Har vondt inni meg nå...

[Anonym bruker]

Lille jenta mi på 5 uker er selvsagt verdens skjønneste jente og jeg elsker henne over alt på denne jord, men så innimellom når hun gråter som verst så føler jeg ingenting..kobler ut helt, blir helt nummen. Mannen min må da ta over og hjelpe til (hvis han er hjemme) for som sagt jeg bare kobler ut alt og setter med ned helt apatisk. Hvis jeg er hjemme alene, lar jeg henne skrike en liten stund til jeg "er tilbake"..men da har jeg så dårlig samvittighet og fryktelig vondt inni meg.

Hva feiler det meg? Kan det være begynnende depresjon? Er også mye lei meg og nedfor om dagen...skal ingenting til før jeg begynner å gråte.

Håper på mange svar.

Velger å være anonym her, for syns dette er et vondt tema for meg.

[Anonym bruker]

Tror faktisk det du beskriver er veldig normalt. Man blir rett og slett veldig sliten. Iallefall om man har fått en krevende baby. Er rett og slett ikke alle som får utdelt en "sove-spise-sove baby". Noen får en "gråte-spise-sove pittelitt-gråte baby". Og den siste typen baby er enormt slitsom. Selv om man elsker babyen sin over alt på denne jord så klarer man rett og slett ikke mer. Var selv rett og slett utslitt en periode. HELDIGVIS så gikk sambo ut i ferie rett før det "klikket" for meg. Hadde jeg ikke fått litt avlastning der så hadde det gått dunder og ned for både meg og babyen tror jeg.

Har selv opplevd å bare sitte å se på babyen gråte. Faller liksom inn i min egen verden. Orket bare ikke å forholde meg der og da.

 

Få litt avlastning. Send babyen på besøk til snilde besteforeldre. Om du ikke vil for en natt, så kanskje for noen timer på dagtid. La din sambo passe mens du går en tur. Kom deg ut av huset å hent krefter.

 

Om du ikke kommer deg av deg selv så snakk med noen profesjonelle. Her hjalp det iallefall å få litt tid for meg selv. Samle krefter. OGså det at småen ble kvitt kolikken etter 3,5 mnd hjalp veldig.

 

Lykke til og god bedring, det kommer bedre tider.

[Solskinnsjenta]

Det kan høres ut som en mild depresjon. Anbefaler at du tar dette opp med helsesøster eller lege. Har helsestasjonen din åpen time, slik at du kan snakke med helsesøster raskt, uten å bestille time?

Barnet ditt tåler nok å ligge å skrike litt innimellom, men for begges del er det viktig at du får snakket med noen og får hjelp til dette.

 

Lykke til

[mamma tiL 1stor+2små]

Jeg forstår at dette er vondt for deg og at du ønsker å være anonym,men trøst deg med at du er sikkert ikke alene.

 

Det virker på meg som du kanskje kan ha en fødselsdepresjon( har selv ikke hatt,så jeg vet ikke helt hvordan den opptrer),så hadde jeg vært deg,hadde jeg kontaktet fastlegen og snakket med han/henne,det er bedre å ta det med en gang,enn å vente.

 

Du er sikkert en god mor og elsker barnet ditt over alt på denne jord,men trenger kanskje litt støtte for å komme igjenom den verste tiden og det er det ikke noe galt i.Ingen skam å be om hjelp.

 

Vil sende deg en varm klem og ønske deg lykke til

[TurboTheo07 + Spire08]

Uff,jeg vet ikke,men kanskje du er sliten?Du må ikke tenke vondt om deg selv, det er det ikke grunn til,i begynnelsen er det lett for at man begynner å gråte lett osv...Kanskje du kunne prøve å få noen til å avlaste deg litt,se om det hjalp?Fødselsdepresjoner vet jeg ikke så mye om..

[Olebrumma 4 barnsmor]

Kjære HI, dette er en helt normal reaksjon for mange barselskvinner, ikke alle, men for en god del. Mange sliter med å finne sin "rolle" i omsorgen av et barn som jo faktisk kan være ganske krevende i begynnelsen, de fleste opplever at det går seg til i løpet av de tre-fire første månedene. Det er dessverre ikke så rosenrødt å få barn som man føler det blir fremstilt rundt omkring. Det kan være en gryende fødselsdepresjon, men like gjerne være den berømte baby bluesen som de fleste får føle på noen dager etter fødselen. Dette er hormoner og det er helt nortmalt at man gråter lett, er litt sårbar og ømtålig og føler byrden ved å ha det fulle ansvaret for et lite menneskes ve og vel som en veldig stor byrde. Snakk med Helsesøster der du bor, så hjelper hun deg å sette dette i perspektiv, min trøst er bare at du ikke er alene, vi er mange som har vært i den situasjonen. Be om avlastning fra din mann og nærmeste.