Utrolig hva vi holder ut

[Anonym bruker]

Jeg leser ofte innleggene her fordi jeg er som mange av dere - til tider oppgitt, frustrert, rasende, såret, sint på mannen min. Men han er en flink og snill mann, så krangler ligger i det faktum at vi er så forskjellige. Vi har ulike oppfatninger og forventninger til ting og blir irriterte og like ofte sinte når det ikke blir slik vi vil det skal være.

 

Mange av dere finner dere i de utroligste ting jeg aldri kunne akseptert. Vold først og fremst, utroskap, bruke penger på alt mulig uten å snakke med dere, ikke hjelper til med hus og barn overhode, men oppfører seg som forvokste tenåringer, osv... Til dere - prøv å finne igjen selvrespekten og sett grenser, sett ultimatum og krev respekt - hvis dere fortjener den.

 

For det er også mange av dere som er noen selvopptatte nek uten evne til å gi respekt til den som ikke gjør som dere vil. Som sutrer over mangel på roser, øm kjærlighet og oppmerksomhet. Våkn opp - livet er ikke en Margit Sandemo roman.

 

Mange savner følelsene for og fra sin partner, og jeg er vel mer i den kategorien. Med dagens krav til selvrealisering er det fristende å søke ut for å finne kjærligheten, men for min del gjør jeg ikke det. Så lenge jeg har følelsen av fellesskap, at vi er et team som tross ulikheter vil det samme - ha et godt hjem for oss og barna, ja da skal jeg holde ut mye.

 

Det er mye snakk om lyst og ikke lyst på sex. Det er så lett å si nei. Man er for trett, er bare ikke klar for det og mannen har heller ikke gjort noe for å hisse deg opp. "Skal vi ha sex?" er liksom ikke helt stikkordet som tenner meg i alle fall. Men så er det også det, at om man anstrenger seg litt og blir med på leken, så kommer somregel lysten, og begge blir somregel i langt bedre humør etterpå. Om så bare ligge inntil hverandre. Man kan ikke leve godt sammen med lange perioder uten noen form for fysisk nærhet, tror nå jeg.

 

Så, mine damer - jeg tror ikke jeg har det så mye verre eller bedre enn dere. Men jeg tror jeg har selvrespekt nok til å vite om det er på tide å dra. Jeg tror også jeg har selvinnsikt nok til å vite når jeg selv er bitch og må trå til selv for å få ting til å fungere.

 

Det er en vanskelig balanse, men verdt å strebe etter, er det ikke?

 

 

[Anonym bruker]

Kunne skrevet mye av dette selv.

 

:-)

[Anonym bruker]

Ja, utrolig hva vi holder ut.

Og bare fordi vi har et ørlite håp om at bare vi jobber nok, da blir det bra.

[Anonym bruker]

Jeg synes det er veldig vanskelig noen ganger når man føler at ting fungerer greit, men ikke mer.

 

På den ene siden er jeg lært opp til å ta ansvar for de valg jeg gjør, dvs. gjøre en ærlig innsats og ikke gi opp med en gang det blir litt vanskelig. På den annen side får jeg høre hele tiden, fra mange hold, at jeg er viktig, min trivsel og mine følelser er viktige. "Fordi du fortjener det" (som forøvrig er et veldig irriterende reklame slagord...)

 

Er man i et forhold uten barn er det lettere å gå. Med barn, så har valget mitt fått en helt annen dimensjon - mine valg får konsekvenser for noen som er avhengig av meg - og pappa'n.

 

Så sier man at barn har det ikke godt om foreldrene ikke har det godt sammen. Er det vold eller mye og høylydt krangel o.l., så er jeg enig i det. Men som sagt - vi fungerer greit, men ikke så mye mer. Da føler jeg at det er en laaaaang gråsone med vurderinger før jeg kan forsvare å gå.

 

Er min lykke viktigere enn barnas følelse av trygghet og samhold? Jeg er - enn så lenge - ikke egoistisk nok til å svare ja på det.

 

Om det er flere av dere i denne "gråsonen", hva tenker dere?

[Anonym bruker]

Jeg føler jeg lever i denne gråsonen akkurat som deg Anonym. Vi fungerer greit, men hadde vi ikke hatt et barn sammen hadde jeg nok pakket sammen og dratt nå... Sånn er det bare dessverre. Følelsene vi hadde er borte, vi er "kolleger" i stedet for kjærester. Vi er så forskjellige at jeg føler det er en avstand mellom oss som er for stor til at vi noensinne vil forstå hverandre helt. Vi er to fremmede som prøver å sy ihop en hverdag og skape et liv sammen. Herregud..... Jeg ville aldri at det skulle bli slik, alle har vel sine forestillinger om hvordan man vil ha det sammen med en partner. Når det ikke blir slik i det hele tatt ja da gjør det ganske vondt. Men jeg velger å bli - vi har et barn sammen. Og vi fungerer tross alt helt greit, vi verken krangler foran ungen vår eller har de helt store tårevåte konfliktene.

Men...

For å være helt ærlig så hadde jeg håpet at ting hadde vært litt annerledes enn de er i dag.

[Anonym bruker]

Nesten alle forhold har sine dødperioder, hvor man ikke har noen lidenskap mellom seg. Så sant man fungerer sammen burde man være glad. For de gode periodene kommer igjen! Man må bare jobbe seg igjennom de periodene uten følelser.

Det kan være uker, måneder eller år. Men den kjærligheten som får vokse seg opp igjen i slike fohold, den er ofte vannvittig sterk, og dyp.

 

Ekteskapet er 90% jobb, men når det fungerer så er det verdt det!

 

Jeg tror man i dagens samfunn gir opp for lett. Jeg har hatt all mulig grunn til å gå, men jeg har blitt, og følelsene kom tilbake. Selv om vi ikke hadde et samarbeid engang.

 

Lykke til, håper dere får en ny oppblomstring!

[Anonym bruker]

Det hender jeg har lyst til å løpe ut og brøle så alle hører det hva for en fjomp av en mann jeg har!!! Men jeg gjør det ikke, for han er ikke en fjomp. Vi bare er i den gråsona det snakkes om her, og av og til tar bikker det over i de grå hverdagene.

 

Det jeg vil si er at vi er to, og vi er lojale med hverandre. Leste innlegget om sølibat, om han som dro til mora hennes og snakka om alt. Jeg har et par venner jeg kan snakke med når alt virke grått, men jeg snakker aldri dritt om mannen min til andre. Jeg kan legge ut om hvor sint jeg er, det er ikke det samma som å si at han er en drittsekk. Jeg prøver å ikke få det til å høres ut som om det er bare jeg som prøver og han som feiler, for det er ikke slik.

 

Hvis man legger ut om hvor ille den andre er til gud og hvermann, så blir det som en "kald krig" hvor det gjelder å flest på sin side som støtter din versjon, et pressmiddel for å få den andre til å skjønne hvor ille han er, siden "alle andre" er enig med deg.

 

Jeg tror lojaliteten er veldig viktig i forholdet, at når vi har diskutert eller kranglet, så er det allikevel han jeg helst vil snakke med. Jeg kan være sint som ei fele, men allikevel er det helst han jeg vil skal gi meg en klem, selv om det er godt med sympati fra venner.

 

"Elsk meg mest når jeg fortjener det minst, for da trenger jeg det mest."

Ta vare på hverandre og vær lojale også når ting er vanskelig, det er der styrken i forholdet ligger.

 

 

[Anonym bruker]

Nok en anonym i gråsonen her. Det går opp og ned, noen ganger sier jeg til meg selv at dette er verdt å kjempe for, andre ganger lurer jeg på hvorfor jeg ikke bare går.

Men dette med barn er vanskelig: Jeg får helt vont i meg når jeg ser hvor glad jenta vårer i både ham og meg, og hvor fint hun synes det er når vi er sammen alle sammen. Orker ikke tanken på å påføre henne en så stor sorg som et brudd ville være - ofrer en del av meg selv for dette. Samtidig krangler vi noen ganger, er sure, selv om jeg prøver alt jeg kan å ikke gjøre det når hun er der. Men det skjer, og jeg lurer selvfølgelig på om det er enda mer skadelig