99,8

[Gjest]

 

Det var min kroppsvekt igår kveld.

 

Det er 200 gram fra 100 kilo det *grøss* Og når man er 169 cm høy, er ikke 100 kilo det mest kledelige man kan bære på....

 

Jeg hadde et mål - gå ned fra 94 til 80 før august. Kan vel trygt konstantere at det gikk i dass...

 

Hvorfor må hver lille kilo jeg mister erstattes med angst?

 

Det er det samme hver jævla gang; vekta viser et par kg mindre, jeg får noia og burer meg inne og trøstespiser.

 

VIL IKKE LEVE SÅNN!

 

Jeg er så redd at enda flere minner om faren min skal komme ramlende ned i hukommelsen min når jeg går ned. Jeg vil ikke at kroppen min skal minne det minste om slik den var da han ødela meg. Jeg vil ikke syns.

 

Samtidig er jeg jo glad i livet mitt. Det er godt å leve, når jeg tør. Jeg vil ikke gjemme meg i beskyttelsesflesket mitt, for f@£n!

 

Og mellom de to ytterpunktene vipper jeg.

 

Vektøkning = deppa

Vekttap = angst

 

Fuck it.

 

Det er dessverre enklere å være deppa enn å ha angst. Ikke at det er så himla stas å være deppa, men det er iallfall lettere å takle enn angsten.

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal orke å røske skikkelig tak i det faren min gjorde mot meg. Jeg har sakte men sikkert tatt alt det andre, men denne biten...blir kvalm ved tanken.

 

Hvordan lever man videre, om man får den endelige bekreftelsen fra hukommelsen på at ens far lå med en?

 

Hvordan skal jeg kunne se på meg selv som en hvilken som helst annen, verdifull person, om jeg tar det som har hendt inn over meg?

 

Og samtidig; uten å ta det inn over meg og jobbe med følelsene rundt det, blir jeg aldri kvitt denne faenskapen.

 

Jævla enkelt opplegg! *grrrrrrr*

 

Men den som gir seg er en dritt.

[Mage Mi Sa Jo]

du er en hvilken som helst annen verdifull person og jeg tror ganske sikkert at du har en del gode kvaliteter ved deg som de rundt deg setter stor pris på. dette har du ikke fra faren din. det er deg og det han gjorde mot deg var jo ikke din skyld. men han var syk som i det hele tatt kunne finne på å tukle med et barn.

 

ut i fra de ting du har delt med oss på dib syntes jeg det virker som du er flink til å sette ord på følelsene dine og det er jo en god egenskap å ha.

 

ønsker deg alt godt, hilsen en som vet hva trøstespising er. grunnet andre erfaringer i barndommen.

[Gjest]

Du kjenner veldig godt mekanismene du benytter for å beskytte deg, så du har tydeligvis gjor det på denne måten en stund. Kan jeg spørre hvor lenge du har orket å holde på en vektnedgang før angsten fikk deg til å spise deg opp igjen?

Som du sier, du har fått den endelige bekreftelsen - på det aller jævligste. Tror du det kan bli verre - at det er mye du ennå ikke har orket å la slippe fram? Det som du nå vet, blir det mindre tilstede om du blir større igjen, fordi det da blir en "annen" kropp?

Du har min største respekt for hvor klart du klarer å formulere det du sliter med.

 

Det vil forresten ikke si at du har krangleimmunitet og aldri vil bli klippet ned fra skrå vinkel om anledningen byr seg på andre emner, men jeg regner med at det er derfor du er her inne

[___]

Høres forferdelig tøft ut. Jeg har ingen greie på det, men hadde det vært en mulighet å skaffe deg en annen type beskyttelse enn vekta? Det var bare en tanke. Hvordan hadde det vært å begynne med en kampidrett for eksempel? Det gir god mosjon,gir ofte et bedret forhold til egn kropp og du lærer å forsvare deg fysisk. Kansje du da ville våge å gå ned i vekt?

 

Sansynligvis har du rett i at du må røske skikkelig tak i det faren din gjorde for å komme gjennom det. Håper du får god hjelp. Forslaget over var bare en tanke som slo meg.

Lykke til.

[Gjest]

Du har PM.