Glad, spent og redd..

[snuffin]

Hurra- jeg er gravid - igjen...Har en flott sønn på snart 4, og ønsker meg veldig en til!! Sånn det ser ut nå ser det ut som det skal skje ca. 13. april 08.. Men.. Jeg er så utrolig nervøs for at det skal gå galt - igjen.. Har hatt to SA etter førstemann. En i mars ifjor, og en i mars i år.. Klarer nesten ikke å tenke på noe annet, og er på do "100 ganger" iløpet av dagen for å sjekke om jeg blør... Vet jo at dersom det går galt er det jo en grunn til det, og at det da er "det beste", men likevel..

Noen andre som har det på samme måte der ute tro??

Krysser fingre for meg selv og alle dere andre som er i denne klubben!!

Ønsker dere lykke til, og gleder meg til å følge med her..

 

Varme hilsner fra Snuffin ;-)

[--niffi--]

Ja! Jeg har en datter på elleve, men før henne hadde jeg to spontanaborter (den første oppdaget jeg ikke før i uke 14 da jeg fikk en liten blødning og ultralyd så viste at fosteret døde i uke 10, det andre skjedde i uke 9) og et par år etter hadde jeg et uplanlagt svangerskap som endte i spontanabort da jeg var seks uker på vei. Det siste var ikke særlig traumatisk, siden det var uplanlagt og jeg ikke engang visste jeg var gravid før to dager før jeg begynte å blø. Men de to første var helt grusomme - og tre spontanaborter til sammen er jo skummelt nå som jeg er gravid igjen (termin ca 14. april) og håper håper håper at alt går bra.

 

Jeg sjekker også dopapiret ivrig mange (sikkert nesten hundre) ganger for dagen og er nesten like overrasket hver gang, for det er jo like hvitt. Jeg har litt vondt av mannen min også - jeg er gift på ny siden sist (derfor det er så langt aldershopp fra datteren min til nå!) med en vidunderlig mann. Det er første gangen for ham og jeg syns det er så trist at jeg på en måte ikke klarer å være like jublende nygravid som han. Og så er jeg redd for at han skal bli fryktelig skuffet når det evt. ikke går bra.

 

Ajajajaj, når jeg skriver det virker det jo helt tullete!

 

En ting jeg har tenkt på er at de forrige spontanabortene kan jo ha vært pga feilkoblinger mellom akkurat meg og han jeg var med da. Dersom det var kromosonfeil kan de jo like gjerne ha vært "hans" feil som min feil og i så fall er det jo bedre sjanser for å lykkes nå.

 

Uansett er det skummelt. Jeg gleder meg sånn til å være forbi den verste tiden!

 

Jeg har fått tidlig ultralyd i hvert fall, torsdag 23. august. Har du bedt om det?

 

Det er i hvert fall litt trøst i å vite at andre også har det slik... Jeg krysser fingrene for oss alle!