Angående gaver...

[Lilly 79]

Hvor setter dere liksom grensen for om noen trenger en trøstegave?

Jeg synes selv det er kjempefint å vie de som har det tøft, en oppmerksomhet, som blomster, smykker, osv.

Men hva må en person ha vært igjennom for at det skal være "verdt" en oppmerksomhet?

 

Dette er ikke et krangleinnlegg, jeg bare lurer.

[mayaya]

Jeg kjøper noe når jeg føler for det jeg, hvis ei venninne trenger et smil :-)

 

Men er det noe spesielt du tenker på?

[Lilly 79]

Ja, tenker på gaveinnsamlingene her inne.

At noen tar på seg jobben og samle inn noen kroner til de som ikke har det så greit.

[Lilly 79]

Ordla meg litt feil: Altså penger til gave, ikke penger til de som har det leit.

[Gjest]

Jeg synes kjempesynd på de som har opplevd vonde ting osv..Men jeg kommer ikke til å gi vilt fremmede penger. Dessuten synes jeg da at enten alle skal få, eller ingen..

[mayaya]

Å sånn. Jeg synes det er fint derosm noen føler for det. I lillegulls tilfelle synes jeg personlig det var veldig bra, sikkert fordi jeg hadde fulgt historien hennes så lenge, og fordi hun fikk barn på samme tid som meg nesten... Og mistet det etter såpass lang tid og mye fighting... Men her må enhver følge sin egen kurs, noen vet av andre bedre..

 

Har ikke noe konkret svar på spm ditt egentlig, tror ikke det finnes heller?

[Lilly 79]

Akkurat hva jeg tenker det.

Men føler meg litt ussel som ikke er med på det, likom.

Er jeg gjerrig? Synes ikke det selv, iallefall.

Klart jeg synes synd på de som mister, eller opplever å miste en baby, men da sympatiserer jeg heller her inne.

[mayaya]

Det kommer jo litt an på hvor godt man føler man kjenner vedkommende... Noen her inne har man fulgt lenge, både her og på bim. Jeg har noen som jeg føler jeg vet av bedre enn andre, og faktisk når jeg har møtt noen in real life, så føltes det som jeg har kjent dem hele livet. Var ve egentlig det jeg tenkte inni hodet mitt når jeg skrev det andre også..

 

Jeg kommer heller ikke til å gi til "vilt fremmede" personer....

[Lilly 79]

Nei, er vel slik jeg føler det.

Når en venninne av meg mista, var det skikkelig kaos hos henne.

Jeg ba henne ta md seg hunden på hytta ei helg, og slappe av litt der.

I mens hadde jeg nøkkelen hjemme hos henne, så vaska jeg og stelte til hun kom hjem.

 

Jeg for min del liker å bry meg selv, men da med slike gjerninger, og til de jeg kjenner.

[LisseUmmaNuddeAtteJamPjøver]

Jeg pesonlig har ingen grense for hvem som er verdt og hvem som ikke er det. Men jeg skiller mellom de som berører meg personlig på et dypt plan, og de som jeg "bare" føler med. Klart det er vondt å miste, uansett om man mister en ektemann eller et ufødt foster, men det er ikke alle historiene som berører meg personlig i så måte. Så noen fastsatt grense finnes ikke hos meg iallfall, men ser også at for min egen del ville jeg nok ikke sprunget til å kjøpt trøstegave til en som spontanaborterer i uke 14, slikt kan vi alle oppleve. Men å miste et barn eller en ektefelle som man har kjent og elsket blir for meg noe annet. Kall det gjerne en grense og kall meg gjerne kynisk, men jeg har ikke råd til å sponse alle som gjennomgår aborter, samlivsbrudd, det å miste foreldre, besteforeldre, opplever husbrann eller som stryker på eksamen.

[Lilly 79]

Synes kanskje at det å nevene stryke på eksamen sammen med tragedier er litt teit.

 

Det å miste i uke 14 kan jo oppfattes som like vondt for en person, som det å miste i dødfødsel for en annen.

 

 

[Learning to fly]

Bare for å kommentere litt her, så synes jeg på en måte det er flott att noen har kommet på å gi gaver til folk som har mistet barn etc. Men det er så mange brukere her inne, att noen kan jo føle seg forbigått i slike sammenhenger. Hvorfor fikk hun , men ikke jeg? Dette er ett forum med mange ulike typer, og jeg føler det i grunnen blir feil att man gjennom ett slikt forum skal begynne å gi hverandre gaver uansett formål...

 

Ett lite eksempel, som ikke står på lik linje med å miste ett barn altså!!): Jeg går i en klubb med jenter der vi er mange, og ulikt antall fra gang til gang. Den ene gangen vi møttes så hadde mange gått sammen om å gi gaverkort til den ene jenten, som hadde fylt 30 år, tre dager før vi møttes. Denne jenten som fikk gaven ble kjempeglad, og det var faktisk en stor sum, nesten 3000,-. Og jeg unner henne det, selfølgelig! Denne jenten kommer sånn ca 1/3 del av gangene på klubben. Og grunnen til at noen visste om dagen hennes, var jo att disse noen, kjente henne litt bedre enn andre. Så derfor ordnet de med gavekort.

 

MEN, det satt en annen jente i samme rom, som hadde vært med og spleiset på dette gavekortet. Hun hadde blitt 30 år, 2 uker før vi møttes. Det var ikke så mange som kjente til hennes dag, men det kom på ett vis frem i lyset under kvelden. Hun er på klubben HVER gang, men hun fikk altså ingenting. Og de/den som hadde satt igang innsamling til det andre gavekortet, visste om den dagen, men hun mente att det var jo "så lenge siden". "Det var mer naturlig å gi til hun som hadde så nært inntil klubb samlingen..." Og man samles en gang i mnd...

 

Fytti katta som jeg krympet meg da. Hadde jeg visst om det så hadde jeg jaggu samlet inn penger til hun også. Enten alle eller ingen, sier jeg!! Jeg snakket med henne etterpå, hun var nok litt lei seg og følte seg forbigått pga att de hadde gitt noe til den andre jenten, selv om hun prøvde å glatte over med å si "att neida, det gjør jo ingenting...) Hadde de ikke gitt noe, så hadde ingen reagert engang. Men begge hadde jo fått gratulasjoner. Synd att det ikke ble noe av den innsamlinga til den andre også. Her er jeg medskyldig, føler jeg:(

 

Det hele ble litt flaut syntes jeg. Noen som kommenterte att de skulle nok gi henne i en noe i en annen anledning. Og hun fikk året etter, da fikk hun en baby. Så klubben spleiset på en bukse, genser og hatt til babyen...Jeg blir aldri informert om de spleise greiene, så hadde jeg visst om det, så hadde jeg sagt noen ord her, kanskje man kunne spleiset på noe som stod mer i stil med den 30 årsgaven, siden hun faktsik var forbigått..

 

Mitt poeng, hvorfor ikke støtte hverandre med ord og oppmuntringer i den form her inne. SÅ i det virkelige liv, så kjøper man oppmuntringer til "virkelige" venner og familie som trenger det.

Her inne er det lett ofr att mange blir forbigått!!

[LisseUmmaNuddeAtteJamPjøver]

For det første var det satt litt på spissen, for det andre kan det å stryke på eksaen være en like stor krise for enkelte om de aldri har opplevd noe værre.

 

Men til sakens kjærne: om jeg har valgt å komme med en oppmerksomhet til noen som går gjennom en personlig krise, forplikter det meg til å måtte støtte alle som opplever sin situasjon som like ille? Eller kan jeg selv vurdere om den enkelte historie og tragedie berører meg på et slikt plan at jeg _ønsker_ å vise min medfølelse utover et vennlig klapp på skulderen?

 

 

[Lilly 79]

På slutten der kom du til de jeg tenker på.

Skal man a gi til alle som har opplevd noe i nærheten?

For da blir det mye å gi tilslutt.

[Lilly 79]

Jaaaaaa!!!!

 

Der fikk du virkelig sagt det, learning to fly.

Tenk på de stakkarene som ikke er med i "klubben" her inne, og ikke er de som poster mest innlegg, men som like mye bruker dib til å komme seg gjennom noe.

Jeg føler det blir forskjellsbehandling, og prioritering av "enkeltsaker" og det vil jeg ikke være med på.

 

Jeg sier heller noen ord i et innlegg til vedkommende, og håper det varmer like godt!

 

For meg gjorde det iallefall det.

[Learning to fly]

Riktig! Du tok poenget mitt:)

Det er mange som ikke skrive rfor mye om seg slev her, eller ikke få rrespons pga ukjent nick, feil overskrift på innlegget, innlegg på en tid me dlite brukere osv. De vil nok føle seg såret.

Kjekt å gjøre andre glad, men det er helt forferdelig å bli forbigått.

 

I slke triste situasjoner, så blir det nmesten å sammenligne det med en flokk unger, der noen får is, mens noen må bare stå å se på att de andre koser seg med isen. De med is er kjempeglad,, de uten er kjempelei seg, og husker nok det tilfellet resten av livet!!

[LisseUmmaNuddeAtteJamPjøver]

Ja det er mitt poeng her. Et grovt overslag, ren gjetting dog, sier meg at her inne på disse sidene får man innsyn i to samlivsbrudd i uka, en abort, 20 syke barn og slitne mødre, 3 alvorlig syke foreldre/besteforeldre, 4 begravelser forøvrig og ett utall nedturer. På toppen kommer de litt mer skjeldne sakene der barn omkommer, ektefeller blir alvorlig skadet eller dør, hus brenner til grunnen osv. La oss si at det i snitt er 30 stk i uka som kunne trengt en oppmerksomhet, bare her inne. Om jeg skulle sponset med 20 kr hver gang kommer det faktisk på over 30.000 på et år. Ikke mye forsåvidt, men jeg forbeholder meg retten til å la pengene gå inn i min husholdning.

 

SÅ hender det en skjelden gang at en historie, fra en man har fulgt lenge, griper så hardt i hjerterota at man bare vil skrike. Og da syns jeg, som sitter langt oppi nord for meg selv, at det er fint at noen som er nært disse få, kan formidle min omtanke og medfølelse. Om det skjer med en klem, med et kort, med en blomst eller en bamse er meg klekkende likegyldig. For når det er historien som har rørt meg er det ikke for pengenes del jeg bidrer, jeg bidrar fordi jeg føler for å vise min empati, og gi støtte til den som har rørt meg med historien sin.

 

Så får det være (slap me!) at noen føler seg forbigått. Men slik er det virkelige liv også: jeg har nære venner jeg støtter og deler minner med når noen går bort, og jeg har bekjente jeg hører historiene til, men som jeg ikke er nært nok til å støtte. Selvfølgelig oppleves krisene som like ille for de involverte, men jeg kan ikke her hjeme tråle dødsannonsene for å gå i begravelse og gi blomster kun fordi også fremmede mennesker mister noen.

[Learning to fly]

Poenget her inne er vel att mange ikke "skjønner" at det er noen som er mer venn enn andre her inne. Og føler att alle skal være på samme linje her. Viss man har ett nært forhold til noen her, så synes jeg faktsik att man kan ordne presanger på en privat måte, man kan jo bruke pm.

[LisseUmmaNuddeAtteJamPjøver]

Helt greit det. Men om jeg overfører 20 kr direkte til den det gjelder så blir det faktisk ikke det samme som å gi en større oppmerksomhet i fellesskap med andre. Om jeg var den som var i krise, og det stadig rydde inn småpenger på kontoen min hadde jeg faktisk opplevd det som smålig. Om de samme beløpene går inn i en blomst, i et gavekrt på spa, til en teddybjørn så oppleves det faktisk som en positiv oppmerksomhet, ikke bare som allmisser.