Far vil ha samvær 100% med barnet...

[Anonym bruker]

Men han vil ikke være med på at det er han som må være hjemme kl 16 hver dag. Det har han visst ikke tid til (jobber mye). Klart jeg skal bidra, men jeg finner meg ikke i at "hver tirsdag og torsdag er det du som kjører og henter". Jeg har en 100% stilling jeg også! Jeg tenkte mer på å kjøre på fotball og håndball om kveldene ol. Ikke være fast barnevakt. Og da synes han jeg er urimelig.

 

Hva synes dere? Vil gjerne ha både for og imot

[Anonym bruker]

Jeg er forresten stemor

[ana baroma]

Når han snakker om 100%, er det da ingen mor inne i bildet? Og hvordan er samværet i dag?

I mitt hode må man være enige om at det er dette som er det beste for barnet, og dette er noe vi kan klare sammen. er det noen spesiell grunn for at han vil ha hovedomsorgen?

 

Når man er en familie med stebarn,. så må man jo ta hele pakka, noe som innebærer at man kanskje må kjøre på treninger osv av og til - og det ser det ut som at du er innstillt på. Men far må jo ha tid til å ha barnet på fulltid... Så han må kanskje endre på sine rutiner for å få dette til å fungere...

 

Det med å være fast barnevakt vil jeg ikke kalle det, stesønnen min kommer da hjem etter skolen til bare meg, og jeg er aldri barnevakt, jeg er "Tante Bassa" om du skjønner. Om jeg begynner å jobbe, så må han klare seg selv i tomt hus, eller far får finne en annen løsning. Så enkelt er det:))

[Anonym bruker]

Jeg er mor og har ny kjæreste som bor mye hos meg og ungene til tider. Faren har nesten ikke samvær, så jeg har omsorgen 98 % for ungene alene. Dette blir derfor et innspill fra noen i situasjonen til mannen din (tilsvarende).

 

Kjæresten min hjelper til med ungene de dagene han er her. Når han valgte å bli sammen med meg fikk han med to unger på kjøpet. Han hjelper til meg henting og bringing til skole og barnehage, men ikke faste dager. Vi tar det litt ettersom arbeidsdagene våre er. Noen ganger har jeg selv møter som varer lenger enn barnehagen er åpen, og da trår han til i stedet for at jeg bruker barnevakt. Men det er som hovedregel mitt ansvar.

 

Han er med på fritidsaktiviteter om ungene spør om ikke han kan kjøre dem. Ellers liker jeg best å være med på det selv.

 

Den tiden han er her deltar han på lik linje med meg med husarbeid og matlagning.

 

Han er altså ikke fast barnevakt, men vi deler på oppgavene alt ettersom dagene våre er Det finner jeg naturlig. Selv om han ikke er barnas far, så er han en omsorgsperson for barna. Han gjør nok mer enn jeg hadde "pålagt" ham. Men er glad for den hjelpen.

[Anonym bruker]

Barnet er bare 7 år, og mor granskes av barnevernet for omsorgssvikt. Det jeg reagerer på er hans manglende vilje til å ta ansvar.. Virker ikke som om han ser alle oppgavene og pliktene han får, og vil ikke plutsetlig sitte der med barnet fordi det ble mer arbeid enn han hadde regnet med.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg bidrar nok mer i forhold til hans barn enn han gjør til tider. Der er, som du nevner, å bli PÅLAGT oppgavene i forkant jeg reagerer på. Hva om forholdet ikke varer? Han hadde garantert vært avhengig av andre hver dag...

[*-*]

Som steforelder som bor fast/delvis sammen med stebarn må man nok være forberedt på å ta sin del av omsorgen, ellers funker det ikke. Men syns det er ganske naturlig at forelderen selv tar hovedansvaret, iallfall i begynnelsen. Har nok skrevet det tidligere her et sted men, hos oss så har vi barna 50/50 og det var i utgangspunktet min samboer, barnas far, som hadde hovedansvaret. Han vekket dem om morgenen, laget matpakke, var hjemme når de kom hjem, laget middag på hverdager etc. I begynnelsen var det også han som la dem og leste for dem på sengen. Tror det var fint at det var sånn i starten, både for dem og for meg, det var stort nok sjokk for meg å plutselig bli 'tobarns'-mor over natta. Men selv om han hadde hovedansvaret så delte vi på ting likevel, jeg dro hjem hvis han jobbet sent, kjørte på aktiviteter og hadde kveldsstell. Etter et par år nå så har det blitt sånn at vi deler på det meste, som i alle andre familier så bare koordinerer vi møter og arbeidstider osv i begynnelsen av uka og blir enige om hvem som tar hva. Nå føles det helt naturlig. Men han er fortsatt flink til å begrense overtid de ukene vi har barna, og lager ingen avtaler uten å høre med meg først. Jeg derimot kan legge inn en venninnekveld eller to den uka uten å nødvendigvis spørre om lov:)

Litt sånn skjevfordeling tror jeg det er fint at det er, han har mer behov for å se barna enn meg og omvendt, og jeg blir fortere sliten enn han fordi jeg ikke har hatt barna alltid.

 

Når det er sagt, så er har vi vært ganske restriktive med fritidsaktiviteter langt borte etter at vi ble nyfamilie. Ikke at man skal nekte barna noe, men både vi og mor har holdt på at det meste skal være i gåavstand, dette fordi vi merker hvordan all den logistikken tar på. Det er jo mye logistikk bare ved å ha to hjem også. Er det ikke mulig for barna å ta buss eller lignende til noen av treningene? Eller kan dere bytte til et fotballag i nærheten av dere kanskje? Og man trenger ikke nødvendigvis være hjemme til kl fire hver dag, fem går også fint. Sfo er oppe til fem, og hvis de ikke går der er de store nok til å være litt hjemme alene.

 

Hvis mannen din vil ha barnet hos seg så man han være forberedt på å ofre litt, det er ikke så mange årene barnet er i den alderen. Klart du som stemor skal hjelpe til, men han er ikke tjent på å slite ut deg - det er tungt å plutselig skulle leve med barn når man ikke er vant til det. Dessuten har man mindre tålmodighet og utholdenhet med andres barn, selv om velviljen er aldri så stor.

[Anonym bruker]

Mor bor 1,5 t med buss unna oss, i kjøring tar det 45 min. Grunnet samærsordningen ( en dag i uken pluss hver andre helg) blir det litt mye å ha fritidsaktiviteter hos oss. Moren ønsker ikke at barnet går i SFO (hun trenger selv ikke dette da hun ikke er i arbeid), og nekter oss dette i perioder vi har henne 100%. I tillegg er mor av den typen som spolerer samvær om hun ikke får det som hun vil.. Så det er umulig for oss å planlegge og sette opp faste aktiviteter dessverre..

[*-*]

Når dere bor såpass langt fra hverandre så høres det jo ut som om barnet må bo fast i et hjem og ha vanlig samvær i det andre hjemmet, ellers blir det jo veldig slitsomt for alle. Hvis barnet skal bo fast hos dere så må jo fritidsaktivitetene være i deres nærmiljø og da er det dere som bestemmer om barnet skal gå på SFO eller ikke. Bor barnet fast hos mor kan dere jo forsøke å ha samvær de dagene det ikke er trening eller gjøre om samværet til langhelger?

 

Jeg skjønner nok ikke helt problemet, for skal barnet bo 100% så må vel barnet bytte skole osv siden dere bor så langt unna nå. Og da blir det jo dere som må organisere hverdagen hos dere. Eller snakker du om hvis barnet er hos dere 100% i perioder på en måte, at barnet plutselig bor hos dere et par uker i blant?

[Anonym bruker]

Kun hvis mor får et nykk og sier at hun ikke orker mer av ungen, og nå kan vi ha henne en uke eller to og se om det er så enkelt.. Da har vi 100%. Og det skjer noen ganger i halvåret

[*-*]

Åja, Uff, stakkars barnet da, det må være vanskelig. Men da må man jo regne med at faren har barnet som første prioritet i de periodene. Vet ikke hvor lenge du har vært i livet til barnet, men hvis mor er ustabil og i blant ikke orker mer så må jo det gå ganske hardt inn på barnet. Da trenger det jo noen voksne som virkelig ser det når det kommer til dere. Hvis barnet er mer knyttet til faren enn til deg (som det ofte er hvis du ikke har vært der veldig lenge) må det jo være en selvfølge at faren er der 110 prosent i de få ukene barnet skal bo hos dere på grunn av omsorgssvikt. Da er det jo mer unntaksstilstand enn vanlig familieliv det er snakk om. Er det noen gang faren bør være ordentlig på banen så er det iallfall da!

[Anonym bruker]

Av og til kan det virke som om h*n står nærmere meg. H*n er litt blyg til tider (ikke noe voldsomt), og kan si at "vet du hva, i sted lovet jeg pappa at jeg skulle ringe på der og der, men istedenfor var jeg her utenfor til du kom".

 

Faren er av den typen som kan sitte på pcen istedenfor å tegne etc sammen med barnet, det er mitt område, siden jeg ønsket at noen gjorde det med meg når jeg selv var liten. H*n sitter også og venter på at jeg skal komme fra jobb.

 

H*n får fritt spillerom til å snakke om mor, og forteller h*n stygge ting om mor, tar vi mor i forsvar (mor er ikke dum fordi du ikke får det og det f.eks). Selv om vi har mor opp i halsen Er veldig spent på hvordan dette med barnevernet går, men vet at det skal mye til før barnet blir tatt fra mor. Skal komme med oppdateringer

[Anonym bruker]

Det du beskriver er en kjempealvorlig sak. Jeg skjønner at 100% omsorgsovertagelse er et alternativ ved mulig omsorgssvikt.

 

Jeg synes du virker som den mest ansvarlige og fornuftige i denne situasjonen. Det er prisverdig at far tenker at dere bør har barnet hele tiden hos dere når mor er som hun er. Barnet kommer i første rekke og det er bra.

 

Men, og her kommer et kjempestort MEN, Det påvirker HELE familien å få et nytt fulltidsmedlem. Det betyr at han også må legge om sine vaner og rutiner. Dere skal kanskje gå inn i en helt ny familiekonstellasjon. Det krever planlegging, samarbeid og forståelse fra alle parter for at det skal bli vellykket. Han kan ikke uten videre forvente at du alene tar den ekstra belastningen dette medfører.

[Anonym bruker]

Jeg mener at om han ikke gidder å tilpasse seg, så vil han egentlig ikke. Handlinger sier 100 ganger mer enn ord. Han sier han vil ha omsorgen for dattera si, men det må han jo si, han blir jo på en måte en "dårlig" far om han ikke sier han VIL det. Men egentlig så vil han det ikke nok til å gidde ta jobben med det, og da er det rett og slett ikke godt nok. I voksen verdenen funker det ikke sånn at en sier en vil noe og så gjøre stikk motsatt, og de fleste kommer jo bort fra en pose og sekk mentalitet som råder i barneårene. Rett og slett uansvarlig og barnslig, synest jeg.

[Anonym bruker]

Dersom dere får barnet 100% så må du trå inn 100% som "mor" og omsorgsperson for dette barnet. Da kan du ikke snakke i barnevakt-terminologi, da er det barnet ditt også. Da er det veldig enkelt egentlig. Du behandler dette barnet som om det skulle vært ditt eget. Og så blir barnet inkludert i hvordan dere ellers innordner dere med henting/bringing på hverdager.

 

 

[Anonym bruker]

Hm det gjør jeg jo. Jeg er mer "mor" for jenta enn far er far vil jeg si. Men jeg vil ikke bli tatt for gitt.. jeg vil bli satt pris på for den innsatsen jeg gjør fra far, ikke høre fra naboer og andre at jeg gjør en kjempejobb.. Det er jo mitt forhold til far som er drivkraften bak det jeg gjør...

[Anonym bruker]

Det bunner egentlig ned i at man ønsker å bli litt verdsatt, ikke sant? Det høres ut som om du gjør en bra jobb, fortsett med det. At mannen din tar omsorgen din for gitt, betyr jo i bunn og grunn at han stoler 100% på deg som omsorgsperson. Dersom man skal se positivt på det....

 

 

[Anonym bruker]

hvis far ønsker å ha barnet 100%, må han sørge for at han har tid til det.

kan ikke ha barnet 100%, for så å la deg gjøre mesteparten av jobben.