FOR en mann...eller er det slik de er alle som en?

[Anonym bruker]

min mann er temmelig snar sint av seg, lett for å hisse seg opp for den minste ting (når det er noe større som ligger bak.feks krangel med foreldrene sine). Knuser gjerne en ting eller to som står i veien for han når han er sur, og bryr seg ikke om at barna ser på.

Sist knuste han videoapparatet..slengte det i gulvet. HAr også ødelagt utallige mobiler og lekebiler som han "liksom" har trakket på for han ikke såg de.

I det siste, om han har så lite som en lite sur undertone når han snakker til meg, reagerer barna våre med å gråte. Redd for at han kanskje skal bli sint.

Det kan være seg at jeg har tatt feil serverings skje til middagen , og han sier " kunne du ikke finne en bedre skje?" på en sarkastisk måte, dette hører barna, og blir enten lei seg eller sinte.

Han "sliter" da til tider med foreldre som ringer han hver dag og dynger han med arbeids oppgaver, ber han dra seg til H** vist han motsier de etc. De har så klart sine gode sider på gode dager..men på deres onde dager- er det svært så mye ondt som kommer ut av munnen deres.

 

Mulig han har arvet de uvanene, for vist han skal kritisere noe jeg har gjort "feil", så kan han f.eks. si " herregud, bruker du ikke hjerna di" vist jeg har glemt noe. Eller " for en hybelsmak du har" om jeg foreslår noe vi kan kjøpe av f.eks. glass/bestikk.

 

Jeg kan muligens fortsette i det uendelige men stopper her.

Jeg har enda ikke flyttet fra han, siden vi har felles barn, og har det såklart bra ilag til tider.

 

Vil gjerne høre deres synspunkter. Grønnere på den andre siden?

 

[Anonym bruker]

Jeg har selv gått ifra to menn,.. som jeg har barn med. Og det er definitivt grønnere på den andre siden. Jeeg synes ikke at foreldre bør holde sammen pga barna, det vil de merke og slite med siden. Hvis mannen din gjør barna dine så nervøse som du sier og faktisk ødelegger ting... så hadde jeg pakket kofferten tatt ungene og gått.

 

Bare ta deg selv i det neste gang han overreagerer slik, og fortell han at en gang til med slikt hysteri så er det gått for langt ...

 

Barna fortjener å kunne slappe av hjemme, det er jo der de skal føle seg tryggest!

 

Jeg er i et forhold nå, gravid... med en meget så hissig mann selv. Men han knuser ikke ting og får ikke barna til å gråte.

Jeg synes han går over mine grenser allerede ... surmuling og "hater verden" innstilling konstant. Masse regler som han vil ha for at han skal kunne trives sammen med oss,... og jeg lengter allerede ut... på den grønne siden igjen

 

Jeg nekter ganske enkelt å finne meg i så mye dritt...

 

Håper du finner ut hva du føler er riktig , bare ikke bli i et forhold pga barna. Det er ikke gitt at det er det rette for dem..

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg vil snu det hele på hode å si, siden du har barn med han bør du gå fra han. Barn som er så redd faren sin som du beskriver kan utvikle store problem.Dette sier jeg ikke ut fra synsing, jeg jobber til daglig med barn (spesped). Jeg ville ha tatt med meg barna å dratt, barna er fremtiden og det du gjør i dag får ofte de og du igjen senere. Hvis du vil satse på forholdet ville jeg ha dratt fra han og forlangt at han søkte hjelp, f.eks sinnemestringskurs. Husk at man kan ikke forandre andre, de må ville og gjøre det selv. Jeg var i et lignenbde forhold for noen år siden (hadde ikke barn) ting ble bare værre og værre, og det var også et sinne som begynte med å kaste og ødelegge ting. Etterhvert gikk han på meg, kom meg heldigvis unna etterhvert. Etter en tid viste det seg at han hadde vært slik i tidligere forhold også. Å forandre personlighet er vanskelig og har han det fra foreldrene har dette kanskje gått seg fast i et mønster. Jeg vil også si at selv om foreldrene ikke er enkle er det ikke en unskyldning for å holde på som han gjør hjemme.Det kan være grønnere på den andre siden,. Jeg har nå vært sammen med min samboer i 3 år, han er snill, omtenksom og har ikke noe urasjonelt sinne. Vi har med andre ord et kjempefin forhold.

 

Jeg har all medlidenhet med deg. Jeg vet at det er tunkt å stå i en slik situasjon. Håper at du får gjort noe med din situasjon. Masse lykke til videre, sender gode tanker.

[Anonym bruker]

Heisann!

Jeg er helt enig med de andre. Dette er ikke en bra situasjon for dine barn æ vær i. De forstår alt som skjer i huset, mer enn vi vet. Min samboer hadde en slik far og har det vanskelig enda. I stedet for at han blir sint så blir han lei seg over at følelsen han har når noe går feil. Han jobber veldig hardt med dette fordi han vil ikke vær lik faren i det hele tatt og er den koseligste og snilleste mannen. Vi har en sønn sammens og han er den beste pappan og jeg er så stolt av han.

 

Hans bror har ikke klart å gjør det så bra. Han er akkurat lik faren. Blir lett sint og da kaster han alt rundt seg. Han er veldig grei og jeg syns synd på han fordi dette er sånn de har lært av faren sin å reager når de blir sint. Broren har desverre ikke vært lik så sterk som min samboer med å forbedre seg selv. Forje uke fikk jeg et brev fra tantebarnet mitt fordi han hadd blitt sint igjen og kasta mobilen hennes i veggen. Jeg var enig med grunnen han var sint på henne men det er ikke slik han skulle ha taklet det. Jeg fant nettopp ut i går at samboern hans har kastet han ut og bedd han gå til en psycholog. Han fikk beskjed at hvis han gjør det og er bestemt på å forbedre seg så kan de se hva som skjer... kanskje de kan klar seg. Er han ikke villig til å gjør det så får han ikke bo med henne og barne lenger. Smart syns jeg fordi hadde hun ikke gjort det så har jeg ikke klart å unngå å bland meg inn!

 

Ei vennine av meg måtte flytt fra sin mann men de er fortsatt gift. Han får besøk henne og barne bare når hun er hjem (og det respektere han fordi han vet hvordan han er). De har planer om å flytt tilbake etter barne fyller 18 ettersom de kan da velge selv om de vil bo hjem med mamma OG pappa eller om de vil flytt ut. Jeg syntes det virket rart at de var gift men ikke bodde sammen men det funka for dem og de var fortsatt glad i hverandre men måtte prioriter barne før dem selv.

 

Poenget er at dine barn ser hvordan deres pappa er. De lærer seg hvordan å reager på ting og ikke hvordan de skal kontrollere det hvis de blir sint. Det lenger du venter med å gjøre nå, det mer lærer barne de fra han. Vær så snill og gjør nå for dine barn! Finn ut hva som funker best for dere. Vil du prøve å fortsett i forholde så kan du be han dra til psycholog også kanskje kan dere flytt inn sammens igjen i fremtiden hvis han har lært seg noe. Husk at det blir ikke lett og ta denne samtalen så hvis du treng så kan du be ei vennine eller en psycholog sitte med dere når dere har samtalen for å løse dette probleme.

 

Lykke til vennen!

[Gjest marie-s]

Hei jeg må si jeg er enig med anonym nummer 2 her. Du bør komme deg bort og heller gi han muligheten dersom han selv skaffer hjelp og innser problemene sine.

 

Selv er jeg vokst opp med en lignede far, men heldigvis så ødelgade ikke han mine leker når han var sint og ikke slo han heller, men han hadde et voldsomt temprament og kunne plutselig klikke for den minste ting. Da jeg var 7 år spurte jeg om moren min ikke kunne skille seg fra han. Jeg var rett og slett livredd han og det var jeg langt opp i voksen alder. Jeg turte ikke å si noe som kunne gjøre han sint, gikk på nåler hele tiden osv. helt til jeg fikk nok og kuttet han ut i 2 år nå er han heldigvis spakere og jeg er ikke redd han lenger etter ett år hos psykolog.

 

På meg virker det som om mannen din er redd for sine foreldre på samme måte, og er ute etter det å bli anerkjent ikke utskjelt av de. Når han hele tiden blir tråkket på så må han finne noen andre og svakere å ta sitt sinne ut på. Desverre er det ikke noe du kan gjøre før han innser dette problemet selv, enn så lenge vil den samme oppførselen bare bli overført til barna deres. Du får ha lykke til.

[Anonym bruker]

Barna er ikke redd pappaen sin, men vist han blir sint eller får en irritert tone, reagerer barna på det med enten å begynne å gråte eller å heve stemmene med rop osv.

Barna liker veldig godt å være sammens med faren på fritiden. De er like mye sammens med far som mor.

Vi er en helt ordinær familie, men jeg begynner å miste litt troen når han er så snar hissig.Spesielt det med å ødelegge ting, der mener jeg virkelig grensen går! Barnslig og uberegnelig. Men ellers er alt ok.

Så det er ikke lett, nei.

[Anonym bruker]

Moren min ble fort sint, hun ropte og skrek til oss til tider. Vi hadde mange flotte stunder sammen men henne men vi var redde for henne. Hvis barna reagerer når han blir hissig med å gråte så vil jeg si at de er redde for han.

 

De er karnsje ikke redde for han hele tiden men de vil etterhvert gå rundt å bekymmre seg for når han blir sint neste gang.Hvis jeg gjør dette/sier dette blir han sint da.

 

jeg er selv gift med en mann som sliter med sinne. og når vi ble sammen var han slik at ble han sint så kunne han ødelegge noe. Slå neven i veggen også videre for å få utløp for følelsene. Jeg ga klar beskjed at det godtok jeg ikke. Han har all rett til å føle sinne men ingen utagerende oppførsel blir tolerert her i huset. Hverken slenge dritt, ropeing/skriking, ødlegge ting eller slå i veggen . Mine barn skal ikke vokse opp med det, de skal ikke behøve å være redde og bekymmra i sitt eget hjem. Sånn jeg ser det så er grenser så lett for å bli dratt utover og det kan gå fra å slenge dritt eller slå i veggen til å slå partnern eller ungene. Så jeg har markerte grenser og godtar ikke at de overstrides. Kan han ikke holde dem så får vi leve hver for oss.

Heldigvis har han blitt flink til å snakke om hva som plager han istede. Rett og slett for han ikke hadde noe valg når å oppføre seg som en 3 åring i værste trassen ikke var mulig lengre.......

 

Og når har jeg en søster som har kommet seg ut av et voldelig forhold og han har sett hvordan tantebarna mine er påvirket av hva som foregikk der. Så er han blitt veldig opptatt av å jobbe med at han ikke skal bli så sint.

 

Du bør sette klare grenser, du må gi bekjed hva du syntes er greit og ikke.

Hvis du tilater at han oppfører seg sånn så vil det ikke bli bedre og det kan bli værre.

Og om ikke annet vil det bli veldig dyrt i lengden.

 

Og jeg kan ikke tenke meg at du ikke føler ubehag og litt eller mye frykt når han setter igang sånn. Og hvis du gjør det i sitvasjonen kan jeg love deg at barna gjør det.

 

 

[Anonym bruker]

Vil også si at jeg aldri hadde finni meg i å bli snakket til på måten du forteller om, om det er aldri så sarkastisk.

Hadde mannen min sagt noe sånt om middagen for eksempel hadde jeg gitt han klar beskjed om å lage sin egen mat.

 

Etter lange samtaler med min søster har jeg virkelig fått innblikk i at man må være nøye med grenser på hva som er ok måte å behandle andre.

 

[Anonym bruker]

Hei! Jeg har ikke finlest alle svarene, men det så ut som du har fått mye fornuftig tilbake. Det var allikevel en ting jeg bet meg fast i, som jeg ikke kunne se noen andre har sagt noe om:

 

Foreldrene hans ringer hver dag, ber ham gjøre masse og ber ham dra til H... om han sier de imot. Det burde kanskje vært et eget innlegg under svigerforeldre debatten, men dog.

 

Jeg har kjempegreie svigerforeldre, men svigermor kan være skikkelig ufin noen ganger. Det finner ikke jeg meg i (og ikke han heller.) Det har vært noen bruduljer, men det går bra.

 

Hvordan håndterer du at de snakker slik til sønnen sin, din mann? Jeg vet ikke, men tenker at om du hjelper han å bli bevisst at han ikke trenger å ta imot dritt fra sine egne foreldre, så blir det kanskje lettere å for deg å vinne gehør for at du heller ikke aksepterer slik ovenfor dine barn.

 

Du skal selvsagt sette barnas trygghet først - kommer du ingen vei med mannen din, så må du vurdere hvor langt det skal gå. Men er du glad i mannen din og gjerne vil det skal vare, så kan det altså være en mulighet å få han til å innse at foreldrene hans har ingen rett til å kommandere livet hans lenger.

 

Jeg vokste opp med en bror som var så humørsyk; de siste årene før han flyttet hjemmefra kan jeg nesten ikke huske annet enn at det var smelling med dører og kjefting pga av ham. Den dag i dag skvetter jeg om noen smeller i dører og det knyter seg i magen på meg. La barna dine slippe det.

 

Lykke til.

 

 

[Anonym bruker]

Vet du hva?! Du beskriver faktisk min far. Min mor tok til vett og gikk fra ham til slutt. Det tok meg mang år før jeg klarte å forholde meg til ham på en normal måte. Jeg blir fortsatt veldig nervøs når jeg hører mennesker (spesielt menn) bruke høy stemme.

 

Du bør kreve at mannen din går i terapi for å lære seg sinnemestring. Og ja, det ER grønnere på den andre siden!

[Anonym bruker]

men dere; dette er kun i perioder. Gjerne med lite søvn også.

Det er ikke hver uke eller hver mnd. Heldigvis. Burde egentlig ikke funnet sted i hele tatt. Man kan få ut sinne på andre måter enn å slå i stykker ting osv.

[Anonym bruker]

Det virker som du er virkelig glad i han og leter etter unnskyldinger for å beskytte han. Som jeg sa tidligere, det går an å fikse dette. Du trenger ikke å stikk av fra han med en gang men du MÅ gjøre noe med det!!! Vær så snill å tenk på dine egne barn. Hvis du roper og griner når han blir sint så ER de redde. Det betyr ikke at de ikke er glad i han også. Det betyr heller ikke at de ikke trives sammen med pappan deres. Det betyr bare at det MÅ gjøres no for at det skal bli bedre med familien deres og for at din mann for barna til å stole på han og føle seg trygg igjen. Det er selvsagt ikke lett for deg å høre. Har noen sagt til meg at jeg bør dra i fra samboern så har jeg aldri gjort det, utenom hvis det var for barna mine... og det er det du må tenke på nå! Samboern min har en slik far men han jobber veldig hardt på hvordan har er og hvordan har reagerer på noe. Hvis han føler at han blir sint så trekker han seg litt unna så han kan ro seg ned eller snakker til meg med en gang om hvordan han føler og hva han bør gjør i stedet for å bli sint. Han klarer bestandig å ordne det selv men syns det er forferdelig å må føle sånn når han blir irritert. Han har lært seg å bli tolmodig og flink til å tenke på hvordan andre ser han.

 

Du MÅ snakke til din mann og forklare at no har du hatt nok... han må finne ut hvordan han selv vil ordne dette men at noe må gjøres med en gang. Du må forklare at det er ikke vanlig for barna å bli lei seg slik de blir og at du liker ikke måten di roper på. Forklar at du er glad i han og vil hjelpe men at han må finn ut selv om han vil dra å snakke med noen ang. problemet hans eller om han skal ta seg sammen og virkelig prøv. Hvis han ikke er villig til å snakk med noen om det så må du forklar at du gir han ingen sjanser. Han må bevise at han er seriøs om dette, hvis ikke så må han til psykolog eller finne på noe. Du KAN IKKE la barna dine voks opp i et slikt hjem og nå er det opp til deg hvordan du vil beskytte dine barn!!!