover mye", "nei, i dag har det vært slitsomt", "i dag har han vært snill", osv. Og kanskje merker han at mamma og pappa er sline også.. Men så, når babyen gråter, så får mamma og pappa snill stemme, og "er du våken du, da, lille venn", osv. Og da blir det største barnet forrviret. Er den lille bebisen bra, eller+ Synes mamma og pappa egentlig han er fin, eller gjør de ikke+ Den største vet derfor ikke hvordan han skal oppføre seg ovenfor den lille. Så det er kanskje ikke sjalusi det dreier seg om. Man skal selvfølgelig være kritisk, og det kan jo være mange ulike grunner, men denne teorien fikk i alle fall meg til å tenke... Kan være noe i det.
Anonym bruker Skrevet 16. august 2007 #5 Skrevet 16. august 2007 Takker for svar til alle dere. Men det jeg også lurer på er hvordan jeg best kan reagere overfor største når han gjør ugagn? Skal jeg bli sint? Gi time-out i trappa? Avlede med noe positivt før ting skjer, i den grad det er mulig? Kjefte er vel ingen god medisin...? Håper noen kan gi meg noen eksempler på hva som har fungert for akkurat dere. Det er så vanskelig når største er så liten. HI
Gjest Skrevet 16. august 2007 #6 Skrevet 16. august 2007 Et konkret og enkelt tips du kan prøve ut, om du ikke alt har gjort det (har prøvd det selv da mellomste hadde en byge med voldsomme angrep på andre barn) er å totalt overse eldste når han gjør noe mot minste. La oss si du ser, men ikke rekker å stoppe, at han biter minste. Så går du bort, tar vekk eldste fra minste og løfter opp minste mens du totalt overser eldste og overtrøster minste. Overdriv veldig i stemmen når du trøster/snakker til minste, litt sånn "Åååååå, daaaaaakar lille deg, ble du bitt du? Uff og uff, det var nok vondt, kom så skal vi to gå bort i stolen og kose oss...osv" og gå vekk med minste mens du fortsetter å totalt ignorere eldste. Ikke gi eldste noen form for oppmerksomhet igjen før du har klart å roe ned minste og unngå da og nevne det som skjedde, bare prat med ham som om ingeting har skjedd. Når hele situasjonen er roet kan du godt rolleleke litt med ham eller ta opp med ham hvor vondt det er å bli bitt på generelt grunnlag, du trenger ikke trekke inn at han biter, men kanskje hvor vondt han synes det er om andre barn biter ham, spille på empatien hans. På samme måte må du fortsette å rose ham masse når han er "snill" eller rett og slett ikke gjør noe, f.eks du henter et glass med vann og han ikke har gjort minste noe, da kan du være blid og si noe sånt som "Å så fint du/dere leker når jeg var borte, dette ble jeg glad for å se". Dette med å ignorere den som utfører den uønskede atferden og bare gi oppmerksomhet til den "skadelidene" ynes jeg er en veldig effektiv og grei metode å bruke ovenfor små barn i en periode for å se om det kan hjelpe. På vår gutt fungerte det kjempebra! Gikk bare 3-4 dager så var han helt anderledes :-)
Anonym bruker Skrevet 16. august 2007 #7 Skrevet 16. august 2007 Tusen takk Alva, ett veldig godt tips! HI
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå