Jeg er så oppgitt og lei meg.

[-Hengebuksvinet-]

Mannen min har vel aldri vært flink til å kommunisere, og hans definisjon av at vi har pratet om ting er når jeg utøser ting jeg mener vi bør snakke om mens han bare sier ja og nei eller vet ikke. Så toppet det seg litt da han tok opp lån og kjøpte båt til 140 000 uten å diskutere det med meg. Alt skulle være så hemmelig, og jeg måtte mase om å få høre prisen. Mens han gladelig diskuterte båttype og motor med kompiser og andre kjente. Jeg sa da klart fra om at jeg var veldig sint, og at han aldri bør gjøre store investeringer uten å spørre meg igjen. Men at jeg ville fortsette likevel, forutsatt at han viste meg mer respekt i hverdagen.

 

Jeg føler for tiden at han ikke gir noe av seg selv i forholdet vårt. Han er riktignok en super pappa, og har vært veldig flink til å følge opp barna våre. Men alt skal etterhvert være på hans premisser. Da vi var på ferie i år, var vi litt uenige om hvor veien skulle gå videre. Jeg syntes barna hadde kjørt nok bil, og var lite villig til å kjøre lengre enn nødvendig. Jeg var nok også litt bestemt og sur her, men det han gjør er å si til barna at han bare vil hjem igjen. Og det mener jeg er utilgivelig. At han påvirker barna til å ville reise rett hjem, etter bare noen dager av ferien vår. Bare pga at jeg og han er litt uenige. På dette tidspunktet tror jeg begge to bare ville komme oss hjem og bort fra hverandre, men jeg tok som vanlig intianativ til forsoning. Og vi hadde det supert noen dager.

 

Denne uka har vi knapt sett hverandre. Han har jobbet sent en del dager, og jeg og barna har vært borte andre kvelder. Og han kom igjen og sa at han bare ville en "liten tur bort til naboen". Jeg spurte han om denne lille turen innebar at han ville ut og feste, og ville bli borte til 3 i natt. Og det kunne hende, svarte han. Så la han ungene, som vi forøvrig har 2 ekstra av i helgen, og kom ned igjen og sa at det var litt for sent til at han gadd å stikke innom naboen. Men så ringer noen , og han begynner å fikse seg. Før han sier at han "tar en liten tur". Jeg sier at han gjør som han vil, men at han vet hva jeg mener. (Etter at jeg i hele dag har etterlyst at han gir litt av seg selv på hjemmebane, og at jeg har spurt han fint om han kunne tenke seg å prate litt med meg om ting. Siden ting tydeligvis ikke fungerer så bra). Jeg ropte han inn igjen, da han gikk i døren. Og han kom en rask tur inn igjen. Da sa jeg at jeg syntes at vi måtte kunne snakke om dette, og at jeg er veldig lei meg over at han ikke respekterer meg nok til å prøve å kommunisere på en ordentlig måte. Og han går.

 

Jeg ser at jeg også er nødt til å skjerpe meg. Er på vei til å bli litt dørmatte, siden jeg ikke kjenner så mange her. Jeg bruker vanligvis ikke å sette begrensninger på mannen min, men mener at han er nødt til å kunne kommunisere på en ok måte. Som å si fra at han lurer på å ta en tur ut, i stedet for å bare fikse seg og så si at jeg "tar en liten tur". Hadde han sagt fra på en ok måte, er det som regel greit. Jeg skrev her en gang tidligere, og da var problemet at han sa at han skulle en liten kjøretur sammen med broren. Broren hadde da fått seg ny bil. Dette endte opp med at han kom hjem 6 på morgenen, og vi hadde en grusom helg. Bare pga at han ikke kan si fra om at han skal ut. Han mener at det ikke går an å si sånt til meg, men jeg vil hardnakket påstå at jeg ikke er vanskelig om han sier fra på en ok måte. (Da gikk han også ut kvelden etter, på ren trass etter at han hadde fått kjeft. Og mente dette var helt ok, siden vi hadde barnevakt denne helgen).

 

Jeg har nå bare lyst ut av forholdet, men er likevel innstilt på å kjempe litt mer pga barna. At jeg er glad i han, er mindre relevant i denne sammenhengen. For kjærlighet er ikke alltid nok. Men jeg ønsker nå at vi av og til skal gjøre kjæresteting sammen, og at vi skal prøve å skaffe oss vennepar også. For å gå ut på hver sin kant og å alltid drive med hver sine aktiviteter er ikke spes oppbyggende. (Selv om man selvfølgelig ikke skal holde hånd 14/7. Noen som har noen gode tips å komme med? Er ikke innstilt på noe brudd ennå, men må virkelig få dette mer på rett kjøl.

 

 

[-Hengebuksvinet-]

-

[esmase]

Det første jeg ville ha prøvd på,var å kommunisere...

Det virker ikke som dere prater ordentlig sammen,og da blir det lett konflikter.

Sett av en kveld kun til dere to,og prat!

Forbered han på at nå skal alt gammelt gruff frem,og prøv å vær saklig,uten at noen av dere blir sinte.

Lykke til,og klem!!

[Gjest]

jeg har egentlig ikke så masse gode tips å komme med men jeg ville bare svare og ønske deg masse lykke til!

 

snakk rolig med han når barna er borte og prøv å få han til å forstå alvoret i situasjonen og at du ikke lenger er sikker på at det er dette du vil når ting er som de er. forhåpentligvis forstår han noe.

 

men husk også at du ikke kan forandre andre, bare deg selv. :s det er en rimelig kjip sannhet synes jeg.

 

kanskje dere kunne prøve en samlivsterapaut, alle par burde gå til en sånn en noen ganger. hvis man er åpen og klar for det hjelper det mye! man forstår mye bedre den andre sin side når det er en 3. part inne i situasjoen. (og da mente jeg ikke en elsker/inne)

Det handler egentlig bare om empati!

 

ble vist rotete og noen ord lengre enn hva jeg hadde tenkt men masse masse lykke til!

[-Hengebuksvinet-]

ved å si at han kan si fra når han er klar for å prate. Men det passer aldri ;-( Han liker ikke å snakke om ting, og gir ingenting av seg selv i sånne samtaler.

[esmase]

Da bør han kanskje tvinges?

Alternativet er vel værre en en åpen samtale?

Og hvis han ikke vil prate,så hør om han kanskje syns det er lettere å skrive ned ting.

Si at du har behov for å få klarhet i visse ting,og han er den eneste som kan hjelpe deg.

[-Hengebuksvinet-]

men problemet er at de har så ubeleilige tider her. Det er ikke åpent hver dag og 8 til 16 i bygdenorge.

[-Hengebuksvinet-]

Takker for svar. Noen flere som har noen trøstende ord å komme med. Noen som har klart å komme ut av en dum sirkel som denne.