99,8

[Gjest]

 

Det var min kroppsvekt igår kveld.

 

Det er 200 gram fra 100 kilo det *grøss* Og når man er 169 cm høy, er ikke 100 kilo det mest kledelige man kan bære på....

 

Jeg hadde et mål - gå ned fra 94 til 80 før august. Kan vel trygt konstantere at det gikk i dass...

 

Hvorfor må hver lille kilo jeg mister erstattes med angst?

 

Det er det samme hver jævla gang; vekta viser et par kg mindre, jeg får noia og burer meg inne og trøstespiser.

 

VIL IKKE LEVE SÅNN!

 

Jeg er så redd at enda flere minner om faren min skal komme ramlende ned i hukommelsen min når jeg går ned. Jeg vil ikke at kroppen min skal minne det minste om slik den var da han ødela meg. Jeg vil ikke syns.

 

Samtidig er jeg jo glad i livet mitt. Det er godt å leve, når jeg tør. Jeg vil ikke gjemme meg i beskyttelsesflesket mitt, for f@£n!

 

Og mellom de to ytterpunktene vipper jeg.

 

Vektøkning = deppa

Vekttap = angst

 

Fuck it.

 

Det er dessverre enklere å være deppa enn å ha angst. Ikke at det er så himla stas å være deppa, men det er iallfall lettere å takle enn angsten.

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal orke å røske skikkelig tak i det faren min gjorde mot meg. Jeg har sakte men sikkert tatt alt det andre, men denne biten...blir kvalm ved tanken.

 

Hvordan lever man videre, om man får den endelige bekreftelsen fra hukommelsen på at ens far lå med en?

 

Hvordan skal jeg kunne se på meg selv som en hvilken som helst annen, verdifull person, om jeg tar det som har hendt inn over meg?

 

Og samtidig; uten å ta det inn over meg og jobbe med følelsene rundt det, blir jeg aldri kvitt denne faenskapen.

 

Jævla enkelt opplegg! *grrrrrrr*

 

Men den som gir seg er en dritt.

[MammantilKaja]

#Trøsteklem#

 

[Gjest]

 

Takk

 

*uffne dager for tida*

[Mille**]

Huff, dette var fælt å lese. Syns du skal oppsøke profesjonell hjelp til å få bearbeidet dette. Du kan jo ikke gå å være deppa eller ha angst resten av livet! Han ødela deg da, men ikke la han ødelegge resten av livet ditt også.

 

Stor klem

[Gjest]

Trøsteklem fra meg også! Ønsker at du får den hjelpen du trenger! Du har jo stor innsikt i dine problemer, og med den rette hjelpen hadde du nok kommet langt!

 

Ikke! aldri! gi opp troen på at du skal komme deg videre. Faren din er ikke verdt at du skal ligge nede. En dag reiser du deg, og da kan du si til din far at han kan ryke og reise, han greide ikke ødelegge deg likevel.

 

Stå på Heksa Gram & pentaene! Du er kjempeflink. Hadde gjerne skulle samarbeidet med deg om de kiloene, for der vet jeg mye, men det blir vel dessverre vanskelig pga den ryggsekken/ børa din far påførte deg...

 

Klem fra

[Gjest]

 

Går i gruppeterapi, jobber for å bli bedre...

[MammaTil2]

Jeg vet ikke hvordan man gjør det, men du må få pratet det ut.

Og du må ha tid til å bare ta vare på deg selv den første tiden.

 

Antar du har funnet nettsiden www.faenheller.no.

Utenfor Trondheim er det et senter for seksuellt misbrukte også.

De skal visst være flinke. (Tror det er Betania som driver det.)

 

Jeg har fått denne infoen fra fastlegen min, etter at bobla sprakk en gang jeg var der. Nå har ikke jeg opplevd noe like vanskelig som det du forteller om, men alt unntatt samleie var der over flere år...

 

Jeg har pratet med to svært gode venner, og noen i familien min. (Det var en familie-venn som forgrep seg på meg) Det blir bedre når du har fått det ut, men av og til ramler man ned i fortvilelsen igjen. Trøsten er at det blir lenger mellom hver gang etterhvert som tiden går.

 

Det er skremmende, men skal du komme videre må du si til noen at du trenger hjelp. Fastlegen er en grei plass å starte, for der kan ingen si noe videre.

 

Håper du klarer å ta tak i det, og innerst inne være enig i at det slett ikke var din feil og at DU ER LIKE MYE VERDT SOM ENHVER ANNEN! (Bortsett fra disse drittsekkene, da.)

 

Nå skal jeg skynde meg å poste dette før jeg blir feig og sletter det.

[Gjest]

 

MammaTil2; takk for omtenksomt innlegg.

 

Syns du er tøff, jeg! *gi blomst*

 

Jeg går i behandling, det tar bare så satans lang tid å bli ferdig med den dritten.

[Gjest]

Du er din egen beste venn og plutselig en morgen så våkner du opp og er uendelig glad i deg selv, så er det å tviholde på den følelsen hvis evnt. andre møkkadager kommer. Det er du som bestemmer over ditt selvverd, INGEN andre. Ikke kiloene, ikke pappa, ikke nabokona etc. kun du. Jøss, tok helt av her jeg, gode tanker

[1kar&1møy&meg™]

Stoooor trøsteklem fra meg. Du er sterk!

[mittlillebøllefrø&bøllefrøkna]

Du er verdt så utrolig mye mer enn du tror!!!!

 

*knuseklem*