Hvordan hadde dere løst dette?

[Anonym bruker]

Jeg holder på å falle for en felles kompis av min tidligere samboer/pappaen til barnet mitt. Det har vært slutt mellom oss bare i få måneder, men det er mye lenger siden vi hadde et reellt forhold. Følelsene mellom denne kompisen og meg er forøvrig gjensidige, (og oppstod etter det ble slutt). Vi klarer ikke å la være å være sammen, men forstår at dersom vi gjør noe med hverandre eller blir sammen, vil dette være "galt" mot ex'en min/kompisen hans, og det ville etter all sannsynlighet ødelagt vennskapet mellom dem, og gjort det vanskelig for ham og meg å samarbeide godt om barnet vårt. Hva kan vi gjøre? Vi møtes ikke i sjul og gjør heller ingenting utover det vennskaplige, men det vi tenker og føler om hverandre er kun mellom oss. Ingen av oss vil starte noe ennå, før vi eventuellt er sikre på at dette er noe vi virkelig ønsker og vil satse på. Men bør vi kanskje la det helt være, uansett hvilke følelser og ønsker som dukker opp?

Eller kan dette gå bra dersom vi er tålmodige og tar tiden til hjelp?

Er så frustrert....

[Libido-]

Kanskje du skulle prøve å snakke med din x. Be om hans mening.

[♥maxen min♥]

Om det kunne skape problemer hvor barnet er involvert ville jeg nok tatt avstand.

Spesielt siden det er så kort siden du og xen gikk fra hverandre, selv om du sier at det følelsesmessig var over for lenge siden.

 

Ta deg god tid, har nok godt av å være litt alene også, spesielt når det er et barn inne i bildet. Smak litt på det å leve alene, kom dere inn i rutiner med deling, og la barnet venne seg med dette at mamma og pappa ikke er el bor sammen lenger før du involverer deg med noen som kan få den trygge tilværelsen til å knekke sammen.

 

Er bare det jeg tenker om det da. Du finner nok den løsningen som passer deg best. Men å bli sammen med en kompis kan nok være litt vanskelig også. Husk å sette barnets behov først!

 

Tenk deg godt om og lykke til!

[Anonym bruker]

Vel.. i og med at jeg ser såpass mye til denne kompisen fremdeles, har ex'en min mistanke om at noe skjer mellom oss. Han har sagt at dersom vi blir sammen, vil han aldri kunne klare å bevare vennskapet til ham. Meg har han jo forsåvidt ikke et slikt vennskap med, men selv om jeg vet at han er utrolig flink til å sette sin sønn først, er jeg redd at også vårt "vennskap" vil gå til helvete dersom jeg gjør noe han ikke kan akseptere...

 

HI

[♥maxen min♥]

Om det på noen måte kan gå utover barnet ville jeg ikke gjort det. Dette er jo en person du skal forholde deg til resten av livet, en du deler noe helt spesielt med som alltid vil være der og da tor jeg jeg ville prøvd å bevare det vennskapet.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!

Huff, begynte å gråte nå. Ikke fordi jeg egentlig forventet andre svar, og ikke fordi jeg selv også mener at jeg må sette mitt barns behov foran alt annet. Men fordi jeg har møtt verdens mest nydelige person, og egentlig ønsker mer enn noe å finne ut hvordan vi fungerer sammen som par. Jeg har overhodet ikke lyst til å innlede noe forhold med noen ennå, men vil kjenne skikkelig på det å være singel, å være aleneforsørger, å dele ansvar og å bo alene osv. Men jeg kjenner på meg at dette er et menneske som betyr så ekstremt mye for meg, og som jeg setter så høyt at jeg uten problemer kan vente lenge, lenge før jeg gjør noe som helst videre. Jeg snakker flere år, om nødvendig.

Ikke bare syns jeg han er et helt fantastisk menneske, men jeg elsker også den personen jeg selv er når jeg er sammen med ham! Derfor er det så fryktelig vondt å vite at det mest sannsynlig aldri vil kunne bli oss to. Ubeskrivelig vondt....

 

HI

[♥maxen min♥]

Gi det litt tid, så ser du nok at ting løser seg etterhvert.

De fleste er såre etter et brudd og da er kompiser og venninner "ikke lov", skal ikke så mye til for at det som en gang var et forhold som har blitt et greit nok vennskap blir et skikkelig helvete.

 

Men om du føler at dere kan vente lenge før dere innleder et forhold, kan dere ikke prøve å bare være venner? Ikke omgås så altfor mye alene, sette klare regler for ikke være intime, ikke flørte for mye, ikke gå på date. Så kan dere jo se etterhvert om det fremdeles er noe å satse på. Og da vil sikkert din eks også ha fått ting mer på avstand, og kanskje han møter en ny også, ikke at du må vente på at han skal møte en annen, men du skjønner hva jeg mener?!

 

Om du ikke har fått den kjærligheten du trengte i ditt tidligere forhold, så kan man også forelske seg i forelskelsen når man får oppmerksomhet fra en annen.

 

Så vær forsiktig, tenk deg godt om, for dette vil følge deg resten av livet!

[Mage Mi Sa Jo]

wow! det var mye makt å gi en x.

 

man kan ikke bestemme hvem man faller for, hva om denne kompissen er mannen iditt liv og du er kvinneni hans liv skal du da kaste det bort pga en x.

 

hvis du og x din sammarbeider godt å han er en oppegåendeperson så skal ikke dette gå utover hans forhold til sitt barn.

 

klart det blir itt rart en tid, men også hanmå venneseg til at kompissen hans har ny dame. og er han en god kompiss, så bør hsan etterhvert kunne godta dette.

 

hva angår tid, ogom dere skal gå sakte frem eller ikkekan jeg ikke svare på.

[Anonym bruker]

Litt forskjellige svar her siden sist, ja.. takker for både det ene og det andre, og setter stor pris på deres synspunkter, ulike som de enn kan være! :-)

 

Det ER kanskje å gi ex'en mye makt å la hans reaksjoner få "bestemme" hvem jeg skal innlede et nytt forhold til osv. Men ex'en min betyr utrolig mye for meg, og jeg ønsker ikke på noen som helst måte å gjøre noe som sårer ham eller som ødelegger hans vennskap til denne kompisen. Å si at han burde akseptere et forhold mellom meg og kameraten sin, ellers er han ingen god venn selv - dét syns jeg faktisk er litt drøyt. Det kan være kinkig nok med ex'er, om ikke de skal forbli i livet ditt "for alltid" - som dama til en kamerat! Tror nok ikke jeg selv, iallfall ikke på sikt, hadde hatt de største problemene med å akseptere det dersom min ex ble sammen med en av mine venninner, men er ikke i tvil om at det ville føltes vanskelig og vondt i starten - selv om det var jeg som avsluttet forholdet, og selv om jeg ikke har hatt det spesielt godt i dette forholdet, på mange vis.

Uansett - jeg kunne aldri tenkt meg å gjøre noe som vil ødelegge samarbeidet mellom barnets far og meg, med mindre det er noe jeg virkelig, virkelig, VIRKElig ønsker og kan stå inne for.

Problemet er bare at jeg tror jeg allerede har kommet dit hen at jeg HAR funnet ham jeg virkelig ønsker. Verdens mest fantastiske menneske og person. Som jeg kan begynne å gråte av glede bare av å tenke på, og som får meg til å smile bare jeg ser ham, uansett hvor fryktelig dagen har vært inntil da! Jeg tror faktisk ikke jeg er forelsket i ham - iallfall ikke "the good old fashin way" med kribling i magen osv... men jeg er ubeskrivelig glad i ham, og innser at han nok er den personen som betyr mest for meg, nest etter barnet mitt. Høres kanskje bastant og voldsomt ut, men jeg har aldri før opplevd noe lignende med et annet menneske - han er fullstendig fantastisk!!!

 

Har lyst til å hylegråte av sorg og smile og le av glede på en og samme tid. Syns dette er fryktelig.........

 

HI