Årsaken til samlivsbrudd....

[Gjest]

Bør barn få vite årsaken til samlivsbruddet mellom foreldrene og evt. når? Jeg lurer litt på dette siden stebarna bare får vite en side av saken fra mor, mens far tier fordi han er redd han kan bli anklaget for å svartmale mor. Jeg er stemor og mor - har vokst opp med skilte foreldre og det hadde vært godt for oss barna å få høre fars versjon av samlivet og bruddet og ikke bare mors. Men siden far ikke brydde seg om oss så ble han naturligvis syndebukken i våres øyne og er det den dag i dag.

 

Min mann har stilt opp 100% for barna sine fra de var født og også etter bruddet, så for meg blir det feil at han skal bli sett på som syndebukk av barna sine nå. Alle brudd har jo to sider, og når mor er den som går fordi hun finner seg en ny så er det vel ikke rimelig at hun skal ha enerett på historien - eller hva syns dere?

 

I vår familie lider vi under at ungdommene mer eller mindre bor hos oss av plikt (50/50). Vi ser at de sliter med delt bosted, men de vil sikkert ikke såre noen av foreldrene. Og mor vil nok ikke ta skylden for ettertiden å ha fått dem bort fra far som alltid har stilt opp for dem. De er gamle nok til å bestemme selv, men jeg føler at de omgitt av feighet. Jeg som stemor har selvsagt ingenting jeg skulle ha sagt, men akkurat nå tror jeg situasjonen for alle oss ville vært bedre om de flyttet til moren sin og besøkte oss annenhver helg.

 

Jeg legger meg fint lite opp i stebarnas saker, og de anser ikke meg som en del av familien sin lenger - mye takket være mor. Men jeg ser jo fra utsiden hvordan de har det. I mange tilfeller er 50/50 deling en ordning som passer foreldrene best- dessverre.

 

 

[*-*]

Hmm, den er litt vrien all den tid det er viktig å ikke svartmale hverandre. Men jeg syns at barn har rett til å få vite fakta. Hvis mor har gått fordi hun fant en annen syns jeg det er typisk fakta som barn bør få vite etterhvert. Når barna er små så er det begrenset hva de skjønner av sånt, men når de er større, tenåringer og sånt, syns jeg de bør få ordentlige svar hvis de spør. Jeg tenker at det er viktig å alltid gi riktige svar om enn ikke hele sannheten når de er små, svar som kan fylles ut når de blir større og skjønner mer. Har man først begynt å juge på et tidspunkt kan det bli vanskelig for både foreldre og barn.

 

Det vil alltid være to sider ved et samlivsbrudd, og mye av det er subjektive oppfatninger som man ikke trenger å male ut for barna. Men likevel greit at barna får historien noenlunde på plass før de blir voksne. For mine stebarn blir det gjort gradvis, og vi er kanskje omtrent halveis i historien nå. De vil selvfølgelig aldri få alle detaljene rundt bruddet, men de må få vite det de fleste rundt vet. Men tror det kan være fair at når det er ting en av partene har gjort 'galt', feks utroskap, så er det viktig at denne forelderen får fortelle barna det selv først. Sånn sett unngår man følelse av svartmaling fra den andre. Sier ikke at man skal brette ut voksenlivets intriger til barna, men mener at de har krav ordentlige svar når de blir tenåringer. Og iallfall hvis det er noe som gjør den ene parten urettmessig til syndebukk.

 

Ikke lett det der....

[Gjest]

Problemet hos oss er at tenåringene ikke stiller noen spørsmål og har aldri gjort det. Men av adferdsendringene deres vet vi jo at noen har fortalt dem noe som kanskje ikke er hele og fulle sannheten.

 

Det er bare trist hele greia - jeg håper ikke våre barn får oppleve noe sånt som mine stebarn - bli dradd mellom lojaliteten til mor og far....

 

-huff, det er bare å fokusere på det positive og bite sammen tennene når det butter i mot i ekteskapet - alternativet er så mye verre.

[*-*]

Men hvis det var mors valg å gå fordi hun møtte en annen, har de ikke fått vite det? Tror de at far gikk fordi han møtte deg eller noe? I så fall syns jeg man burde sette seg ned med dem og fortelle det faktisk. Jo, tror jeg syns det, man må bare prøve å ta det på en forsiktig måte. Hvis det handler om hvem som var mest kjip i prosessen og sånn, så er det vel ikke noe poeng i å begynne å rote i det, trenger ikke barna vite.

 

Men er det ingenting dere kan gjøre hvis stebarna bor hos dere 50/50 og det er såpass kjip stemning? Det hjelper ikke å prate med dem eller noe? Har lest deler av historien din før, så det virker jo ikke sånn... Men kunne dere prøvd familieterapi med tenåringene da? Eller sendt dem i en eller annen tenåringsprategruppe? Man er vel forberedt på at tenåringer er vanskelige, men de skal jo ikke få lov til å ødelegge en familie for det. De er såpass store at jeg syns man må kunne kreve at de skal forstå litt av problematikken rundt skilsmisser, foreldre og steforeldre og skjønne at dere gjør så godt dere kan. De har det sikkert vanskelig hvis de blir dratt mellom lojalitet til mor og far, men de har ikke lov til å oppføre seg som drittunger for det! De skal jo faktisk lære seg å leve i et samfunn. Dere må uansett tenke på deres familie. Hvis det er noe dere kan si eller gjøre (som ikke er umoralsk eller nedrig) som kan hjelpe på situasjonen hos dere, så ville jeg prøvd det, uansett hva mor syns - dere må tenke på å få det bra i deres hjem!

[Anonym bruker]

Nei, ser ingen grunn til at barn bør bli informert i det hele tatt. Kommer noen spørsmål når de blir eldre får man svare etter beste evne, men uten å "svartmale" en av partene. Det beste er om barna tror at foreldrene er så enige som mulige og de selv (barna) er 100% uten skyld i samlivsbruddet. Det er ille nok å være barn i et samlivsbrudd UTEN at de skal få servert alle de skitne detaljene i tillegg.

 

Nina

 

[*-*]

jeg tror vi mener omtrent det samme. Jeg mener ikke at barn skal få vite skitne detaljer om samlivsbrudd, ei heller at de skal styre med voksenspørsmål når de er små. Vanligvis så holder det lenge å få vite at foreldrene ikke ønsker å være kjærster lenger og det er det.

 

Det jeg mener er at hvis det finnes 'offentlige' historier som alle rundt vet, så bør nok barna få høre sannheten når de blir store. Så klart fortsatt ikke intriger og vonde dataljer de kan være foruten, men hvis det ble slutt mellom mor og far fordi far traff stemor feks og hele verden vet, så tror jeg det er helt ryddig å fortelle dem når de spør etterhvert. Når barna blir store vil de lure på dette, og barn får dessuten med seg mye mer enn man tror. Man må selvfølgelig også ta hele praten om at mor og far ikke passet sammen og bla bla. Og så klart er det beste at ingen legger skylden på hverandre, men at dette er slikt som skjer i livet og saken har mange sider etc etc. Tror bare at ingen barn har godt av å leve med kjipe familiehemligheter som ingen får lov til å snakke om men alle egentlig vet.

[*-*]

Uff, skjønner at jeg kan misforstås og må presisere igjen - mener IKKE at barn skal måtte forholde seg til voksenverden og dens intriger, ei heller i konflikter mellom foreldrene. Men tror det straffer seg på sikt å juge til barn hvis de ber om en sannhet. Hvordan man løser en slik situasjon og hva som er best for barna ville jo være helt individuelt her. Enkelte ting bør barn aldri få vite. Men å rydde opp i misforståelser kan være greit. Mente altså aldri å oppfordre til drittkasting på biomor over her.

[Anonym bruker]

vår situasjon er:

jeg og far møttes på nyåret. han er gift og lever med kone og barn. vi liker hverandre, men ingenting mer.

senere på våren treffer mor en annen, hun er utro, og sier at deres forhold ikke fungerer lenger.

han flytter ut til sommerferien, og jeg og han blir sammen. vi gjemmer oss ikke, men vi turer heller ikke på så barna ser oss sammen. men de såg nok litt av mine ting i leiligheten hans, og vi ringtes og litt også når han hadde barna.

i løpet av sommerferien blir det slutt mellom mor og erobringen. han ble introdusert for barna en gang, som venn, da han overnattet og sov på sofaen.

slutten av sommerferien er vi offisiellt sammen, også i samværshelger av og til.

mors type er glemt for lenge siden, og jeg står igjen som grunnen til at det ble sllutt, at han gikk fra henne og rett til meg, og listen er lang. jeg er roten til alt vondt. vi kan ikke stå å banke inn i hodene på dem at jammen det var jo mor som var utro, og gikk ut av forholdet.

hun sier hun ble så dårlig behandlet avhan, at han tvang henne til tilslutt å gå, fordi hun aldri fikk verken kjærlighet eller omsorg. stakkars henne.

jeg mener ungene godt kunne vite sannheten, og gjerne få den fortalt en gang til, slik at de husker hva som skjedde. ser ikke at de skal tjene så veldig på å gå å innbille seg at det var jeg og faren som ødela deres familie. fr det er ikke sant.

det var ingenting i mellom oss, han var gift, dog ulykkelig, men jeg var i et annet kortvarig opplegg, tenkte aldri det skulle bli meg og han samme om vi likte hverandre. ingenting skjedde mellom oss før hun hadde brutt deres forhold.

[Gjest]

Jeg er enig at man ikke skal sitte og fortelle barna/ungdommene hvem som var kjipest osv. Men ut fra adfersendringene til ungdommene tyder det på at noen har fortalt dem en historie som ikke er helt sann - utelatt viktige detaljer.

 

Barna vet at jeg kom inn i bildet lenge etter at foreldrene hadde gått fra hverandre - den delen av historien kan nok ikke engang mor endre på. Jeg vet det ikke, men sitter med en følelse av at mor har fått ungdommene til å tro at jeg er den som har stått som et hinder for at foreldrene fant tilbake. Jeg og mannen min blir da syndebukker sett fra ungdommenes ståsted - alle barn ønsker jo at foreldrene bor under samme tak så lenge det ikke er snakk om mishandling ol.

 

Det hjelper ikke å snakke med disse ungdommene - det er som å snakke til en vegg - vi får ingen respons. Ungdommer er kanskje sånn, men jeg synes de er store nok til å få høre hvordan deres oppførsel påvirker oss andre i familien. Jeg oppfatter det slik at de trenerer alle forsøk på å nå frem til dem ved å forbli taus - da er det vanskelig for far og meg å vite hvor vi har dem.

 

Kan jo skjønne at dama ble snurt da x-en giftet seg på nytt og stiftet familie mens hun ble sittende igjen alene når elskeren dro sin vei etter noen år..... men hun trenger da ikke være så rotten at hun skal bruke barna sine som våpen for å hevne seg på oss? Det er jo ikke min feil at hun dumpen x-en - jeg var bare heldig å "ramle" over ham og da er det min fortjeneste. Jeg har tatt meg av barna hennes i alle år som om de var mine egne, men det var visst også feil.....

 

Jeg har i mange år villet hatt en samtale mellom oss voksne og en tredjepart evt. med barna også for å til en ordning hvor vi alle visste og var enige i hvilken rolle jeg skal ha, for jeg er den eneste "outsideren" her. Men mannen min steiler voldsomt for et slikt forslag for det er ikke bra for barna osv. Så den ballen har jeg lagt dø for lengst.....

 

Jeg forventer ingen taknemlighet fra henne men respekt for den jeg er som person - men nå har jeg bare gitt henne opp. Hun er en ikke-person i livet mitt, men det er vanskelig å leve med stebarna 50% av tiden og ikke forholde meg til dem siden de representerer veldig mye av hennes holdninger til hva jeg skal bry meg med mhp deres liv - dvs. ingenting - De snakker kun med far når det er noe, slik har moren også vært i alle år. Det var ikke slik før i familien vår...... Men jeg lærer etterhvert å leve med situasjonen.

 

I alle år har jeg tenkt "Hvis det hadde vært mine barn...." når en situasjon dukket opp og jeg måtte håndtere stebarna på godt og vondt. Nå har jeg en indre mantra "Det er ikke mine barn - ikke si noen ting, bit det i deg så blir det ingen krangel....." og slik går ukene

 

Med en åpenlys konflikt mellom foreldrene (kjefting og raseri - vi har vært der tidligere...) så vet man hvor man har hverandre, men denne stille krigen som mor fører gjennom barna sine i dette tilfellet er ganske utmattende for oss siden vi ikke har noe konkret å ta opp med henne.

 

[*-*]

Kjip mor da. Syns det er pussig at hun ikke selv ønsker å være litt velvillig pga egen utroskap. Hvis hun og far bare hadde blitt enige om en 'problemfri' historie om at de ikke passet sammen og hun senere vært positiv til at far fikk ny kjærste så hadde jo alt vært fint, og ingen hadde hatt noe behov for å fortelle barn noe mer fra den historien....

 

Ikke noe særlig heldig å begynne å grafse i mors utroskap hvis dette ikke var noe barna visste om den gangen. Men det må være lov til å understreke at mor ikke ville fortsette forholdet fordi hun ikke syntes det fungerte. Og at de derfor var enige om at de ikke skulle være sammen før han møtte deg. Det må egentlig kunne gå an å presse mor litt på at hun skal støtte den historien, med mindre hun vil fortelle barna om egen utroskap...