Nå klikker det snart... seriøst. (Langt)

[Anonym bruker]

Tror det går mot separasjon for mannen min og meg.

Vi har slitt mye i sommer men har snakka om problemene som går mye på min tillit til han(er tidligere rusmisbruker,vært inne til rahabilitering men hatt noen sprekker),så den sliter vi litt med.

Så lever han sitt liv totalt som han selv vil,kommer og går som han vil,har bytta 1-2 bleier på 3 mnd,har ikke bada minsten siden i våres en gang,gitt middag 1 gang,aldri grøt,stått opp med babyen 1 gang så jeg fikk sove litt.. Hun er 6mnd.

Nå holder vi på å male huset og har bytta på litt,men når jeg maler og han liksom skal se etter minsten roper han på meg hvis hun gråter,da vet han liksom ikke hva han skal gjøre,eller jeg må inn å hysje så han får sett nyhetene...

Denne uka har han knapt vært hjemme for jeg bare kjefter som han sier,men skulle like å se den som syns det er ok at gubben er borte i 7-8 timer uten å gi lyd fra seg og ikke gidder svare på tlf,skjedd flere ganger,han lover skjerpe seg men det skjer ikke. Så mener han at han har vært "flink" og malt,skrudd bil etc og da må han jo få ha noen fridager,men skal han da få farte som en ungkar??

Hva med meg da? Maler jeg også hver gang minsten sover,vasker hus og klær,lager mat,handler. Skal jeg da fart ute og gi f**n i mann og unger?? Nei for vi kvinner er laget med samvittighet noe jeg tror mangler hos enkelte menn.

I går sa jeg fra i klartekst at jeg ikke orker mer,da dro han og fiska og har ikke kommet hjem ennå,er visst hos en kompis,fikk meld nå for litt siden.

Vi skal liksom til syden snart og skal ha med hans 2 barn fra tidligere og de gleder seg enormt men nå tror jeg den blir avlyst.

Tror ikke mannen min klarer alt hva et familieliv forplikter og da ser ikke jeg hvordan vi skal få det til...

 

Uff ble langt men godt å få ut.

Er rådløs og vet neimen ikke hva jeg skal gjøre,familien på begge sider ser det her og syns jeg er meget tålmodig.

 

Jeg blir snart gal.

Er anonym og ber om forståelse for det.

[Anonym bruker]

Hørest ut som din mann tror han er 17år og ungkar. Ikke mye å samle på i mine øyne. IAllefall ikke etter det du beskriver.

 

Jeg ville gitt han et ultimatum, skerpe seg eller så er det kroken på døra.

[Anonym bruker]

Det har han fått og tror det blir kroken på døra gitt...

Han legger nå all skylda på meg at det er fordi jeg er sur og kjefter han gjør det. Men er jo motsatt for jeg blir sur når han oppfører seg sånn.

Er forøvrig mange og tredve år....

[Anonym bruker]

Ikke den typen jeg ville hatt som mann, kjæreste og livsledsager.

 

Er definitivt hans feil at du blir sur, hvem hadde ikke blitt det om mannen hadde oppført seg slik??

Er vel typisk at han prøver å legge skulden over på deg, for at du skal få dårlig samvittighet.

 

 

[Anonym bruker]

Ja er nok det han prøver på..

Han mener det må fram i lyset at jeg kjefter på han men det har jeg sagt til hans familie og de skjønner det. Søsteren hans ringte meg i dag og sa de forstår om jeg ikke orker mer og hun hadde klikka fullstendig om hennes mann hadde oppført seg sånn.

 

HI

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg hadde nok ikke holdt ut!

Jeg har hatt endel krangler med min mann også, ang at han måtte ta mer ansvar i forhold til babyen.

Han har heldigvis sjerpet seg endel, selvom han ikke var like ille som din da..men vi har fortsatt dager der jeg holder på å bli sprø..mannfolk asså, man må hinte og si ALT til dem..de ser aldri noe selv:-/

 

 

Nei, hvis ikke mannen din er villig til familieterapi eller sjerper seg veldig på kort tid så hadde jeg pakka sammen å dratt...hørres jo enkelt ut, men vet at det sikker er helt forferdelig å dra også....finne ny plass å bo etc...men det er vel bedre i lengden eller å irritere deg over en mann som egentlig ikke er noe særlig mann?!!