Til alle som har mistet noen (samme som på skravle)

[Gjest]

Januar 2002 møtte jeg ei fantastisk dame. Vi drakk kaffe sammen på fellesstua på sykehuset - jeg som innlagt, hun som pårørende.

 

Hun var mamma til to, ei jente på 17 og en gutt et par år eldre. Hun spurte om jeg hadde barn, og smilte vemodig da jeg fortalte om min da 4 år gamle datter.

 

Hun fortalte at datteren hennes lå og ventet på å få slippe. Det var ikke mer å gjøre, kreften hadde vunnet, og nå håpet de bare at hun ville sovne inn snart. Morfintrøst og blodprøver er ikke akkurat den hverdagen en 17åring forventet.

 

Vi møttes i gangen hver dag, mammaen og jeg.Datteren hennes var for redusert til å orke å komme ut. Mammaen fortalte glad at nå hadde vesla fått lov til å ha kaninen sin på rommet.

 

Og jeg husker at DA skjønte jeg hvor alvorlig det faktisk var - ei jente på 17 skulle faktisk dø to rom bortenfor mitt eget.

 

Det gikk noen dager uten at jeg fikk pratet med mammaen - jeg lå på isolat. Jeg spurte sykepleierne om hvordan det gikk, men de beklaget og henviste til taushetsplikten.

 

Da jeg endelig fikk komme ut av rommet igjen, var mammaen det første mennesket jeg traff. Hun kom gående mot meg, helt tom i ansiktet, og med all verdens vekt på de smale skuldrene. Vi ble stående og holde rundt hverandre lenge.

 

Jeg skjønte, og hun skjønte at jeg hold kjeft fordi det ikke var noe å si. Datteren hennes var borte, det hadde skjedd samme morgen. Jeg var helt hul der jeg sto og holdt denne kvinnen som hadde mistet det kjæreste hun hadde. Hvordan i helvete kan man trøste noen som har fått bunnen revet ut av livet sitt?

 

Vi grinte begge to, helt til hun tok tak i skuldrene mine og så granskende på det bleike fjeset mitt og sa "Men DU. DU kommer til å klare deg!" Og så smilte hun. Et trist smil, men fullt av håp på mine og alle de andre pasientenes vegne. Et smil tatt fra et overflødighetshorn av medmenneskelighet jeg ikke har sett verken før eller siden.

 

Denne mammaen hadde gått gjennom måneders helvete - og så fant hun styrke i å trøste MEG.

 

Vi begynte å le. Vi ble stående sammenfiltret og tvikrokete av latter i gangen der døden samme morgen hadde trampet inn uten å spørre.

 

Jeg har ikke sett henne etter det. Men jeg har vært på graven til datteren hennes. Det er bilde av henne på steinen - hun har morens bestemte, livsglade blikk og lange sorte hår.

 

Jeg er ikke kristen. Men èn ting føler jeg; alle de små som kommer hjem igjen altfor tidlig, som ikke får bli her - de vil bli møtt av ei nydelig, omtenksom jente på 17 år ved navn Sara. Hun kommer til å passe på dem, leke med dem og fortelle dem at foreldres kjærlighet er så stor og sterk at døden ikke kan komme mellom dem og barna.

 

 

 

[Anonym bruker]

*dytter* Den var så fin

[Gjest]

Takk for at du delte med oss

[Jeg vil hete anonym!!!]

Kan du ikke ta kontakt med henne igjen? Hun hadde sikkert satt utrolig pris på det.

[Gjest]

 

Vet ikke hvordan hun vil ta det. Noen mennesker man møter under sånne tilstander, vil alltid minne deg på hvor jævlig du hadde det, selvom de prøver å være hyggelige...tror dessverre jeg kan være en sånn kjip reminder.

[Gjest]

For en flott historie!

Og for ei dame.

 

Det er ikke mye som rører meg, men dette gjorde det...

[Circe]

Å nå ble jeg helt satt ut her.

Tusen takk for historien. Tørker ett par tårer her jeg.