Er dere "avhengige" av foreldrene deres?

[-Hengebuksvinet-]

Jeg har nok alltid vært en veldig selvstendig jente, og flyttet ut hjemmefra som 18 åring. Til å begynne med hendte det i ny og ne at jeg fikk litt støtte hjemmefra, f.eks til å dekke depositum eller store utgifter. Men nå er det noen år siden sist jeg fikk økonomisk hjelp fra foreldrene mine.

 

Nå kommer det som er mitt problem. Til daglig tenker jeg ikke så mye over det, men jeg synes likevel det er sårt. Foreldrene mine har en tendens til å skeivfordele både engasjement og gaver mellom meg og søsteren min, eller skal jeg være rettferdig er det nok min mor som står bak denne skeivfordelingen. På en måte er jeg glad for at jeg er den som er selvstendig, men jeg synes f.eks det er ille å komme på besøk og få beskjed om at "ungene har jo med moren sin så dem må jo hun klare å passe". Dette hender gjerne et halvt minutt etter at vi er kommet, og når minstebarnet er på vei til å løpe rundt et hushjørne. Mens jeg f.eks holder på å ordne noe med de andre, og da noen kommenterer at jenta er på tur. Jeg sier ikke noe på at det forventes at jeg passer mine egne barn, men synes det har noe med måten det blir sagt på. Og når jeg vet at hun passer nevøen min flere ganger i uka, og også passer han mens søstern sitter i sofaen demmes og slapper av, forstår jeg ikke hvorfor hun kommer med sånne krasse kommentarer til meg.

 

Jeg drar sjelden og besøker dem mer enn en gang i uka, så det er jo ikke akkurat det at vi prakker ungene på dem. Har sjelden bedt dem om å være barnevakt, uten at de selv har bedt om å få låne dem. Jeg forstår selvfølgelig at de blir slitne av at søstern stadig ber om hjelp, men synes likevel at de burde være mer bevisste på at de har 2 barn.

 

Da jeg ble alene med mitt første barn, fikk jeg rett nok litt støtte og hjelp fra dem. Men de var likevel mest opptatt av å hjelpe søsteren min, som snart skulle ha barn da. Hun var i fin form, og ingen problemer. Husker at jeg spurte faren min om hjelp til å sette opp persienner, men fikk beskjed om at han ikke kunne. Så der satt jeg uten verktøy og innså at dette måtte jeg klare selv. Og det er jo greit nok, men hvorfor brukte han så alle ledige stunder på å hjelpe søsteren min med forskjellige ting?

 

Jeg er nok ikke av dem som trenger seg på, og fatter egentlig ikke hvorfor jeg plages sånn av dette. Kanskje legger jeg for mye i det, når jeg reagerer sånn på forskjellsbehandling? Men jeg synes faktisk at det burde være en balanse både i økonomisk hjelp og annet engasjement mellom barna i en familie, selv om barna er blitt voksne.

[Gjest Ultemecia&Mikrovampyren]

Nei. Flyttet ut hjemmefra da jeg var 16, pga moren min var dødssyk og passet henne til hun døde.

Har gjort alt uten hjelp fra faren min, han har bare prøvd å dytte me ned i søla.

 

Så nie, jeg er ikke avhengig av foreldrene mine. Men jeg tror faren min er avhengig av meg. Too bad.

[-Hengebuksvinet-]

Er jo egentlig heldig, jeg. Det er jo bare det at når skjevfordeling blir veldig tydelig, så føler man seg så lite verdsatt.

[Nurse80]

Det er vel gjerne sli at du og søsteren din er forskjellig. Søsteren din spør og mase sikkert mer på dem enn du. Den tause og flinke får alltid mindre enn den uselvstendige og høylytte!

Jeg er fullstendig uavhengig av mine foreldre og har vert det siden jeg var 18 år og mor. Flere av mine søsken har fått mye mer hjelp og penger etter fylte 18 år!

[**¤¤**]

Nei, er ikke det. Passer på og klarer meg. Veldig skjelden at jeg spørrer henne om penger. Det er fordi hun har dårlig råd selv.

 

[Twintipp og himmelblå]

Kanskje de ser på deg som den selvstendige de også, og føler de må hjelpe søsteren din mer enn de bør med deg??

Enig med hun over her, de som spør og sutrer får jo som oftes mer hjelp..

 

Jeg var superavhengig av mamman min.. Så henne stort sett hver dag, og snakket med henne på tlf flere ganger om dagen. Hun brettet klær hjemme hos oss, hjalp til med alt annet og laget gjerne middag eller kjøpte med det.

Hun så etter sønnen min mens jeg gjorde alt mulig.. Hun visste rett og slett ikke hva godt nok hun skulle få gjort.

Derfor er det ekstra sårt at nettopp mamma måtte gå bort, og det krever sin mann å venne seg til et liv uten denne avhengigheten...

 

Min pappa og konen hans har vi også god kontakt med da heldigvis.. De er også hjelpsomme stakkar, og elsker å passe ungene, lage middag., strikke osv.

[fleXibel]

Er ikke avhengige av dem nei..

 

Faren min har jeg ikke hatt kontakt med på en del år pga masse forskjellige ting.

 

Moren min bor så langt unna at jeg ser henne kanskje ikke mer enn4 - toppen 5 ganger i året. Og dessuten har vi ikke så god kontakt heller.. jeg flyttet til faren min da jeg var 10 år pga skole. o.l.

 

Men jeg misunner de som har god kontakt med foreldrene sine..

[fleXibel]

Men moren min har i tider da jeg har hatt det tøft hjulpet meg med penger o.l. så godt hun kunne, så selv om vi ikke har så god kontakt/forhold så er hun snill da.. jeg har prøvd å betale tilbake hjelpen med f.eks barnepass, handle for henne, kjørt henne til steder o.l. da hun ikke vil ha att penger hun har gitt (men det var da jeg bodde rett ved...nå bor jeg et godt stykke unna)

[Gjest Ultemecia&Mikrovampyren]

Jepp.. Jeg har aldri fått hjelp og om jeg en sjelden gang har trengt det har jeg måttet gråte meg til det så jeg har følt meg som en skitten hund

[Mild, Marcus & Mille]

Jeg flyttet ut som 16-åring og har etter det ikke fått noe som helst økonomisk støtte fra pappa. Lillesøstern min på 14 år har blitt ekstremt bortskjemt etter at jeg flyttet ut (2 år siden nå). Jeg levde på hybel, hadde ikke råd til verken mat, klær, møbler eller kjøkkenartikler til å lage mat med. Fikk null hjelp av pappa selv om han er multimillionær, har ikke fått bursdagsgaver av han de siste årene heller. Mamma har svært dårlig råd, men har hjulpet meg litt med innkjøp av mat enkelte ganger. Har klart meg greit! Men synes allikevel at det er dårlig med sånn forskjellsbehandling. F.eks da bestemoren min lå for døden for 3 år siden skulle pappa og søstern min og besøke på andre siden av landet, men da jeg spurte om jeg fikk lov å være med fikk jeg beskjed om at da måtte jeg punge ut selv - noe jeg ikke hadde muligheten til .. Da hadde jeg ikke sett henne på 2 år, søstern min hadde sett henne året før.. Synes ikke du overreagerer! Det skal ikke være sånn.

 

.. Nå som jeg fikk barn for 6 uker siden snakket faktisk pappa med meg for første gang på veeeldig lenge! Så blir spennende å se hva som skjer videre nå.

[Mamma til gutt06+jente mai-10]

Jeg er ikke avhengig av foreldrene mine på den måten du beskriver. Men jeg er veldig avhengig av å ha de nær meg i livet mitt:) Og det er heldigvis de også. Jeg har et veldig godt forhold til mamma og pappa, og møter de 5-7 ganger i uka. De stiller opp når vi måtte ønske det, og det er godt å vite. Dette har jo også resultert i at lillegutt har fått et supert forhold til mamma og pappa.

 

Syns ikke det er rart at du reagerer på å bli forskjellsbehandlet av foreldrene dine. Mamma og pappa har altid vært veldig opptatt av å ikke forskjellsbehandle oss. Samtidig som de også har sett at vi er forskjellige og har derfor ulike behov.

[♥ DAME]

Jeg VAR avhengig av mamma da jeg var singel. Såg henne hver dag. Fikk kjærest for over 1 år siden, nå ser jeg henne ca 1 gang i uka

Og hun er så glad på mine vegne )

[*Rutletutt*]

Ja, er veldig avhengig av mine foreldre. Flyttet ikke ut før jeg var 24 (nesten 25). De bor fem minutter unna og jeg ser dem ofte. Jeg og mamma har et spesielt tett forhold - vi snakker sammen minst en gang hver dag og hun er veldig flink å hjelpe meg med diverse - både når jeg var gravid og dårlig og nå som lille Milla har kommet. Hun og pappa elsker å være sammen med Tobias også, og har fast rutine med å komme innom en liten tur hver lørdag formiddag:o)

Hadde aldri klart meg uten dem....de er heldigvis lik i forhold til å tilbringe tid og det å hjelpe meg og min søster - har aldri hatt noen følelse av forskjellsbehandling her i allefall:o)

[*ønsker nr 2*]

jeg er ganske så avhengig av moren min, men ikke på den økonomiske måten... men prater med henne så og si hver dag og opptil flere ganger om dagen, treffes ca en gang i uka.. . er vel heller mer som venninner å regne, prater om alt og ingenting.. glad jeg har mamman min jeg.. e dte krise så stiller hun og opp økonomisk, men der går det og andre veien

[BettyBoob]

er avhengig av dem ja. pappa en handymannen min og de hjelper også til økonomisk spesielt siden jeg er alene med gutten min. Setter veldig stor pris på det. Men jeg hjelper dem tilbake med ting og tang. Kjører mamma til jobben, kjører/henter pappa på flyplassen (han reiser mye) passer huset deres og kattene når de er på hytta osv. Har en søster og hun får også tilsvarende støtte siden hun studerer.

[Mari+Lukas06+Vilde08*fødeklar]

Har en pappa, men har liksom aldri vært det! Stoffer seg, stjeler og greier! Er ok når han er nyktern da! Men ikke hatt mye kontakt med han. Mamma flytta sørover når jeg var 16! Så ble alene her i nordnorge og her er jeg ennå :-)

[Solitude]

Er enig med deg i at man ikke bør forskjellsbehandle barna selvom de har blitt voksne. Og forstår deg godt når du blir såret av at de gir din søster mer støtte. Har du prøvd å ta dette opp med dem ? Kansje de ser på deg som selvstendig og tror at hvis det er noe så kommer du til å spørre etter hjelp...

 

Jeg er langt ifra avhengig av mine foreldre, flyttet ut når jeg var 17 og har stått på egne ben siden da. Flyttet til et annet land for snart 10 år siden og selvfølgelig holder jeg kontakten men det er ikke slik at jeg trenger dem til å støtte meg i ryggen når det er noe. Så har aldri fått noen som helst økonomisk hjelp fra de, og har heller ikke forventet den.

Men slik er jeg nå oppdratt....til å klare meg selv. Men jeg vet også at hvis det hadde oppstått en krisesituasjon så hadde de vært der for meg.

 

Etter det du forteller her, så syns jeg du bør ta en rolig prat med de og fortelle hvordan du føler det. Men vær forsiktig på hvordan du sier det

 

 

 

 

[-Hengebuksvinet-]

en jul jeg var hjemme hos foreldrene mine. Men fikk vel egentlig ikke noen respons, annet en at faren min sa klart fra om at han syntes det var fair av meg å si det. Og at han mente moren min burde ta det til seg, for da gikk det jo mest på henne.

 

Har også prøvt å nevne det siden, men vet ikke helt hvordan man påpeker sånne ting på en fin måte. For moren min er veldig opphengt i at søsteren min ikke klarer seg så godt selv, og gjør søstern på denne måten enda mer uselvstendig. Selv om hun tidvis virker frustrert over hvor hjelpeløs søstern er.

 

Jeg prøver å finne på morsomme ting med dem, men synes det sier sitt når jeg i vinter flere ganger inviterte dem til å bli med på ski. Nei, det passet ikke sa moren min. Men plutselig inviterte hun med søstern på ski i stedet en helg. Hvorfor? Jeg var hele tiden åpen på at vi kunne dra hele familien. Denne helgen er mora mi og søstera mi på tur igjen, og jeg må innrømme at det svir litt. Var nok litt kort når moren min ringte og sa at de hadde bestilt hotellrom tidligere i dag. Hvorfor ikke dra alle tre?

 

Det økonomiske bryr jeg meg mindre om, men det er jo litt feil når bare den ene får en gave på 15 000. F.eks.