Noen andre her som er livredd for å dø?

[2 små,hva nå?]

Jeg har den sister tiden begynt å reflektere endel over livet når jeg er alene. Vet det ikke er sunt,men man har jo ingen garanti for ting. Det er den tanken som skremmer meg. Ekkelt å gå å tenke slik. Det tærer litt på.

[Attpåklatten :-)™]

Nei, jeg er ikke redd for å dø. Mistet søsteren min for noen mnd siden og er "glad" for at jeg fikk følge henne så nært hele veien mot slutten, for hun lærte meg noe om akkurat det og nå er jeg ikke redd for døden lenger...

[2 små,hva nå?]

Vil du dele med meg hva du lærte?

[Gjest]

Ikke redd for selve døden, men jeg er fryktelig redd for å skulle dø for tidlig, ikke få oppleve alt jeg vil oppleve og være mamma for snuppa mi til hun er gammel selv. Jeg har lyst til å bli en gammen dame hehe

[Stor_smil]

Jeg prøver å la være å tenke på det, skjer det så skjer det.. man kan dø når som helst, det er ingen garanti for om man selv dør eller noen du har deg nær. Og JA, man kan bli gal av å la disse tankene få lov til å ta overhånd. Sett pris på livet, og vær takknemlig for det du har.. døden er skremmende, men er samtidig en del av "livet". Vi skal jo alle dø, og det hadde vært utrolig fint om alle kunne få leve ett langt og lykkelig liv.. men slik er det desverre ikke for alle.

 

I forbindelse med jobben, er jeg ofte i kontakt med mennesker som har fått "dødsdommen", mennesker som akkurat har mistet sine kjære og jeg er av og til tilstede når noen dør. For meg er ikke døden så skremmende lengre, etter å ha snakket sammen med mennesker som har vært død. Dvs de har fått hjertestans og blitt gjenopplivet. En jeg snakket med, fortalte om en varm og god følelse, og også om dette lyset man ofte hører snakk om. Han hadde snakket med sin avdøde far, og i tillegg sett seg selv ligge i sengen og bli gjenopplivet av legene. Det var veldig godt å høre at ikke døden trenger å være noe negativt, at det faktisk kan være en fin plass og flytte videre til.

[Attpåklatten :-)™]

Dette kan ikke læres bort, men må leves i tror jeg.... Vi hadde en prosess over flere år pga sykdom og hun var inkluderende og åpen hele veien. Det er noe med å føle og se at tiden er inne og at det faktisk finnes noe som er "bedre" enn å være her.....Men det er vanskelig å forklare det..... Hun og jeg tror på reinkarnasjon og det gjør det nok helt annerledes å forholde seg til døden enn for mennesker som ikke tror på noe etterpå...

 

Det handler nok mye om aksept, og underlig nok: takknemlighet:-)

[hostogharkheledagenlang]

ja, sånn har jeg holdt på siden jeg var en 7-8 år gammel, har vært hod div leger og psykologer. Alle sammen sier jammen, kjære deg hvorfor skal du gå og tenke på noen sånt da- du får jo ikke bestemt det uansett om du vil eller ikke. Vel det er ganske utmattende å f.eks. ligge og tenke på det natt etter natt og grine deg i søvn. Skulle virkelig ønske at jeg ble tatt på alvor om at jeg synes det er forjævelig at når jeg først har kommet til denne jord, så må jeg forlate den på DEN måten. Også skjer det liksom ikke noe mer heller. Huff må ikke begynne å tenke igjen, har lært meg noen triks for å slippe tenkinga- trene trene hardt. Da glemmer jeg for en stund og når kvelden kommer er jeg utslitt og sovner ofte før jeg rekker å begynne å gruble. Godt at jeg ikke er alene, føler det ofte slik nemlig.

[2 små,hva nå?]

Jeg er ikke redd selve døden,men heller det å dø altfor tidlig,eller at noen nær meg skal dø fortidlig.

[Rusketuska]

Jeg er ikke redd for å dø, i den forstand...

 

men, ja, jeg er redd for å dø fra ungene mine. Er midt i en spesiell og tøff skilsmisse her, og må si, at jeg håper ikke jeg dør neste uke...

Spesielt de tre minste er jeg på en måte nødt å "redde", - uff - , vanskelig å forklare dette her, uten å kunne fortelle for masse...

Men... jo, jeg vil absolutt ikke dø fra dem, ikke enda....

Ikke på mange år!!!

 

 

 

 

[Gjest]

jeg er livredd for å dø. eller jeg vet faktisk ikke om jeg er redd for selve døden( synes den virker skremmende også da, hvertfall hvi sjeg dør smertefult), men jeg er virkelig kjempe redd for å dø fra familien min. lille tulla, kjærsten og foreldrene mine ( ogs elvsagt annen nær famili- søsken osv). hel særiøs. tenker sikkert på det hver dag.

 

det eneste som skremmer meg mer er at en av mine nærmeste skal dø fra meg. at kjærsten eller mie skal blir dødssyke og gå fra meg nå i så ung alder ( altså om jeg mister vegard når vi er 80 så er det jo en naturlig ting og da "greit", men tenker på nå.). og MIe + evt andre barn håper jeg så inderlig at jeg slipper å oppleve ( alle respekt til alle som har opplevd det og kommet seg gjennom den tyngste tiden og klarer å få livene til å fungere igjen).

[Gjest]

Jeg er livredd for å dø. Fordi det er så mye jeg vil oppleve og fordi jeg ikke vet hva som venter meg når jeg dør. Jeg vil ikke være borte fra de jeg er glad i, spesielt datteren min. Jeg vil være der for henne så lenge hun trenger meg og jeg vil oppleve å bli bestemor selvfølgelig. Jeg vil bli gammel med mannen min og se mine barn bli voksne og klare seg på egen hånd.

[Gjest]

 

Er ikke redd for min egen død, bekymrer meg mer om andres.