Jeg er så fortvilet. Trenger synspunkter på dette.

[Anonym bruker]

Jeg orker ikke å utdype alt som føles galt. Det er for mye.

 

Hovedproblemet er at samboer er mye borte, og han spør ikke meg før han avtaler med andre. Jeg føler meg overkjørt og ikke som et fullverdig

medlem av familien. Jeg er alene om ABSOLUTT alt her hjemme.

Det eneste jeg har forlangt, er at han legger datteren vår om kvelden.

Det er den eneste tiden han har med henne stort sett. Utenom helgene.

Han jobber vanlig tid på dagen (7.30-15.30) Og deretter er han med en venn å driver med gammle biler. Tenk at det kan være viktigere enn datteren hans!! Dem driver ikke langt unna her vi bor,men det hjelper ikke, for han er jo ikke hjemme/inne hos oss.

 

For å prøve å sette ord på hvor ille dette er, så kan jeg fortelle at siste gang vi hadde sex, var da jeg var 3 mnd på vei. Datteren vår er nå 14mnd gammel. Jeg har rett og slett mistet lysten. Om det er bare på han jeg har mistet lysten, vet jeg ikke, for jeg har jo ikke vært med andre. Det kunne ikke falle meg inn når jeg bor sammen med noen.

Utroskap løser ingenting. Kanskje er det fordi jeg er mer irritert enn jeg er klar over selv.

Kanskje jeg straffer han ubevisst? Jeg vet ikke..

 

I begynnelsen når datteren vår var nyfødt, hadde vi ikke tanker om sex noen av oss (vi snakket om det)

Men etter en stund tenkte jeg på det mer og mer, og har på en side hatt så dårlig samvittighet at det spiser meg snart opp levende.

På en anen side vil jeg ikke tvinge meg selv. Det blir heller ikke riktig.

 

Problemet er at jeg er så sliten når kvelden kommer, at jeg orker ingenting annet enn å sove de få timene jeg får sove (sliter med søvnproblemer)

Vi har et hus på 285 kvm som til enhver tid skal holdes i orden, og datteren vår krever jo sitt selvfølgelig. Hun går jo foran alt.

Jeg har lyst til å flytte ut, finne meg leilighet, og få litt avstand for å se hvordan ting blir med tiden. Jeg har gitt han mange(!!) sjanser nå.

Har satt hardt mot hardt at hvis han ikke er mer hjemme og hjelper litt til/har kvalitetstid sammen med oss, så er det kroken på døra.

Han tror meg nok ikke, men nå kjenner jeg at jeg har fått nok.

Denne jobbingen har pågått i mange år. Helt siden vi ble sammen for mange år siden, men jeg har vel aldri følt det sånn vondt før nå.

Datteren vår hyler av glede når han kommer inn døra, og hun gråter når han drar. Mitt hjerte blør for henne! Hun savner pappaen sin!

 

I frykt for at irritasjonen min skal begynne å gå utover dattera vår i form av kjefting og irritasjon på/over henne, føler jeg det er på tide å flytte. Hun merker også at mamma og pappa ikke er gode venner. Det gjør hun virkelig.

 

Hjelp meg jenter. Noen med erfaring med hvordan det ble etter at dere flyttet ut? Ble det bedre, verre, prøvde dere igjen ved et senere tidspunkt?

 

Jeg er snart 34 år, og jeg lurer på hvorfor jeg ikke også skal ha det godt med med selv og føle at jeg lever, ikke bare eksisterer.

 

Til slutt må jeg tilføye at samboer er snill som dagen er lang, men hva hjelper det når han aldri er til stede?

Det er ikke noe fysisk vold i bildet. Men psykisk kanskje.

Han vet utrolig godt hvor ensom jeg begynner å føle meg nå..

Derfor føles det så merkelig at han ikke tar litt hensyn.

 

 

 

Takker for svar:)

[Anonym bruker]

Ingen som kan gi meg noen synspunkter på dette?

[Anonym bruker]

"Alle ser at Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor Jeppe drikker"

 

Du skriver at han er snill som dagen er lang - kanskje det er en grunn til at han er så mye borte? Kanskje du er litt for mye hønemor og at han føler at han har mistet plassen sin etter at barnet ble født? Kanskje han jobber så mye for at dere skal ha det bra?

 

Kanskje han føler seg ensom dersom all kommunikasjon går på hvor ensom du er?

 

Hva vet jeg - kanskje du kan svare på det? Eller han?

[Anonym bruker]

Du kunne ikke tatt mer feil desverre. Jeg håpet på et annet svar når jeg så at det var kommet inn svar her nå.

 

Du finner ikke en mindre "hønemor" enn meg for å bruke uttrykket ditt.

Han har så langt i fra mistet sin plass.

Samme dag vi kom hjem fra sykehuset, var han borte til 00.35 om natten fordi han lå etter med ting han hadde lovet andre. Dette var hans valg.

Jeg sa ingenting, for jeg gikk med hendene fulle og med en totalt ny situasjon. Han trenger ikke jobbe for at vi skal ha det bra, for vi klarer oss utrolig godt med vår inntenkt. Til og med moren og faren hans har sagt det til han, for dem er ofte innom når han er borte.

Og det sier litt når dem sier i fra, for dem legger seg aldri oppi noe!

Men dem er vel redd forholdet skal ta slutt pga dette.

 

Den jobben han har sammen med kameraten sin er ikke engang lovlig, for det er svarte penger. Men det får bli deres problem hvis det blir oppdaget. Jeg har aldri forlangt noe som helst i de snart 7 årene vi har vært sammen, men det skulle ikke være mye forlangt at han tilbringer litt tid med datteren sin som savner han så mye.

 

Og ingen kommunikasjon går på at jeg er ensom.

Det har jeg fortalt han en eneste gang. Derfor vet han dette. Så det er langt fra noe jeg terper på hver dag.

Han har selv sagt at han har dårlig samvittighet for at han lar oss være så mye alene, men gjør ingenting med det.

Jeg er ikke ei bitchie kjerring som står i døra med knyttneven når han kommer hjem.¨

Jeg har kveldsmaten klar og vi spiser sammen mens vi snakker, eller ser noe på tv som vi begge liker.

Jeg sier det på en rolig måte at dette må forandres, og hvis han synes jeg gjør noe galt, så må han si fra, og det har han gjort noen ganger, hvilket jeg tar til etterretning.

Jeg er ute etter råd om hva jeg burde gjøre uansett hva det er.

Ikke angrep på meg og min person, for her i huset er det ikke høylytt krangel og fullstendig texas.

Jeg er bare lei av null bidrag i huset og med datteren vår.

Ikke ser jeg noe av pengene han tjener, og ikke spør jeg hva han tjener heller. Jeg klarer meg selv stort sett.

Jeg kan en sjelden(!!) gang be om litt penger til husholdningen hvis det er en mnd med mye regninger.

 

Jeg står på stedet hvil, men jeg vil ikke stå her lenger.

Kanskje pakker jeg sakene snart og ber om verdivurdering på huset pga salg. Kanskje skjønner han hva han har mistet når vi er borte, for er det noe jeg vet, så er det at han er livredd for å miste oss. Og jeg vil heller ikke miste han, men et forhold handler om å gi og ta. Og når man ikke får noe tilbake annet enn en samtale over bordet ved kveldsmaten, så føler jeg ikke at det er noe mer å hente.

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal gi ham et ultimatum. Enten så blir han med på par-terapi eller så flytter du.

 

Du har det åpenbart ikke bra i dette som ikke engang kan kalles et forhold. Men hvordan var mannen din før dere fikk barn? Var han like lite tilstedeværende da også? Kan det være at han ikke har det bra heller?

 

Men uansett, kom dere på terapi. Prøv og redd det som reddes kan.

 

Nina

[Anonym bruker]

Hei !

 

Det første jeg anbefaler deg å gjøre er å forsøke å få bukt med søvnproblemene dine. Jeg tror du lider av en lett depresjon og dette trenger du litt hjelp for å komme ut av. Å få gode sovevaner vil nok hjelpe på overskuddet.

 

Når det gjelder sex så er det en vanesak. Dersom du begynte med sex igjen så ville du kanskje oppdage at du hadde savnet det... Uansett er vel et forhold uten noen form for seksuell aktivitet nesten dømt til å mislykkes i lengden.

 

Har du en jobb du skal tilbake i etter permisjonen eller er du hjemmeværende ? Før du flytter ut for å tenke så ville jeg anbefale å tenke over hva jeg forventer og ønsker av en tilværelse som alenemor. Hva blir den praktiske og økonomiske situasjonen ?

 

Når det gjelder samboer så synes jeg vel strengt tatt at han bør ta seg sammen. Det er jo ingen unnskyldning for å holde seg unna hjemmefra når han merker at barnet trenger ham.

 

Tenk over hva du vil og konfronter ham med at datteren ders trenger ham. Bryr han seg ikke om det så er det noe som ligger under og han trenger hjelp eller han har funnet seg en ny.

[Anonym bruker]

Det er en ting som alltid er nødvendig for ethvert godt fungerende forhold:

 

KOMMUNIKASJON!

 

Og vilje fra begge parter til å lytte til hverandre og gi og ta. Men gå aldri ut fra at partneren vet hvordan du har det uten å si noe. Er han ikke villig til å gi litt, så er han umoden for et forhold.

 

Masse lykke til, men husk: snakk sammen :-)

[Anonym bruker]

Takk for svar jenter. Når vi ble sammen så var vi sammen nesten døgnet rundt det første året. Denne ekstra jobbingen begynte ikke før vi hadde vært sammen i ett år, kanskje litt lenger. Jeg tenkte vel ikke så mye over det den gangen, for da hadde vi ikke barn og var frie til å gjøre det vi ville begge to.

Sånn det er nå føler jeg meg som en hushjelp og "barnepike" for han.

 

Jeg har fått sovetbletter, men de virker rett og slett ikke. Ikke er det noe løsning over lenger tid heller.

At jeg kan ha en lett depresjon, har jeg ikke engang tenkt over. Har liksom ikke tid tilå sette meg ned å kjenne etter hvordan jeg har det, annet enn situasjonen jeg er i.

 

Når det gjelder sex, så har det gått så langt at det ikke er noe emne lenger. Han sovner jo utslitt før han får huet på puta, og jeg ligger å ser i taket både 3 og 4 timer før jeg endelig sovner. Men jeg er jo sliten, så vi legger oss sammen hver kveld.

I tilegg har jeg gått å småblødd konstant siden fødsel.

Har vært på legesjekk, men ingenting er galt.

Dette er jo ikke noe årsak til at det ikke er noe sex her i huset, men det spiller jo litt inn må jeg innrømme.

 

Jeg skal ikke ut i jobb før til sommeren igjen. Jeg var midt i utdanning når jeg ble gravid, og fødte i sommerferien. Tok fatt på studiene igjen 3 uker etter fødsel, og hadde eksamen når datteren vår var 5 mnd.

Skal ta utdanning igjen nå som varer til sommeren 2008.

Det er oppmøte bare 1 gang pr uke, og resten gjøres hjemme på nettet, derfor er dette midt i blinken for meg tatt i betraktning situasjonen jeg er i.

Jeg har inntekt mens jeg går på skolen, så det er ikke noe problem sånn sett.

 

Jeg har konfrontert han flere ganger med dette, og han har jo selv kommentert hvor moro han synes det er når hun blir så glad når hun ser han. At jeg må trøste henne lenge etter at han har gått ut døren igjen etter å ha spist middag, bryr han seg ingenting om desverre.

Jeg bruker lang tid på å avlede henne og få henne til å glemme at hun er lei seg.

Han har ikke tid til å finne seg ny dame, og der han er på kvelden er så tett ved at jeg kan se dit. Så jeg vet at han er der. Dem jobber og jobber og tar på seg for andre hele tiden.

 

Jeg mener det er på tide å snart hjelpe til hjemme i stedet for å hjelpe alle andre, men det nytter så lite når han ikke innser det selv.

Hele problemet er vel at mens jeg har blitt mor og tar ansvar, så lever han akkurat som før. Og det mener han nok at han har rett til ser det ut som..

 

Jeg har nok bestemt meg. Jeg fortjener så mye bedre enn dette.

 

[Anonym bruker]

Du likte ikke første svaret mitt og begrunnet det. Det var bra, for det kom ikke så godt frem i første innlegg. Det høres ut som for meg at du er alene- mamma allerede og at du har bein i nesa nok til bli det i realiteten.

 

Jeg har erfart at man godt kan være glad i noen uten å like dem noe særlig. Det betyr at man kan godt bry seg om dem, ville dem alt godt, men man bør ikke ha de tett inn på livet, for det bringer mer frustrasjon enn glede.

 

Så jeg ville droppet å stille ultimatum - du har sagt klart i fra, så jeg ville flyttet ut (eller om han er den som bør flytte?). Det trenger ikke være endelig, men jeg har generell liten tro på at folk virkelig endrer seg. Jeg tror at om du etablerer deg på egen hånd, at du vil puste lettere, sove bedre og finne styrke til å klare de nye utfordringene det nye livet vil bringe.

 

"Tro ikke at det gode liv kommer senere. Livet kommer ikke, livet er! Hold om og hold av."

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

ingen sex på 1,5 ÅR? Har dere snakket om det?????