Sorg

[Gjest]

Jeg fikk i går vite at ei venninne av meg har gått bort etter flere mnd kamp.

Er redd for å gå inn i en depresjon og ikke klare å ta vare på dattra mi.

Og er andre ting som gjør det enda vanskligere...

[Gjest]

Så leit !

Skjönte desverre ikke helt innlegget ditt. Hvordan råd eller hjelp er det du söker efter ? Hva er det andre som gjör det vanskeligere ? Hva skjedde med veninnen din ?

Skriv litt mere konkret så kanskje noen her inne kan hjelpe deg )

[Dotten]

Selv om man er i sorg, behøver ikke det å gå over til en depresjon. Om du er redd for dette, får du heller søke om hjelp via helsestasjonen eller fastlegen din, med en gang. Finne deg en psykolog e.l. Om du ikke har venner og familie du kan snakke ut med da. Det er også en flott løsning. Husk det er lov å sørge, være lei seg og litt "selvopptatt" en stund, uten at det er en depresjon.

Kondolerer så masse med din venninne, og ønsker deg ellers alt godt med fremtiden.

 

Klem

[Gjest]

Lurte på om det er noen andre som har opplevd å miste noen samtidig som de har så små barn.

Merker jeg er på vei inn i en depresjon/sorgprossess jeg ikke tror vil være bra for Emilie

 

Venninna mi ble påkjørt for 4 mnd siden og har kjempa for livet siden.

Hun hadde ei jente på 5 år som nå sitter igjen uten mor

 

Ting som gjør det enda tøffere er at faren min havna på sykehus for en uke siden og jeg vet ikke hvordan det går med han og har ikke klart å få tak i han.

 

[Gjest]

Signerer på det dotten her skrev til deg!

Huff så utrolig leit med veninnen din .

 

Mvh

[Koala *g07*]

Heisann!Føler med deg. Selv ble jeg mamma i februar, og kun 19 dager etterpå misten jeg pappa helt plutselig uten noen forvarsel. Det var helt forferdelig, og er helt forferdelig.

Sorgprosess er noe som kan variere fra person til person, men selv har jeg vært langt nede mange ganger siden pappa gikk bort. Jeg sliter enda.

Det beste er å snakke med folk. Selv bor jeg slik til at jeg er langt unna familie og venner. Har venner her jeg bor også, men ikke alltid like lett å snakke med hvem som helst. Derfor går man gjerne med mye inni seg selv, og ja, man kan føle en depresjon.

 

Trøsten er at man føler ting bedre etterhvert, når man begynner å sortere litt, minnene er de man må leve på. Selv om ting er så vanvittig urettferdig, så ser man faktisk med smil på de tingene man fikk. Det gjør også hverdagen bedre etterhvert.

 

[sweet dreaming]

Så utrolig leit, og vondt og trist. Mendu trenger ikke nødvendigvis å gå inn i endepresjon fordi om du opplever vonde ting. Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere, og du vil komme styrket ut av dette. Vet at det høres ut som svada nå, men tro meg, jeg har opplevd mye vondt, men er kommet gjennom det og det har gjort meg sterkere enn jeg var. Noen ganger i livet er det desverre sånn at man får mye i fanget og alt det vonde skjer på en gang og i det du kjenner at du har fått nok motgang så skjer det enda mer, man får lyst til å bryte sammen. Det er vanskelig å se lyspunktene. Men husk at du har mye å leve for, du har en datter som betyr masse for deg, og du betyr masse for henne. Det er lov å vise følelser, og det er lov å gråte og føle vonde følelser, men du må ikke gi opp. Sett deg ned, fokuser på det som er positivt. uansett hvor fælt vi har det så fins det små lyspunkter og velsignelser i livet. Tell dine og se hva du har. At du er redd og føler deg maktesløs er normale følelser i og med at du går gjennom dette, men du vil komme gjennom det og livet har gode ting som venter på deg, men noen ganger opplever vi sorg og savn, det er en del av å leve, men du må ikke gi opp, for du har masse å leve for. Og jeg lover deg at ting blir bedre. Det kommer til å ordne seg, selv om det virker håpløst nå. Prøv å tenke positivt, strekk deg ut etter det som ligger forann deg, du har en god fremtid i møte.

[Chanelle med ♀♂♂♂]

Så trist med ditt tap...

Har selv opplevd å miste min pappa da jeg var nokså ung, og det er hardt, hardt, hardt... Det føles så meningsløst og ikke minst urettferdig.

Det som har hjulpet meg mye, er å tenke sånn at dette er nå engang livet. Vi får dessverre ikke bare rosenrøde dager. Men hva kan en gjøre? Livet går videre for oss som er igjen, og det blir ikke bedre av å dyrke sorgen, eller å se mørkt på tilværelsen. Beinhardt, men sant...

Lykke til, håper du får lysere dager etterhvert. *klem*

[Gjest]

Ja vi er en vennegjeng som skal samles og hedre henne, for hun ville ikke at vi skulle gå og deppe. Men er ikke lett å ikke gjøre det. Prøver å minnes hennes gode humør og evne til å se lyst på ting til enhver tid...

Verden har mistet en gledesspreder... Og en jente har mistet en fantastisk mor.

[Gjest]

Uff, så leit Mistet pappan min 28 august i fjor, da var tuppa mi 4.5 mnd gammel. Det er det tøffeste jeg har opplevd noen gang, og dette året har vært alt annet enn lett. MEN man får det nå til på en eller annen måte, jeg har hele tiden visst at jeg ikke kan slutte å ta vare på datteren min, man må liksom bare gjøre det uansett hvordan dagsformen er. Livet må liksom gå videre selvom det føles ut som om tiden står litt stille til tider.