~~DoraDora~~ Skrevet 9. august 2007 #1 Skrevet 9. august 2007 Leser stadig denne setningen her inne, på forskjellige innlegg... Hva menes med det da? Selv om jeg er stemor, så kan ingen kreve dette av meg... Jeg har da ingen omsorgsplikt overfor min manns barn fra tidligere. Ingen kan kreve av meg at jeg skal kjøre dette barnet på treninger o.l (... Ingen som krever dette av meg heller heldigvis...) Da jeg giftet meg med mannen min, visste jeg at han har en datter fra før av, og at hun er på samvær hos ham annenhver helg. Har ingenting i mot det jeg, og når jenta er her, så er jeg snill og grei med henne. ( Vi har et godt forhold). Men hadde noen så mye som ymtet frampå at jeg hadde en omsorgsplikt overfor henne, så ville jeg eksplodert av sinne. Ingen kan komme og kreve at jeg skal feks kjøre henne noen steder...eller at jeg skal stille opp som "barnevakt" ...at det er min plikt. Å bli spurt er derimot helt i orden. Men jeg hadde absolutt avslått krav. Da jeg stod til alters gav jeg aldri noe løfte om at jeg skulle ta den mannen som stod ved siden av meg...og hans datter... ikke står jeg oppført på noen papirer at jeg har delt ansvarsrett når det gjelder det barnet heller. (...for å sette det litt på spissen...) Dersom stemødrene hadde adoptert stebarna, kunne en ha snakket om plikt.... Det står til og med i ekteskapspapirene :" At det du tar med deg inn i ekteskapet er DITT " ...hehe
Gjest Skrevet 9. august 2007 #2 Skrevet 9. august 2007 Sier du det du skriver i dette innlegget til mannen din også? Like direkte? For hvis jeg hadde sagt disse tingene til min mann hadde han nok blitt veldig lei seg og følt at jeg underkjente det aller viktigste i hans liv, nemlig barna hans. Du må ha en meget forståelsesfull mann!
~~DoraDora~~ Skrevet 9. august 2007 Forfatter #3 Skrevet 9. august 2007 Han leser ofte innleggene mine, og er oftest helt enig med meg. Jeg kan garantere deg at jeg er like direkte mot ham. Og når det gjelder dette, så kommenterer han at han er absolutt enig. Kunne aldri falt ham inn å kreve noe av meg i denne saken. Han er veldig takknemlig for at jeg frivillig stiller opp, og viser meg ofte takknemlighet for det.
Anonym bruker Skrevet 9. august 2007 #4 Skrevet 9. august 2007 Helt enig med deg, Månestrålen! Og min samboer er også helt enig. Han tar meg aldri for gitt, og takker meg alltid hvis jeg hjelper ham med barna. Det er HANS barn, IKKE mine!! Det betyr ikke at jeg hater dem eller behandler dem dårlig, men jeg har ingen forpliktelser overfor dem og ønsker heller ikke å ha det!
Gjest Skrevet 9. august 2007 #5 Skrevet 9. august 2007 Jeg forventer ikke takk hver gang jeg tar min del av det ansvaret jeg mener jeg har ift barna så lenge jeg bor sammen med deres pappa og de er i vårt felles hjem. Mener dere seriøst at dere ikke har noen som helst forpliktelser ift stebarna? For min del (i mitt liv) hadde det føltes veldig trist, som om jeg bare var passiv deltaker i mitt eget liv de gangene vi har barna. Dessuten så ser jeg ikke hvordan det skulle gått til i praksis uten å avvise barna, da de henvender seg like mye til meg som til sin pappa..
~~DoraDora~~ Skrevet 9. august 2007 Forfatter #6 Skrevet 9. august 2007 Jeg er ALDRI passiv deltaker i mitt eget liv. Her er vi en familie på 5, som får besøk av fars barn,- datter fra et tidligere forhold. Og hun kommer hit annenhver helg (sjeldnere nå når hun er blitt eldre...). Hun innretter seg etter denne familien når hun er her. Av og til spiller hun kamp søndagen hun er hos oss, og da kjører vi henne hjem tidligere slik at hun rekker det. Og innimellom stiller vi opp som tilskuere på disse kampene. Da er vi alle der sammen. (Jeg, min mann og våre tre barn). Det gjør jeg av egen fri vilje, og ikke pga pliktfølelse.
~~DoraDora~~ Skrevet 9. august 2007 Forfatter #7 Skrevet 9. august 2007 Ps! innlegget over var til sunburn
Anonym bruker Skrevet 9. august 2007 #8 Skrevet 9. august 2007 med det menes at de som er foreldre ikke greier å ta seg av barna sine selv. for da MÅ andre overta deler av omsorgen. må jo være litt sårt for dem skulle en tro?
Anonym bruker Skrevet 9. august 2007 #9 Skrevet 9. august 2007 Enig med Månestrålen. Stemor har ingen pålagt del av omsorgen. Jeg tar del i omsorgen av stebarnet mitt i den grad det passer meg selv. Noen ganger deltar jeg like mye som faren, andre ganger melder jeg meg litt ut og gjør som jeg selv ønsker. Dette fungerer helt fint for alle. Han er ikke min sønn, jeg ønsker ikke at han skal være min sønn og han ønsker ikke at jeg skal være hans mor heller. Han har en mor og en far som deler ansvaret seg i mellom. Jeg er pappaens samboer, jeg bryr meg og engasjerer meg, men jeg har ingen plikt til å ta en bestemt del av ansvaret. Barnet er tilfreds, det samme er jeg og faren.
Gjest Skrevet 9. august 2007 #10 Skrevet 9. august 2007 Det er vel strengt tatt ikke bare fars datter fra et tidligere forhold som kommer "på besøk", men også storesøster til dine barn. Tilstreber du å behandle henne likt med dine barn, eller gir du bare blaffen og lar far ta seg av henne? Det er en ting med følelser tenker jeg, og jeg har forståelse for at mange føler mer for egne barn enn stebarn, men å vise det i praksis? Hm. Føler ikke jenta seg ekskludert fra deres familie da?
Anonym bruker Skrevet 9. august 2007 #11 Skrevet 9. august 2007 Definisjonen er pliker kan vel diskuteres, men jeg ser det som mitt ansvar som stemor og ta del i livet til samboeren min. Det inkluderer barna hans, familien hans og vennene hans. Jeg forventer jo at han skal ta del i mitt liv (inkludert venner og familie). Hvis jeg ikke tar min del av omsorgen, kan jeg heller ikke kreve at de skal oppføre seg slik jeg ønsker, og jeg ønsker jo å ha bestemmelsesrett i mitt eget hus. Synes det blir utrolig snevert å si at man ikke har noen plikter ovenfor stebarna, samtidig som man krever utrolig mye av dem og av sin mann iforhold til samme situasjon. Ikke rart det blir krangler i familier da sier jeg. Nei, her funker det best når vi alle gir litt hver, svelger noen kamler og gir litt ekstra for hverandre. Samboeren min er veldig bevisst på at når barna er hos oss har han hovedomsorgen, men setter stor pris på at jeg også hjelper til. Gir jeg litt, vet jeg at han også er mer omgjengelig når jeg trenger hjelp fra han. Det er min definisjon av at jeg tar min del av omsorgen, og det funker iallefall her. Lise:)
ana baroma Skrevet 9. august 2007 #12 Skrevet 9. august 2007 Jeg tenker sånn at den dagen jeg valgte å gå inn i forholdet, så tok jeg sønnen hans med på kjøpet på en måte. Ikke at jeg skal være mamma eller noe, og veien fram til det forholdet vi har i dag har vært lang og til dels kronglete. Men rollefordelingen i forhold til sønnen hans har jeg selv vært med på å skape. Dette vil i praksis si at jeg for eks er med på å passe på at far og sønn får litt alenetid i samværshelgene, jeg stiller opp og kjører når jeg kan og jeg tar meg av de huslige tingene (klesvask, mat osv). I tillegg er jeg som regel med på felles aktiviteter og kos i heimen;) Dette er ikke noe jeg er pålagt av min mann, men av meg selv. Jeg ønsker å ha det sånn... Så enhver definerer sin egen rolle, men dersom jeg ikke skulle tatt min del av omsorgen, så kunne jeg heller ikke komme med innspill om leggetider og matvaner synes jeg. Uansett tror jeg vi får et bedre familieliv dersom man deltar aktivt i det med alle de barna som er der hele tiden eller bare litt av tiden:)
smillas Skrevet 9. august 2007 #13 Skrevet 9. august 2007 Jeg har også vært ganske nøye på å si fra at det ikke skal stilles krav til at jeg skal gjøre verken det ene eller det andre, men at mine tjenester er bonus. Det er selvsagt at jeg behandler stebarna med respekt, det kan jo være et krav, men omsorgen jeg gir er kun bonus som skjer på mine egne premisser. Ser at mange nevner at de gjør mye husarbeid her, og det må jeg innrømme at jeg har hatt litt problemer med å ta alt ansvaret for. Følte meg som en "maid" hvis jeg forsøkte å holde en viss standard (som absolutt lå noen hakk over det husholdingen til da hadde holdt...), så jeg har insistert på at vi deler husarbeidet likere. Så kan jeg heller gjøre morsomme ting med stebarna, mens fattern deres tar husvasken. Det er i alle fall kjipt om stemor bare skal være ryddepike. DRIT KJEDELIG, særlig hvis man ikke har så mye man skulle ha sagt i forhold til å kreve en innsats av barna, da drepes tåmodigheten og kjærligheta, gitt... Samtidig må jeg si at jeg har over mange år brukt tid og ressurser på at vi skal gå godt sammen alle sammen. Jeg har investert i dette, fordi jeg er glad i mannen min, og fordi barna hans alltid vil være i sentrum av hans liv uansett hvor gamle de blir. Jo mer jeg legger inn, jo mer føler jeg meg trygg på at jeg i alle fall ikke kan klandres - om noen år - for å ha skapt et helvete, eller laget problemer for forholdet mellom far og barn. I utgangspunktet var omsorgen for barna hans kanskje mer kynisk investering. Nå har jeg omsorg for dem, uten at jeg anstrenger meg. Men nå er de jo også store... Snart kommer de hjem med barnebarn. Da blir det også mine barnebarn, det er jeg ganske sikker på.
Anonym bruker Skrevet 9. august 2007 #14 Skrevet 9. august 2007 Hva menes? Vel, det handler vel mest om hvordan man skal kunne fungere sammen som en familie. Det er normalt å dele på ansvar og oppgaver (eller omsorg som du kaller det) for sine barn (uavhengig om dette er egne/felles barn). Dersom min mann hadde nektet å hente/bringe datteren min på SFO, eller hos faren sin, så kunne jeg like godt vært en alenemor i stedet for. Dette slipper jeg heldigvis å tenke på, for min mann behandler min datter som hun skulle vært hans egen. For å få puslespillet til å gå opp er vi begge nødt til å delta aktivt. Nina
Anonym bruker Skrevet 9. august 2007 #15 Skrevet 9. august 2007 Det er forresten ikke mulig å være barnevakt for egne (ste)barn. Man er en familie og alle skal gjøre sitt for at hverdagen skal fungere på en best mulig måte.
*-* Skrevet 10. august 2007 #16 Skrevet 10. august 2007 Man MÅ jo ingenting, men hvis man vil ha en familie må man nesten oppføre seg som man er i familie også, det betyr at de voksne har omsorg for barna. Jeg kan ikke forvente å ha noe å si i forhold til stebarna hvis jeg ikke gir noe. Oppdragelse av barn, eller rett til oppdragelse, henger sammen med omsorg og kjærlighet, barn lar seg i utgangspunktet oppdra av voksne de er glad i. Det er ikke noe rett å få oppdra et barn, det er en noe man må gjøre seg fortjent til også. Det at jeg stiller opp på omtrent lik linje med far i vårt hus, gjør at stebarna oppfatter oss som en familie. Jeg kan be dem hjelpe til med å bære ut søpla nettopp fordi jeg hjelper dem med leksene. Men jeg må ingenting, det er mitt eget valg. Tror bare jeg ville blitt deprimert av å leve i et hus hvor mann og barn hadde vært i familie, mens jeg var på siden som kjærsten til pappa. Min innsats er en investering for at vi skal ha det fint sammen, for at jeg skal trives og for at livet mitt og vårt skal henge sammen til tross for særkullsbarn og tidligere ekteskap.
~~DoraDora~~ Skrevet 10. august 2007 Forfatter #17 Skrevet 10. august 2007 Vi er som sagt en familie der far har ett barn fra før. Dette barnet kommer på besøk til oss ca annenhver helg. Hun må innrette seg etter vår familie. Ja hun er min manns datter, og mine barns halvsøster. Men det betyr ikke så mye for meg, for å være ærlig. Mine tre barn bor sammen med sin mor og sin far. De har hverandre som søsken. For stebarnet mitt derimot, er mine barn en bonus...hun har ingen andre søsken. Og hennes foreldre er skilte. Jeg er snill og kjekk med jenta, og vi har et godt forhold, men det er det samme for meg når det gjelder henne. Hun er ikke en ekstra bonus i livet mitt.Hun er bare der... Dersom hun ikke ønsker å ha et godt forhold til meg og sine halvsøsken i fremtiden, er det det samme for meg. Betyr overhodet ingenting for meg eller barna mine. Men som sagt, er hun alltid velkommen hit, hvis HUN SELV ønsker det.
Travelmor Skrevet 10. august 2007 #18 Skrevet 10. august 2007 En ting er at du stiller deg nøytralt til stebarnet ditt, men du kan ikke vite hva hennes søsken vil føle om hun bare en dag sluttet å komme og kontakten ble brutt. Jeg har to store flotte barn som pendler mellom to familier. Jeg kan mene og tenke så mye jeg vil. På hver side er det småsøsken som savner dem veldig når de ikke er der til tross for at det er veldig stor aldersforskjell. Små søsken ser opp til de større.
Anonym bruker Skrevet 10. august 2007 #19 Skrevet 10. august 2007 Stemor er uansett en av foreldrene til stebarna,- enten hun følger opp sin plikt eller ei. Akkurat som de biologiske foreldrene er det, enten de stiller opp eller ei. Noen foreldre følger sine plikter, og noen ikke. Sånn er det med steforeldre også
~~DoraDora~~ Skrevet 10. august 2007 Forfatter #20 Skrevet 10. august 2007 Barna mine ser ikke annerledes på henne enn de gjør på andre rundt oss. Og så har vi en fast barnevakt, som de er mye mer knyttet til. ( Hun er ett år eldre enn halvsøsteren). Henne viser de tydelig savn etter, men aldri når det gjelder halvsøsteren. Nå for tiden, kommer hun sjeldnere til oss pga at hun heller vil være hjemme med vennene, og barna her spør aldri etter henne. Tror også at det kan ha noe med at det ofte følger med mye sjau rundt halvsøsteren når hun kommer hit. Da greier som regel moren hennes å fikse at både jeg og mannen min er dønn irriterte. Og det påvirker nok atmosfæren når hun er her. Til vanlig har vi det oftest veldig harmonisk og roligt.
Anonym bruker Skrevet 10. august 2007 #21 Skrevet 10. august 2007 Har det rabla for deg? Steforeldre er jo ikke foreldre til stebarnet! Jeg er ikke forelderen til min stesønn, jeg er samboeren til pappaen hans, og snart mammaen til halvlillebroren eller halvlillesøsteren hans......
Anonym bruker Skrevet 10. august 2007 #22 Skrevet 10. august 2007 ...Nina Jeg må si jeg reagerer på setningen der du skriver at dersom din mann ikke stiller opp som far til ditt barn, så kunne du like godt være alenemor. Det kaller jeg utnyttelse av mannen. At du ikke skjemmes. Stakkars mann som blir utnyttet av den han antakelig tror elsker ham. ...Lindsay Du nevner at du ikke vil føle deg som en utenforstående (kjæresten til stebarnets far), mens han og barnet er familie. Vel, normalt sett er det jo du,han og deres fastboende barn (hvis dere har noen/får noen) som er familie, og stebarnet som kommer på besøk innimellom. Realist
Anonym bruker Skrevet 10. august 2007 #23 Skrevet 10. august 2007 Kjære Realist.... Du akn da ikke mene at stebarnet ikke er familie?? Håper ikke det er slik du ser på eget stebarn.....
Anonym bruker Skrevet 10. august 2007 #24 Skrevet 10. august 2007 Vi som bor her er familie, og stebarnet bor ikke her. H*n besøker oss annenhver helg. ( H*n er jo i familie,slik som våre foreldre er det, men som de så bor h*n ikke her.) Når en opplyser i det offentlige, om antall familiemedlemmer i husstanden, så mener de de som bor der. Det er sånn det er, enten du liker det eller ei. Hadde stebarnet bodd fast hos oss, ville jeg telt med det barnet også. Et eksempel er jo når du skal tegne familieforsikring, da gjelder ikke besøkende stebarn. Det er du vel klar over? Realist
~~DoraDora~~ Skrevet 10. august 2007 Forfatter #25 Skrevet 10. august 2007 Til anonym over... Mannen min tegnet nettopp forsikring gjennom jobben sin, og det var en ulykke-og dødsforsikring som gjaldt hele familien hans... Men ikke datteren som ikke bor sammen med ham. Den gjaldt ikke for henne. ( Inkluderer bare familie med samme adresse)
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå