Så usigelig godt å bli tatt på alvor!

[Anonym bruker]

Mamma har slitt med angst og psykiske lidelser siden jeg var 3 år. Frem til nå har hun "ordnet" opp selv, fått, til en viss grad den hjelpen hun har trengt og fungert sånn nogen lunde. Så gar hatt jobb stort sett hele tiden pga medisinering og terapi. Men for to år siden låste alt seg, og hun ble uføretrygdet. Samtidig begynte legene å føkke til medisinene hennes, så det har vært en berg og dalbane å være i nærheten av henne. Mang en kveld har jeg måttet låse meg inn til henne for å se om hun var i live. Og å avtale noe som helst, om det er bytur eller middag har vært et sjangsespill. Og jeg har i perioder vurdert å sykemelde meg for å passe på henne, i tillegg til at min psykiske helse begynner å bli tynnslitt etter årevis med trussler o selvmord og opprigninger midt på natta.

 

Hun har i 9 år nå gått på en sterk angstdempende medisin som legen nå har redusert dosen kraftig på. Denne medisinen er livlina hennes, uten den kommer hun seg ikke i postkassa, og jeg må både handle mat og klær, vaske hus og alt for henne når hun er uten. Det er denne medisinen legen før ferien bestemte seg for å kutte ned på. Og mamma er ikke noen kravstor dame, hun klarte ikke å få frem hvor viktig medisinen var for henne. Så "ferien" vår har vært et mareritt, der jeg har handla, passa hus, vært psykiater, trøsta og avverget katastrofer.

 

Så i forige uke tok jeg henne med til legen og la frem alle problemene vi i familien sliter med pga hennes sykdom. Men selvfølgelig var det vikarlege. Men hun fikk nok medisin utskrevet til å klare seg til fastlegen kom hjem. I går ble hun fri, og det var på'n igjen med trusseltelefoner, angst og gråt. Så i morgest ringte jeg, og fastlegen var tilbake. Han ringte meg tilbake med en gang. Og han ble så glad for at jeg ringte, for han hadde ikke ant hvor syk hun har vært. Selvsagt , for mamma er en dame med stolthet, og uansett hvor dårlig hun er så sparer hun den siste tabletten til hun skal til legen slik at hun er rolig der. Og dermed har hun sørget for at hun oppfattes som tilnærmet frisk når hun kommer dit.

 

Vi pratet lenge. Og han var enig med meg i at før noe annet tilbud finnes er hun nødt til å få den medisinen for å klare dagen. Alternativet er at jeg må sykemeldes, og at hjemmetjenesten må kobles inn. Og det er ingen gunstig løsning for noe av oss. Så han skrev ut medisin nok til 6 uker, og hun er henvist til psykiater for å utrede medisinbehovet.

 

Ogå jeg som hadde mota meg skikkelig opp, og skulle "ta legen". Han var jo enig! Godt å vite at det av og til nytter å si i fra.

 

Og nå gleder jeg meg til helga, for første gang på lenge vet jeg at hele familien kan finne på noe koselig sammen, med mamma inkludert.

[Anonym bruker]

Hvorfor legger du ut dette her..? Hva med å sende inn historien til Hjemmet eller Allers?

[prekæs]

Fint å bli tatt alvorlig. Det hjelper oftest å snakke om ting, rolig og kontrollert. Å "ta" noen, "klikke i vinkel" eller "resinere noen opp og ned"() har oftest motsatt effekt. Mulig noen fler burde forstått det.

[ragna]

til annie over meg; dust!

 

til HI, for en jobb du har! håper det ordner seg til det bedre for dere alle sammen nå. ikke vær redd for å hyle ut til det helsepersonellet det måtte gjelde, du har krav på å bli hørt. pass på deg selv, husk på at du bare er ett menneske du også oppi det hele.

[Gjest]

Anonym - det kan hende du skal lese gjennom en gang til.