Anonym bruker Skrevet 10. august 2007 #1 Skrevet 10. august 2007 For noen år siden mistet jeg min førstfødte i uke 19. Jeg måtte avbryte svangerskapet pga alvorlige misdannelser. Jeg har to barn nå Jeg ser ikke på meg selv som trebarnsmor, - elelr at jeg har et barn for lite, fordi hadde førstamann blitt noe av, hadde ikke nummer to kommet, om dere skjønner meg Vi valgte å ikke ha verken begravelse eller gravsted, han ligger på en felles minnelund. han fikk ikke noe navn det var en fæl opplevelse å være midt oppe i, men jeg er kommet over det nå Jeg mener man ikke kan sammenligne dette med å miste et barn kynisk, eller skjønner noen meg???
Gjest ->>- Skrevet 10. august 2007 #2 Skrevet 10. august 2007 Ikke spesielt kynisk. Jeg tror jeg hadde tenkt som deg, uten at jeg har testet scenariet. Men det betyr naturligvis ikke at andre ikke kan reagere annerledes.
Gjest Skrevet 10. august 2007 #3 Skrevet 10. august 2007 Jeg tror det er helt individuelt og ikke noe mer eller mindre kynisk hvordan man reagerer. De fleste jeg kjenner har hatt spontanaborter før eller mellom sine barn, hvilket også tilsier at hadde det blitt noe av de svangerskapene, hadde de ikke hatt de barna de har nå.
Gjest Skrevet 11. august 2007 #5 Skrevet 11. august 2007 Syns jeg ikke. Det som ER kynisk, er å forvente at absolutt alle andre skal reagere på samme måte som en selv. Mennesker er forskjellige
___ Skrevet 11. august 2007 #6 Skrevet 11. august 2007 Jeg synes heller ikke du er kynisk. Jeg har også mistet en, men det var i SA i uke 7, så det var enda tidligere. Jeg har heller ikke noen følelse av å ha en for lite eller noe sånt. Hadde jeg derimot mistet helt på slutten av svangerskapet ville det nok ha vært værre, men selv da hadde det nok vært lettere enn om jeg skulle mistet en av de jeg har fått nå. For meg er det vanskelig å forstå at noen kan sørge like mye over et ufødt barn, som de jo aldri har lært å kjenne, som over et barn de har hatt i flere år. For meg har kjærligheten til barna blit større ettersom de har blitt større og har fått en egen personlighet. Likevel vet jeg at tapet av et ufødt barn er veldig tøft å takkle or mange. Sansynligvis forstår man det ikke helt selv før man har opplevd det.
Gjest Skrevet 11. august 2007 #7 Skrevet 11. august 2007 Nei, syns ikke du er kynisk. Hvordan en reagerer på et slikt tap er fullstendig individuelt, og det fins ingen fasit som beskriver korrekt reaksjonsmønster i slike sammenhenger.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå