Om tanter, sykehus og håp som nekter å visne

[Gjest]

 

 

Jeg hadde ett mål idag; få besøkt tante. Gledet meg til å se henne, det er lenge siden sist. Det er bare et problem; tante befinner seg på sykehus.

 

Jeg ville uttrykke meg veldig forsiktig om jeg sa at jeg er livredd for sykehus. Jeg hater virkelig den plassen.

 

Men hun er go'tanta mi, og jeg er ingen kjip niese, og nå er det f@£n så lenge siden sist vi pratet annet enn på telefon, så idag SKULLE jeg besøke henne.

 

Sto opp, lagde frokost, matet minsten, skravlet med eldstejenta, ryddet, vasket tøy, hentet post, pakket bager, sendte en unge til venninna si og plasserte den andre i vogna.

 

Og da sa det stopp.

 

Jeg brukte en halv jævla time på å pusse tennene, ta på meg kåpe og komme meg ut døra. Jeg hadde så intens noia for å gå ut.

 

Men ut gikk vi, minsten og jeg.

 

Angsten satt som en krok med mothaker øverst i magen. Jeg eksisterte ganske enkelt ikke fra livet og ned. Nynnet gamle trygge yndlingslåter hele veien til sykehuset, takknemlig for regnet som overdøvet den idiotiske hurtigpustinga mi.

 

Inn i foajeen, av med regntrekk, av med kåpe. Den ekle følelsen av at alle stirrer på meg. De GJØR jo selvsagt ikke det, de har nok med sitt eget og legger ikke merke til at en hvilken som helst mamma med barnevogn kommer inn døra.

 

Men hver gang jeg går inn den døra, er det som om jeg blir dratt år tilbake i tid. Jeg begynner å kaldsvette, kjenner huden krympe seg rundt nervøse knokler og velkjent kvalme.

 

Jeg skynder meg til heisen. Oppe i fjerde er det trygt - jeg lå aldri der.

 

Tante er dritings på morfin og gliser med sprukne lepper når hun får se oss. Oksygenslangen vipper opp og ned på den magre halsen når hun prater. Jeg klemmer henne, hardt, og hun er ingenting mellom armene mine.

 

Hun er på vei bort.

 

Minsten babler lykkelig på fanget mitt og flørter skamløst med pleierne som ståker inn og ut av rommet. Tante sender meg megetsigende blikk som ingen andre tar notis av - blikk som forteller hvilken pleier som er grei, og hvilken som er ei skikkelig hurpe. Vi har lang trening i denne leken.

 

Hun er for svak til å ha minsten på fanget, og redd hun skal smitte ham med forkjølelse. Jeg tror hun må være kretsmester i forkjølelse nå. Men hun er i godt humør.

 

"Hvordan går det?" spør jeg.

Hun peker på slangen i armen, gjør en grimase og ler.

 

"Hvordan er det med DEG?" parerer hun.

Den bittelille dama under sykehusteppet i sliten bomull, og med intet mindre enn fire poser intravenøst dilldall hengende klart spør hvordan JEG har det.

 

"Bra" juger jeg.

"Ikke lyve for tante" gliser hun, med en alvorlig tone under det varme smilet.

 

Så jeg forteller muntert og lettbeint at jeg har litt angst, bare. Ikkeno' å bekymre seg for - det er i sommer som enhver annen sommer.

 

Dessverre kjenner tante meg altfor godt. Hun ser tvers gjennom bullshit på 100 meters avstand, minst, så hva f@£n er det jeg innbiller meg.

 

Hun sirkler meg inn med ufarlig prat om søskenbarna mine, går umerkelig over til å prate om onkelen min og BANG! Der har hun lurt meg ut i en samtale om faren min. Hennes eldre bror.

 

Jeg går i baret hver gang. Forteller ting jeg inntil da ikke ante at jeg tenkte engang. Viktige ting. Grunnleggende ting om hvorfor jeg er blitt som jeg er nå.

 

Så griner vi litt. Sånn stille sammen-om-det-grinings. Og det gjør godt.

 

Minsten leker med tøyelefanten sin og er lykkelig uvitende om to generasjoners grining.

 

Tante ringer på vakta og forlanger snørrpapir og smertestillende. Vakta krangler litt om det siste punktet, men tante grumler dypt nede i halsen og får viljen sin.

 

Så er det triste over. Vi begynner å fleipe igjen. Snakke om koselige ting. Det er slik hver gang. Vi er to veldig like jenter som har funnet hverandre i en stor familie som ellers er full av forvirring. Vi skjønner hverandre.

 

Etter en stund blir hun trøtt av neste morfindose. Minsten har for lengst sovnet i vogna si. Jeg står der og stryker min steintøffe, godhjerta, råmorsomme lille tante over pannen til hun sovner. Når hun begynner å snorke, triller jeg vogna stille ut i gangen og begir meg hjemover.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre når hun en dag må forlate meg. Og jeg skriver med vilje MEG, for når det gjelder henne er jeg evig egoist. Hun er MIN, for helvete. Min egen skytsengel, bestekompis, morserstatning. Mitt forbilde. Hun har vært syk i over 30 av sine snart 50 år, men finnes ikke bitter.

 

Vi har så mange like minner fra da vi var små. Vi kjenner den samme smerten, det samme savnet. Og vi fleiper med at i neste liv skal vi jaggu sørge for å være mor og datter, og ta bedre vare på hverandre enn våre foreldre gjorde.

 

HUN holder liv i MEG. Selvom jeg går fritt rundt, og hun ser verden fra senger og rullestoler.

 

 

 

 

 

 

[Monajenten]

Åhhh....heksa mi, du uttrykker deg så ufattelig bra...

 

Syns det er helt forferdelig grusomt at du har måttet gjennomgå de fæle tingene. Du virker som et fantastisk menneske som jeg hadde vært beæret over å ha som venn.

 

Takk for at du deler dette med oss.

 

Stor klem til deg.

[Gjest]

 

*rødmer fra hårfestet til tærne*

 

Hva skal man svare på en sånn kjempekoselig melding da??

 

Det hjelper meg masse å få skrive ting ut av skallen iblant. Og det å legge det ut på nett er liksom en sånn barnslig liten "modighetstest" for meg...hehe

 

Men jeg hadde ærlig talt ikke trodd jeg skulle få tilbakemeldinger som de koselige og oppmuntrende ordene damene her inne kommer med!

 

*klemme*

 

 

[Monajenten]

:)

 

Jeg har det på samme måten når det gjelder å skrive ting ut av skallen. Forskjellen blir at mine tanker, følelser og bekymringer kommer ut i form av sanger:)

Men det hjelper! Det hjelper absolutt, og jeg syns ikke du skal slutte med det til tross for at noen på krangle ikke er overbegeistret. Som du skrev selv, så er det bare å la være å åpne innleggene dine. Det er som oftest ganske greit å forstå ut i fra overskriftene dine om det er et "skrive-fra-seg-innlegg" eller et maseinnlegg;)

 

Vi er noen snille mennekser her inne også, deriblant meg selvsagt;)

[Gjest]

 

Misunner deg som får til å skrive sanger! Hehe

 

Skriving er knall egenterapi.

 

Jeg skjønner jo at folk går lei...ingen orker å lese om elendighet hver gang man logger inn for å koseprate om barn og andre gode ting! Hihi

 

Jaaaaaaaaaa, er masse nydelige folk her! Som du!! *kose flat*

 

 

[Gjest]

Forferdelig trist historie - både meg deg og tanten din. Man skal ikke oppleve sånt...

 

Det positive oppe i det hele er jo at du skriver utrolig bra!! Har du vurdert forfatteryrket? ;-)

[Gjest]

Så nå på profilen at du har det. Tror du vil lykkes!

[Helnøtt med spire:)]

Skikkelig bra skrevet ja! Følte jeg leste ett lite stykke av ei novelle, og ble helt fenget:)

 

Men vil bare si at det er så ufattelig urettferdig! Hele verden er bare uforståelig av og til. Jeg hper virkelig du får beholde henne så lenge som mulig!

 

*klemmer på til deg*

[3b@rnsmor-30*]

tårene bare triller nå..

 

blir helt satt ut av å lese sånt jeg...

 

vet ikke hva mer jeg skal si.. utrolig bra skrevet.

sender deg en trøsteklem!!!

Du er ei tøff dame som kom deg på sykehuset!!

 

 

 

 

 

 

nå må jeg vaske bort mascara og røde øyne før jeg skal på møte med ca 20-30 andre folk... hehe...

[Guttemamma til tusen :)]

Flott skrevet!!

 

Håper tanta de kan bli frisk igjen!