Noen flere enn meg som er deppa?

[Anonym bruker]

Har alltid sett frem til å bli gravid. Har nå endelig blitt det etter masse styr med prøverør og greier. Burde vel vært verdens lykkeligste, men føler nå jeg blir mer og mer deprimert.

 

Ut 3 måned var jeg i elendig form; kvalm og ekstremt slapp og trøtt. Krangler masse med mannen - ikke bare fordi jeg er utrolig mye mer sint, men også fordi vi har hatt noen problemer i forholdet lenge. Av og til er han veldig støttende og kjærlig, men han skaper også utrolig mange andre vanskeligheter.

 

Nå som jeg endelig har begynt å bli bedre, har jeg selvføgelig fått bekkenløsning. Var overvektig fra før av, og i det siste har alle mine gode forsetter om trening og en sukkerfri hverdag gått dukken.

 

Jeg har flyttet til en nytt sted, der jeg ikke har noen venninner å stikke ut med om kvelden.

 

Huset er et eneste kaos...

 

Føler meg mer og mer umotivert (for alt) og nedstemt. Oppi alt dette har jeg akkurat begynt i ny jobb.

 

Føler jeg trenger noen å snakke med dette om, men hvor henvender man seg? Er redd for at jeg skal bli oppfattet som sytete.

 

Noen fler som ikke går rundt og er overlykkelige? Andre som sliter i parforholdet?

[jente08&jente2010<3]

Heisann! er i ganske lik situasjon vi ser jeg!!!

 

vi har slitt mye i parforholdet, mye krangling osv. holdt på å flyttet fra hverandre, men ombestemte oss! sambo er støttende og snill, men noen dager er han ikke det føler jeg! har mye hormoner osv. så er ikke lett å ha med å gjøre jeg heller!

 

vi bor også på et sted der jeg ikke kjenner noen! sitter alene kveld etter kveld. det er virkelig til å bli gal av:(

nå skal vi jo flytte. men tar sin tid å finne noe:(

 

er sykemeldt jeg, begynte å jobbe, men har fått bekkenløsning, og med midt yrke passet det ikke! så da blir tiden mer langtekkelig!

 

så nei, går ikke rundt og er overlykkelig, er smådeprimert,sliten, trøtt, kvalm!

vi begynner å få det bedre! men ting tar tid! bare å sende en postmeld hvis du vil snakke mer:)

klem

[Anonym bruker]

er i samme klubben jeg og,... krangler bare med samboer. Graviditeten var plaanlagt og jeg trodde vi kom til å være kjempe lykkelige ! Men så snart det var et faktum at jeg var gravid, forandret han seg . Han sier selv at han aldri har forandret seg , og at alle forandringene skyldes meg og mine hormoner...

 

Den kjøper jeg ikke... jeg er lei av kranglinga , vurderer å gi opp..

Vi er nyforlova og mente at dette var det helt store... men jeg husker ikke sist jeg følte meg lykkelig og sikker...

 

Jeg forsøker å se for meg en fremtid uten han, lurer på om jeg klarer hverdagen og 3 unger alene... annenhver jul alene, gå glipp av annenhver alt ... fordi ungene er enten her eller der.. det er tøft .

 

Sliter veldig med å finne utav om jeg bør gå eller bli.

 

Han er så opptatt med å bli hørt selv, forstått selv, få oppmerksomhet , og er på toppen av det hele irriterende lat.

Vil helst bare ligge på sofaen og se tv døgnet rundt ...

 

 

[jente08&jente2010<3]

sett for meg den situasjonen har jeg også gjort!! og den er skremmende og deilig i samme slengen liksom!

på en måte skulle jeg ønske alt var annerledes...

 

lurer på hvordan det blir da barnet kommer egentlig?? om han tar orntlig ansvar da!

 

men til deg anonym over her, at om han mener det er deg og dine hormonforandringer er det veldig dårlig gjort! for vi kan faktisk ikke noe for det vet du..!

[Anonym bruker]

nei .. jeg vet det . Men han er håpløs å diskutere med, han er en av de som snakker høl i hodet på deg helt til du mister tråden og ikke klarer å holde styr på om det var min eller din skyld...

 

Han oppfører seg som et oppmerksomhets sykt barn for tiden synes jeg . Forventer mye og gir lite. Og når han først gir, så er så umektlig stolt at han skal ha skryt og anerkjennelse for det også.

Jeg synes det er slitsomt...

 

Jeg har barn med 2 andre pappaer , som jeg er kjempee god venn med. Og vi har jobbet hardt med å få det til å fungere slik det gjør i dag. Vi kan alle tre gå ut og gjøre aktiviteter sammen med begge ungene. Feire bursdag med alle til stede og i det hele tatt ! Jeg stor trives med dette og ser på dem som to av mine beste venner. Men typen min er kjempe sjalu og tydeligvis usikker av seg , og begynner å lage uro for dette opplegget .. han vil ikke at de skal komme hit og være her, da går han inn på rommet sitt og gjemmer seg til de går. Eller så skal han finne på noe å hakke på ang dem og forsøke å få meg til å være på hans side mot dem .. jeg vil ikke være sint og irritert hele tiden... han er det konstant synes jeg ... nå for tiden.

Det er alltid noe gale, og er det ikke det , så leter han etter en grunn til å være det .

Og påpeker jeg noe han gjør , så får jeg det rett tilbake,.. " det gjør du og så ikke prøv deg !"...

 

Jeg er så oppgitt at jeg har rmest lyst til å pakke ned meg og ungene og dra vår vei ... er så lei denne surmulinga og alt drittet som følger med,.

 

Det var virkelig ikke slik, frem til jeg ble gravid... vi hadde det helt topp...

 

Men nå vet jeg ikke om jeg ønsker meg og ungene oppi dette.

 

[Anonym bruker]

Du er ikke alene. Går ikke rundt som en kvitrende og lykkelig gravid jeg heller..

MYE problemer i forholdet er vel hovedgrunnen. Har en samboer som sliter meg helt ut med sytete, vanskelig, agressiv, barnslig oppførsel.

Han er lat, og ikke mye villig til å hjelpe meg eller støtte meg. Virker som han tror jeg bare finner opp masse plager og problemer for å slippe å gjøre ting. F.eks nekter han å godta at jeg ikke orker å bli med i matbutikken pga smerter. Da kommer han med "Veldig rart at du orka å vaske klær tidligere i dag da!!" Han skjønner ikke at formen er opp og ned, og gir meg dårlig samvittighet for ALT.

Krangler om det meste, og har vært nær ved å gå fra hverandre flere ganger de siste 2 mnd. Dvs HAN har truet med å flytte fra meg, hvis ikke JEG forandrer meg.

Alt er bare dritt, og jeg føler at jeg må underkaste meg han for fredens skyld. Han har et voldsomt temperament og skremmer vannet av meg når han er skikkelig sint....

Følelsene mine for ham har gradvis forandret seg etter å ha sett alle disse dårlige sidene hos han blusse opp etter at jeg ble gravid(ikke planlagt)..

Jeg ønsker å få det til å funke, men tanken på å flytte fra han og klare meg selv frister VELDIG innimellom..

Så det er fler av oss.. Gleder meg enormt mye til barnet kommer, men er også veldig engstelig i forhold til alle problemene som sikkert ikke blir noe bedre selv om barnet er født....

[Anonym bruker]

Fra den anonyme som staret tråden:

 

Takk for svar jenter! Godt å høre at det ikke bare er meg som ikke svever på en rosa sky. Egentlig synd vi alle er anonyme her (pleier ikke være det jeg). Kunne godt tenke meg å snakke mer med noen om dette.

 

Vurdere å finne ut av om det finnes noen terapiopplegg/parkurs som man kan gå på. Men det er jo sikkert veldig avhengig av hvor man bor.

 

Jeg har sendt deg en privat melding Tonje - så kan vi kanskje snakke mer.

 

 

 

[jente08&jente2010<3]

yes:) jeg har svart deg også

[Gjest]

Dere kan jo be om familieterapi.

Tror samtlige har tilbud om dette. Ring og undersøk!

 

Må også få nevne... Slik var det også under mitt første svangerskap.

Nå med nr 2 har han forandret seg til det ugjenkjennelige!

Han vasker opp, tørker støv, vasker gulv, rydder, vasker klær, bader snuppa, lager middag... Sitter her som ei dronning jeg, uten å behøve å løfte en finger! Lurer egentlig på hvem som har overtatt kroppen til gubben...noen fra mars? Evig takknemlig er jeg i alle fall!

 

 

 

[Anonym bruker]

...noen som har det ....