Hvem er egentlig mest utsatt for mobbing?

[prekæs]

Hører påstander om at tykke barn, barn av gamle foreldre, barn av fattige foreldre, barn med avvik i utseende(?), barn med rare klær osv blir lettere utsatt for mobbing. Selv tror jeg, og har erfaring med at mobbing treffer barn, som lett tar til tårene mest. En mobber finner et skjørt punkt, ( som muligens andre barn ikke ville brydd seg om) og setter i gang pga. at mobbeofferet fort viser følelser. Mobbing pga det første jeg nevner, har jeg sett lite av. Meninger?

[prekæs]

Legger til. Forstår selvfølgelig at alt det jeg nevner som mobbegrunn, brukes for å mobbe, men har sett haugevis av eksempler på at de som burde ha vært mobbeoffer, ut fra listen min, aldri har vært utsatt for mobbing. Heldigvis.

[Anonym bruker]

Jeg ble mobbet de 3 første årene på barneskolen.

Gikk på skole i en bygd hvor alle kjenner alle og den greia der..

De som mobbet meg var fra familier som eide store gårder og dems beste venner..

Jeg bodde i en 1soveroms leilighet i et støgt hus(er sååå lei det huset) på landet med moren min som var alenemor..

Tror jeg ble mobbet fordi jeg i dems øyne var ikke bra nok.. OG at de hadde kjent hverandre i alle år mens jeg var en outsider og hadde flyttet inn te bygda noen måneder før skolestart,

[Gjest]

Jeg vil si min erfaring, hørt her i område er det lite mobbing men barna setter ofte spm tegn ved litt mer merkelige foreldre.

Altså det er en gutt her som omgås mye med alle guttene, men faren er vanvittig overbeskyttende, klager på alle foreldrene i distriktet fordi barna har spill tv og lign. Ikke får han lov å være med på leierskole eller andre overnattinger.

 

Så selvom det ikke er mobbing, reagerer barna ofte på ting som er uvandt for de. Heldigvis har de et utrolig godt miljø på skolen her og alle lærere er utrolig flinke til å ta tak i ting, som trygg skolevei, friminutt osv.

[Mage Mi Sa Jo]

du har rett i noe av det du sier likevell er jeg ikke sikker på at dette gjelder alle.

 

jeg tror som deg at det manblir mobbet for ikke er årsaken til at man blir mobbet.

 

jeg ble selv mobbet som barn, alt fra at jeg kommer fra dk til at jeg er en av mange barn( vi var bare 4 men) og til at jeg er dyslektikker. og en hag av ting som bare var der og da. jag hadde nok litt spesielle foreldre ( vokst opp uten bil bl.a.)

 

men jeg gråt aldri, har aldri gråtet så andre så ikke som barn.

 

det hører med til min historie at det var læreren min so startet alt sammen, hun slang altid en kommentar om min lesning ol. rett før friminuttet og det førte til aktiviteten.

 

vet ikke hvorfor hun hadde behov for å henge ut meg men det gjorde hun og jeg ble ikke mobbet utenfor skolen, heller ikke i de friminuttene hun ikke hadde sakt noe. de første årene.

 

jeg tror heller ikke at en kan beskytte barna mot mobbing men man kan snakke om hva det er og vise at det ikke er ok at det mobber andre, og dermed også jobbe for å som iallla situasjoner at barna skal fortelle deg om noe er vont og vanskelig. og da kan man få vite om dette tidlig og få tatt tak i problemene.

 

og slfølgelig håpe på det beste. om barnet er tykkt tynt, syk , har rødtt hår kommer fra et annet land går rart, er urolig, og alle andre ting så kan man bare være der fordem. men også sørge for at omgivelsne og barnet er opptatt av at vi alleer forskjellig og alle har noe som kan mobbesfor men at man jobber for å godta hverandre ikke for å gjørenarr av våre forskjelligheter.

 

 

 

 

[*bolla pinnsvin*]

Det er egentlig en veldig interessant diskusjon. Jeg tror nok at mye kommer an på hva slags person man er. Hvis man er "svak" er det lett å ta deg. Man kan godt være både litt og veldig annerledes, så lenge man har en sterk personlighet og heller omfavner sin annerledeshet i stedet for å mislike den. Vet om mange som ut ifra de kriteriene du lister opp burde vært perfekte mobbeoffere, men som faktisk i stedet ble en av de kule på skolen pga sine personligheter.

[Tally]

Der jeg vokste opp, var det et par ressurssterke barn som ble mobbet. De var gode til å ta igjen verbalt, gråt aldri, de hadde sterke, gode personligheter, men de var "annerledes".

Vi hadde også en gutt som var annerledes og "svak", men jeg tror ikke han ble mobbet. Muligens syntes ikke guttene at det var motstand nok der i gården.Han fikk vel stort sett gå i fred - og alene.

 

Tror ikke det er noe fasitsvar på hven som kan bli mobbeoffer. Vi får bare prøve å oppdra ungene våre til ikke å bli mobbere og til å tørre å beskytte de som blir mobbet.

[Anonym bruker]

Så det du sier er egentlig at de som mobbes ikke kan skylde på at mobberne er slemme, at de er annerledes enn de andre eller at foreldrene er rare, men at de må ta all mobbingen på egen kappe siden de er den typen mennesker som blir mobbet?

 

Jeg ble mobbet som barn, ikke var jeg spesielt ømfindtlig, ikke spesielt annerledes. Jeg hadde riktignok briller og store tenner, men det var det vitterlig flere som hadde.

 

De som mobbet meg, trengte et mobbeoffer. De valgte meg. Og det har ikke jeg tenkt å ta skylden for selv.

[dama]

jeg syntes godt, hørtes godt... jeg var liten og tynn, jeg var den eneste som hadde den hobbyen jeg hadde i klassen...

 

jeg var alltid blid og glad..

gråt aldri..

 

 

likevel blei jeg mobbet.... fra første og inn på videregående...

 

hadde et sammenbrudd på skolen i fjerde klasse da....

 

de fortsatte likefullt...

[Gjest ->>-]

Mennesker.

 

Mobbings årsak ligger i mobberens bakgrunn, ikke den som utsettes for vedkommende.

[Anonym bruker]

Jeg ble mobbet på barneskolen fordi jeg kom fra en annen plass,og ikke snakket som de andre i 5.klassen.

 

Har aldri blitt mobbet pga at faren min var alkoholiker,fattige kår eller dårlige klær. Jeg var godt likt,på tross av alt det,når jeg bodde der jeg "kom fra".

 

 

[prekæs]

Selvfølgelig er mobberen den slemme. Grunnen til at jeg skrev dette var vel heller haugevis av påstander jeg har lest her inne, hvor det hevdes at den og den typen mobbes. Jeg synes vel for søren ikke at det er greit at barn som gråter fort og blir fort lei seg blir mobbet. Det kan hende også jeg snakker av erfaring her...

[Marge Simpsons]

Tror alle er utsatte for mobbing! Bare se på det daglige arbeidslivet! Ihvertfall i et mannlig arbeidsmiljø lett for at jeg som eneste jenta får litt mobbing (hyggelig mobbing, ellers tar jeg bare igjen ;o) ). Tror det kommer veldig ann på hvordan en takler det og hvor ille mobbingen er! Noen sier ingenting (og da vet ingen at det er mobbing), noen synes mobbing kan være så enkelt som en liten komentar, noen sier ifra og ikke blir hørt, andre kan rett og slett be om å bli mobbet. Finnes så mange former for mobbing!

 

Det er jo den type mobbing som er direkte ondskapsfult ment som er problemet. Det er bare det at folk er forskjellige og ser forskjellig på hva mobbing er (enkelte eier jo ikke humor, også sier de ingenting).

 

Synes det er mer interessant å diskutere "Hvilken mobbing er lov, og hvor går grensen?"

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg ble mobbet.

gråt aldri, var vel heller ikke svak, bare i den forstand at jeg var ny og ikke hadde noe nettverk.

de hadde vel egentlig ikke så mye og ta meg på, jeg var ganske gjenomsnittlig. har dystleksi da men tviler på at det er grun i segselv for og mobbe noen.

 

jeg tror at barn lærer av voksene. om en voksen rakker ned på de andre barna eller andre voksene så lærer barna dette. barn hermer, det er jo sån de og vi lærer.

kansje noe og huske på neste gang vi sier "jeg er så lei X hun maser hele tiden, så jeg gidder ikke ta TLF"

[Tokatter_USA]

Jeg tror det ofte bunner i personlighetskonflikt mellom to mennesker, satt på spissen. Ett menneske (barn) som er populært, eller ressurssterkt på andre måter, ser seg ut et annet menneske som han/hun ikke liker, av uante grunner, kanskje selv for mobberen, og begynner å plage ham/henne. Mobberen har kanskje sjarm, karisma, eller andre nyttige egenskaper som tiltrekker seg andre, svakere, mennesker, og denne gruppen finner det lett å plage offeret for å holde sin egen status ved like.

Man skal være utrolig sterk for å motstå en slik gruppe, så jeg tror ikke man behøver å være så uvanlig svak for å bli mobbeoffer. Jeg tror det kan være ren uflaks at man havner i den situasjonen.

 

For noen kan dermed løsningen være å flytte til en annen skole eller jobb. For andre som kanskje er litt mer "typiske" mobbeoffere kan det være at nissen følger med på lasset.

[Tally]

Til Marge Simpsons innlegg:

 

I mitt hode finnes ikke "hyggelig mobbing", det vil jeg kalle erting.

Erting er noe som kan være flørtende, kameratslig og hyggelig.

Erting kan utvikle seg til å bli plagsom, men jeg vil fremdeles ikke kalle det mobbing.

 

(Nå tenker jeg mest på arbeidsmiljøsituasjoner, ikke erting eller mobbing blandt barn/unge)

 

Mobbing, sjikanering og trakassering er ondskapsfullt. Man kan ikke si at noen ikke eier humor i forbindelse med mobbing (men med erting kan man det).

 

Mobbing er ikke lov, uansett!

 

Men jeg er enig med deg i at det kan være interessant å diskutere hvor grensen går (mellom mobbing og erting?)

 

 

 

[___]

Jeg ble mobbet fra 1. til 9. klasse.

Jeg ble baksnakket, fikk ødlakt klær og andre ting, stygge ting ble skrevet med sprittusj over veggen, jeg ble tisset på, ble aldri invitert i fødselsdagsselskaper sammen med restan av klassen, måtte ofte gjøre gruppearbeid alene forde elever skulket skolen heller enn å komme på gruppe med meg osv. Hele klassen var med på det, selv om noen var værre enn andre. Foreldrene lot det skje. Mye av årsaken var at det bor veldig mange snobber her jeg bor. Familien min er bønder. Det var flere foreldre som ikke ønsket at deres barn skulle omgås sånne som meg av den grunn. Jeg fikk rett og slett ikke lov til å komme inn der av foreldrene. Sånt smitter over på barna.

Den andre grunnen til at jeg ble mobbet var at jeg var godt over gjennomsvittet inteligent og nektet og innordne meg etter de ledende i klassen. Jeg ville ikke gå i rosa genser selv om det var påkrevet for å bli godtatt. Jeg nektet å klippe håret kort selv om hun som var klassens leder hadde kort hår osv. Sånt ble ikke godtatt. Jeg viste det, men nektet å gå på akord med det jeg selv likte for å bli populær.

 

Nå lenge etterpå har jeg snakket med noen av dem jeg gikk i klasse med. Ingen kan huske at akkurat de mobbet meg, selv om jeg husker det godt, men de har innsett at de to grunnene jeg har nevnt over var grunnen til behandlingen jeg fikk.

Jeg tror ikke de var dårlige mennesker noen av dem, men oppførselen til foreldre og lærere gjorde at det ble umulig for noen av dem å ta mit parti. Da ville de fått det like ille selv.

 

Det jeg egentlig vil med dette innlegget er å påpeke at det som regel ikke er en mobber som er problemet. Som regel er det en eller noen få som står i spissen for mobbingen, og så følger mange etter. For å få bukt med mobbingen er det ikke nok å ta for seg den ene "slemme" gutten eller jenta som gjør det. Man må se på helle gruppen. Se på hvem som har makt og gjøre det legitimt å ta mobberens side.

 

Jeg tror heller ikke jeg viste serlig mye følelser selv om jeg ofte gråt når jeg kom hjem. Det er nok ikke der problemet oftest ligger.

[La Perla]

Veldig bra innlegg. Det må ha vært helt forferdelig å bli mobbet sånn, og det der med at det ikke bare er "lederen" som må tas, men også alle de feige som på en måte stilltiende aksepterer at en medelev ikke inkluderes, er nok veldig sant.