Til alle dere som har mistet noen

[Gjest]

 

Januar 2002 møtte jeg ei fantastisk dame. Vi drakk kaffe sammen på fellesstua på sykehuset - jeg som innlagt, hun som pårørende.

 

Hun var mamma til to, ei jente på 17 og en gutt et par år eldre. Hun spurte om jeg hadde barn, og smilte vemodig da jeg fortalte om min da 4 år gamle datter.

 

Hun fortalte at datteren hennes lå og ventet på å få slippe. Det var ikke mer å gjøre, kreften hadde vunnet, og nå håpet de bare at hun ville sovne inn snart. Morfintrøst og blodprøver er ikke akkurat den hverdagen en 17åring forventet.

 

Vi møttes i gangen hver dag, mammaen og jeg.Datteren hennes var for redusert til å orke å komme ut. Mammaen fortalte glad at nå hadde vesla fått lov til å ha kaninen sin på rommet.

 

Og jeg husker at DA skjønte jeg hvor alvorlig det faktisk var - ei jente på 17 skulle faktisk dø to rom bortenfor mitt eget.

 

Det gikk noen dager uten at jeg fikk pratet med mammaen - jeg lå på isolat. Jeg spurte sykepleierne om hvordan det gikk, men de beklaget og henviste til taushetsplikten.

 

Da jeg endelig fikk komme ut av rommet igjen, var mammaen det første mennesket jeg traff. Hun kom gående mot meg, helt tom i ansiktet, og med all verdens vekt på de smale skuldrene. Vi ble stående og holde rundt hverandre lenge.

 

Jeg skjønte, og hun skjønte at jeg hold kjeft fordi det ikke var noe å si. Datteren hennes var borte, det hadde skjedd samme morgen. Jeg var helt hul der jeg sto og holdt denne kvinnen som hadde mistet det kjæreste hun hadde. Hvordan i helvete kan man trøste noen som har fått bunnen revet ut av livet sitt?

 

Vi grinte begge to, helt til hun tok tak i skuldrene mine og så granskende på det bleike fjeset mitt og sa "Men DU. DU kommer til å klare deg!" Og så smilte hun. Et trist smil, men fullt av håp på mine og alle de andre pasientenes vegne. Et smil tatt fra et overflødighetshorn av medmenneskelighet jeg ikke har sett verken før eller siden.

 

Denne mammaen hadde gått gjennom måneders helvete - og så fant hun styrke i å trøste MEG.

 

Vi begynte å le. Vi ble stående sammenfiltret og tvikrokete av latter i gangen der døden samme morgen hadde trampet inn uten å spørre.

 

Jeg har ikke sett henne etter det. Men jeg har vært på graven til datteren hennes. Det er bilde av henne på steinen - hun har morens bestemte, livsglade blikk og lange sorte hår.

 

Jeg er ikke kristen. Men èn ting føler jeg; alle de små som kommer hjem igjen altfor tidlig, som ikke får bli her - de vil bli møtt av ei nydelig, omtenksom jente på 17 år ved navn Sara. Hun kommer til å passe på dem, leke med dem og fortelle dem at foreldres kjærlighet er så stor og sterk at døden ikke kan komme mellom dem og barna.

 

 

 

 

 

[LisseUmmaNuddeAtteJamPjøver]

Takk for at du delte dette med meg (og alle andre).

 

Godt.

[Gjest Ultemecia&Mikrovampyren]

Er dette selvopplevd.

 

utrolig pent skrevet

[Gjest]

Ja. Tenker på den mammaen veldig ofte.

[Gjest]

Uff, har du vært alvorlig syk?? men nå er du frisk?

Småttisene blir møtt av pappan min også verdens beste pappa på alle måter han, han passer nok godt på de tenker jeg..

[*Kleopatra]

Fikk nesten tårer i øynene, så fint skrevet!

[Anonymmmmm]

Takk kjære deg. Dette var en trist, men så flott historie.

Min lille gutt er nok glad i henne!

[Gjest]

 

Hadde lymfekreft 2001-2002, men alt gikk bra Møtte mange som ventet på døden, det gjorde et enormt inntrykk på en til da veldig naiv 22åring.

 

Tror det er mange gode mennesker og hengivne kjæledyr på "den andre siden" som tar godt imot nykommerne

[Gjest]

ååå så godt å høre! jeg får helt grøssninger hver gang jeg hører ordet kreft (var det pappa døde av) Så bra du klarte deg

[Gjest]

 

Leit å høre om pappaen din Kreft er no' ordentlig dritt. Skulle vært forbudt!

 

 

[Cat.68]

Takk for disse ordene. Er sikker på at min Marius og Sara er gode venner. ;o))

[Attpåklatten :-)™]

Takk for en trist, men nydelig historie......

Er helt sikker på at Sara er og danser sammen med søsteren min også:-) Hun døde i februar......

[NoDoubt]

Flott skrevet:-)

Da passerr nok Sara på dattera til vennina mi som brått ble revet bort i krybbedød bare 14 dager gammel.

[Gjest]

kjemep fint skrevet altså.

merker det stakk litt dypt. mamma har hatt greft, og pappa har akkurat fått diagnose blodkreft, så er nok litt ekstra sårbar på det feltet om dagen også.

 

 

takk for at du delte det med oss:)

[Gjest]

 

Mammaen til MieSofie; kan jeg spørre hva slags kreft hun hadde? Trenger ikke svare om du ikke vil

 

Håper det blir bedre med pappaen din, ønsker ham rask behandling! )

[Gjest]

hun overlevde da.- ( kanskje jeg skrev det sånn at det virket som at hun døde, men overlevde HELDIGVIS. men det var en lang kamp).

 

hun hadde livmor/eggstokk kreft,også er jeg faktisk ikke helt sikker på om det hadde spredd seg til lymfekjertlene også, eller om de bare tok prøvene.).

 

 

pappa må desverre leve med kreften resten av livet:( men de tror det er en type som kke trenger å gjøre livet hans kortere da. men det blir nok noen tøffe perioder fremover. men vi fikk vite det for tre dager siden, får vite mer innen to uker...

 

 

[Gjest]

 

Det her høres sikkert FORFERDELIG teit ut, men; det var enda godt hun hadde rukket å få barn før hun ble syk

 

Tror jeg svarte på et innlegg om pappaen din, skrev du ikke noe om det den dagen du fikk vite diagnosen?

 

Uansett; kjenner en som har levd med magekreft i snart 12 år. Svulstene har sluttet å vokse, men legen vil ikke fjerne dem, er redd det kan trigge arrvevet til å utvikle seg til nye svulster. Så han tar medisiner for at svulstene skal "fortsette å slumre" som han sier

 

Han jobbet som slakter i tillegg til å drive med travhester. Han måtte etterhvert overlate hestene til sønnen sin, og jobber mye mindre enn før. Han sier han setter mer pris på livet nå enn da han var frisk.

[Gjest]

skjønner hva du mener. men vi sa det vi også, og mamma. det var daindeligflaks det da, når det først skulle gå så ille.

måtte jo fjerne alt.

 

husker svaret ditt også bare ikke nicket- er forferdelig dårlig på å huske nick:) hihi