Hei Marge Simpsons

[Gjest]

 

Aller først; en eller annen vattnisse kopierte innlegget mitt om angst fra skravle, det skulle ikke ligge på krangle i det hele tatt.

 

Om det hadde vært så enkelt som du skriver - innrette livet etter angsten, begynne å ha det bra NÅ etc - så hadde jeg vel bare gjort det! Og blitt ferdig med hele greia.

 

Jeg jobber som en hest for å få livet mitt til å fungere på tross av den elendige starten jeg fikk. Barndommen min påvirker så mange felt av livet at det er umulig for meg å bare kaste det av meg og gå videre.

 

 

[Gjest Ultemecia&Mikrovampyren]

"tenk positive tanker så går det over"

"du er for negativt innstilt"

"bestem deg for at i mogen skal alt bli bedre"

 

typiske tips fra en som ikke forstår ;O)

[Gjest]

 

Det er mange som selv syns det funker for dem å ha et beinhardt skall og en veldig "ferdig-med-det"-innstilling til alt vondt som hender. Kanskje funker det veldig bra også, hva vet jeg?

 

Men for meg funker det IKKE. Jeg har vært beinhard og følelsesløs i 20 år, som et forsvar mot hva som hadde hendt meg.

 

Det var ikke før jeg som 24åring begynte å ta tak i tingene at det ble litt bedre. Jeg må pent leve med at ting har skjedd, men jeg jobber med ettervirkningene så at det ikke skal lamme meg - slik det til tider gjør.

[Gjest Ultemecia&Mikrovampyren]

I mange år stengte jeg alt ute, både barndom og mitt tidligere forhold. Så møtte jeg manne nmin og da kom alt for en dag da jeg endelig følte meg trygg.

 

Det var klin umulig for meg å bare "gå videre" - Tror ikke alle ser det helt.

 

Jeg er også som deg, ufør - og jeg får ofte høre jeg er lat osv. Men hva skal jeg gjøre.. jeg er jo ikke frisk, man bare ser ikke at jeg er syk.

[Gjest]

 

Det er det som er så forbanna irriterende - når livet begynner å bli rolig og stabilt, DA kommer all faenskapen veltende igjen.

 

"Ufør? Men du er jo så ung?" Hørt den før eller? hehe

 

Skjønte på et av svarene dine inne på skravle at du ikke akkurat har hatt noen smooth sailing av en barndom du heller.

 

Klem

[Gjest Ultemecia&Mikrovampyren]

Om jeg har hørt den????

 

Jeg hører faen meg ikke annet.

 

Faren min nekter for mye av barndommen min og mener jeg skal komme meg over det, samt mye dritt som skjedde på ungdomsskolen, i blant sier han bare at jeg lyver, og alt han kan si nå er :

 

Faen å du har lagt på deg. Slank deg og skjerp deg. Angst fins ikke. Du er jo for ung.

[Gjest Ultemecia&Mikrovampyren]

Og jeg veier 49kg.. og er 1.61 høy.. Så det er jo litt vanskelig å gå ned mer nå

[Gjest]

 

Ååååå....kjenner jeg blir smått rasende på dine vegne.

 

Moren min mener at det ALDRI har hendt noe med meg, og at det derimot er jævlig synd på HENNE som måtte "gå mellom deg og faren din"....jo takk du.

 

Det beste var da hun parerte med "Men DU har jo ikke engang gjort ferdig videregående!" da jeg gjorde et siste forsøk på å spørre hvorfor hun ikke grep inn da faren min drev på.

 

Jeg kutta henne ut i 2003, det er noe av det smarteste jeg har gjort. Ville ikke kommet så langt i helbredelsesprosessen som jeg har om jeg skulle hatt henne i livet mitt fortsatt.

 

 

[Gjest Ultemecia&Mikrovampyren]

Jeg vet at hovedovergriperen min er død nå. Det hjelper ikke, jeg tør ikke være alene i oslo fordet.

Faren min vet om dette, han var jo der under anmeldelsene og henleggelsen , men nå "lyver du".

 

Det der more ndin gjør er så typisk.

 

Mammaen min er død - jeg passet på henne hele tiden da hun var syk - nå i ettertid har jeg møtt mannen min og han kjenner henne jo ikke, og hva gjør faren min?

Han forteller mannen min hvor gal mamma var!

 

(Rart slik han behandlet henne.. utro.. kontrollerende osv..) Er litt grinete i dag ja,hehe!

 

Skal kutte ut pappaen min nå, for jeg orker ikke forsvare meg mer.

 

Men du kjære heksa, en dag blir nok vi bedre og friske, det er bare at det kan ta litt tid.. det har jeg virkelig lært :-)

[Gjest]

 

Du kommer til å slite deg ut om du skal handskes med oppførselen til faren din i tillegg til alt annet. Skjønner deg 100% om du kutter ham ut

 

Mannen min har aldri møtt moren min - og det tror jeg hun skal være glad for. Han hadde vel kverka dama hehe.

 

Jeg flytta fra hjembyen min, får angstanfall bare vi kjører forbi. Og det er egentlig jævlig synd, for jeg hadde endel gode venninner der. Men klarer bare ikke besøke den jævla plassen. Faren min er død, men for meg er han overalt i den byen.

 

Men du har helt rett; vi blir mye bedre etterhvert

 

Syns du er tøff, jeg

 

*hekseklemmer*

[Gjest Ultemecia&Mikrovampyren]

Det er du og

 

Tror bare det er fint at de to ikke møtes, og tror det blir mye bedre for meg psykisk om jeg kutter han ut og.

 

Ligger alltid i bakgrunnen og ulmer for meg, at jeg ikke er bra nok for han.

 

Vi fikser dette!

 

*pentakos*

 

[Marge Simpsons]

Hei, svarer deg før jeg leser nedover på andres svar...

 

Ikke enkelt, aldri vært enkelt! Jobbet med dette iherdig. Først når jeg fant ut hvilken tråder jeg kunne trekke i, tok det meg enda 6 år og godta ting og arbeide med dette og bli fornøyd med meg selv som menneske uten å føle jeg har feilet! Roma ble ikke bygd på 1 dag!

 

Ikke meningen du skal bare kaste det av, det går jo ikke ). Absolutt ikke meningen å tråkke på deg på noen måte! Synes du bare klarer deg bra, og du er jo ikke alene (har du sikkert hørt 30 000 ganger før)

 

Grunnen til jeg svarte som jeg gjorde på kranglesiden, var fordi jeg ville ikke være med på så teit diskusjon, og valgte å svare som et seriøst svar fra denne kvinnen som ikke har noen god dag!

 

Jeg vet ikke 100% ha du har opplevd, men jeg har opplevd en del.

mi nmor er alkohol og rusmissbruker, min far er spykisk syk som gjorde han voldelig. Da jeg var 13år fikk jeg en lillesøster. Pga mine foreldre hadde nok med seg selv, byttet meg og store søsteren min på å gå på skole og være hjemme med den lille for å mate den. Søsteren min flyttet (hun orket ikke mer) og jeg ble alene med min syke familie alene. Jeg måtte ha ansvar for lillesøsteren min, moren min, faren min og huset. Skolen hadde jeg ikke tid til, og sluttet i 10klasse. Da jeg var 15, gikk jeg rettsak mot mine foreldre for å få hjelp, men vitner var ikke bevis nok. Jeg møtte veggen og utviklet angst og besvimelser. Skjønte jeg måtte bort og levde da på gata 1 års tid, til barneværnet plukket meg opp. Fikk en hybel som barnevernet betalte, men ingen penger til mat eller andre ting! Forsøkte å få barnevernet til å gripe inn til min lillesøster, men barnevernet sa "noen må være tapere i samfunnet for at andre skal klare seg" (hva faen de mente med det). Etterhvert er jenta blitt så stor hun ringer meg og søsteren min når det er noe, selv midt på natten. Det roer meg ned!

 

Jeg har ikke hatt det enkelt, men jeg vet at jeg har alltid hatt et valg! Jeg er heldig som har venner, mann, min manns familie og søsken som alltid stiller opp når jeg trenger hjelp, og jeg går ikke alene. Hadde det ikke vætrt for dem, hadde jeg aldri klart meg! Likevel trives jeg med den jeg er, og føler meg takknemlig for de flotte sjansene jeg har hatt i livet til å bedre ting som angår de jeg bryr meg om! Jeg er heldig! I got the power!

 

Jeg beklager på det dypeste om jeg har tråkket på deg eller oppført meg dumt! Jeg mente alt bare godt! Bruker likevel denne anledningen til å ønske deg alt godt, og lykke til vidre! Jeg vet du vil få det til...

[Gjest]

 

"Noen må være tapere..." Kunne helt fint vridd halsen om på den idioten som sa det til deg.

 

Trengte ikke lese mange linjene for å skjønne at du har hatt din del med prøvelser og vel så det!

 

Du har IKKE oppført deg dumt! Men jeg er nok litt hårsår...Hadde ei venninne som stadig gnålte om at "herregud, det er jo bare å bestemme seg for å ikke være deppa!"

 

Vil ønske deg alt mulig godt også! *hekseklem*

 

 

[Marge Simpsons]

å jeg ble glad du svarte! Ja, enkelte folk forstår ikke alltid hvor hardt det er å ha angst, tanker og deprisjon. Enkelte tror det bare er å skru av alt og dra ut og bli glad igjen.... Nei, det tar tid!

 

Jeg sliter jo fortsatt med angst, men det er fult levbart nå. Siste orntlige deprisjon var 17mai for 2 år siden, og jeg vet det kan komme tilbake, men nå vet jeg hva jeg kan gjøre for å komme meg opp på beina igjen. Det viktigste er jo at jeg har greid meg så bra, og at ting endelig går den veien jeg ønsker!

 

Vil bare si at alt er mulig, det umulige tar bare litt tid! Ikke alltid lett å forstå hva som skjer i et menneske hode etter en tid. Psykiske problemer er aldri enkle å løse, for det finnes liksom ingen fasitsvar.

 

Du har viljen til å klare deg, derfor vet jeg du vil takle ting bedre etterhvert! Jeg vet det er hardt, men dine tanker om å klare det er fult mulig! Du er enestående, og det må du vite!

 

Masse sympatiklemmer til en godt vesen )

[Gjest]

 

Nydelig du

 

*hekseknuseklem*

[dama]

....for det første har jeg aldri på noe som helst tidspunkt hverken følt eller ment at hva jeg har vært gjennom kan sammenlignes med ditt personlige helvete...

uten at du har hintet om at du har ment det....

 

men det kom faktisk til et punkt i livet hvor jeg ikke aksepterte lenger å la meg grave ned av depresjonene og angsten...

og da, etter år med å jobbe meg ut av det, var det at jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle la det påvirke livet mitt lenger...

 

jeg bestemte meg for at nå skal jeg ha det bra...

 

og det var når jeg begynte på min egen tilfriskning at jeg ganske straks begynte å tiltrekke meg folk som var positive elementer i livet mitt...

 

opplevde også at jeg måtte bli kynisk i en periode for å kunne bli bra.. måtte gå fra det ene ytterpunktet til det andre for å finne et sted i midten å leve..

det er vel mye det det handler om, ikke sant, å finne den gyldne middelvei?

 

nå hadde jeg hjelp i en institusjon jeg kom i kontakt med via et familiemedlem-som du sikkert husker-jeg satte mine egne problemer inn i deres behandlingsmåte og hjalp meg selv den veien..

 

alle de skolepsykologer og privatpsykologer jeg ble sendt til og kontaktet selv, ville absolutt ha det til at jeg skulle være et offer av min egen barndom osv..

og det nektet jeg å akseptere, jeg er inget offer, kommer aldri til å være det..

jeg tar mine egne valg og bestemmer over mitt eget liv...

 

 

jeg veit hvordan det er å være destruktiv, og jeg veit hvordan det er å miste kontrollen over eget hode...

og jeg lærte meg også å se tegnene på at nå er jeg i ferd med å grave meg ned, og så gjorde jeg det jeg kunne for å stoppe det...

 

nå er den hule følelsen jeg hadde i kroppen konstant, borte..

følelsen av å hele tiden ha dårlig samvittighet-vondt i magen-hjerteklapp mm.. alt det er vekke.. og såpass fjernt at de gangene jeg streifer innom så klarer jeg ikke lenger definere følelsen... jeg husker ikke den ikke på samme måten som før..

 

 

 

vi er alle forskjellige, vi har hver våre demoner å bekjempe..

noen er mer trøblete enn andre..

min vei å gå har vel kanskje hatt flere veikryss og alternativer enn dine...

men det er en vei ut av det, og det er alltid noe godt på den andre siden..

 

og så har du jo faktisk kommet ganske langt allerede, og det skal du klappe deg selv på skulderen for..

for det har måttet ganske mye mot og styrke til for å komme deg gjennom det du har opplevd.

du har tatt standpunkt i livet som krever guts, og det er ikke alle forunt å ha nok av det..

 

 

 

og jeg var aldri der bare fordi jeg ønsket oppmerksomhet over egen person..

synes det er helt horribelt å hinte om det..

hva i all verden skulle jeg få ut av det??

jeg velter meg da for ****** meg ikke i andres ulykke....

det er ikke der jeg henter min styrke..

 

 

og da er vel den saken avsluttet...

vi er nok ganske uenige i våre syn på hele greia...

kjipt nok, men sånn er det bare..

[Gjest]

Dama; hvorfor tror du dette handler om DEG?

[dama]

det handler ikke om meg...

 

hadde ikke svart om ikke du hadde skrevet:

 

" Hadde ei venninne som stadig gnålte om at "herregud, det er jo bare å bestemme seg for å ikke være deppa!" "

 

 

kan vel egentlig ikke si at det var helt ordrett... men, noe i den retning...

 

 

 

og som sagt........

 

[Gjest]

 

Vel, du sa stadig det og lignende ting.

 

Samma f@£n kan det være.

[dama]

men du.. lurte på en ting..

 

leste nettopp det innlegget som anonym har lagt ut her fra skravle..

 

og du skriver at enten begynner de å snakke om noe annet, eller så spør de med kortere antenner om hvorfor....

 

hva skal man gjøre da...?

for jeg selv ser ikke på det som negativt å gå hjemme, hverken på eller uten uføretrygd...

tror ikke jeg ville vært en av de som ville prøvd å snu samtalen over på noe annet..

men, det er vel en viss mulighet for at jeg kanskje ville sagt noe sånn som.. hmm.. jeg veit sannelig ikke.. men jeg tror ikke jeg hadde klart å la det ligge for jeg ønsker ikke å gi inntrykk av at det ikke er greit at det er sånn..

 

alle har sin grunn..

 

men hvis man ikke kan spørre hvorfor heller, så stopper jo samtalen der, på en måte..

 

så du som sitter oppi det.. hva skal man gjøre da? hvordan fortsetter man samtalen?

 

[Gjest]

 

Som om du av alle er så fjern at du ikke skjønner hva som ble ment i innlegget mitt?

 

Jeg gidder ikke bråke mer med deg.

[Gjest Ultemecia&Mikrovampyren]

Ja her var det liv?

[Gjest Ultemecia&Mikrovampyren]

nei.. nå skal jeg ta meg en røyk

[dama]

var faktisk ikke mening å bråke.. var av ren nysgjerrighet..

og av ren vennskapelighet eller kall det hva du vil..

 

for man møter sånne situasjoner stadig vekk...

 

og jeg har alltid vært av den oppfatning at det er fryktelig dumt å late som ingenting...

snakke om det er viktig..

behandle folk som vanlig...