Fødselsdepresjon?

[vårensblomst]

Jeg har det ikke så bra om dagen, og lurer på om jeg kan ha en fødselsdepresjon? Vel sannheten er vel at jeg har ikke hatt det så bra på en ganske lang stund nå, selv om at det går litt opp og ned.

 

Dersom det er noen som har vært borti dette, og vil fortelle litt om det så hadde det var alle tiders for meg. Hvilke symptomer kan man se etter, og hvordan artet det seg for deg - dere? Trengte dere utenfra hjelp, eller var dette noe dere slet med selv? Hvordan var forholdet til barna deres, og partneren? Hvor lenge varte det? Kom det rett etter fødselen?

Dere kan gjerne signere med anonym altså, men dersom noen ville ha del dette med meg hadde det betydd enormt mye for meg. Sliter litt nå............

[Nybakt mamma, nå til 3!]

Trenger ikkje være fødselsdeprisjon... Eg trudde eg hadde det, men kom fram til at eg hadde vart deppa lenge før den tida. Det bare toppa seg når eg fekk ei datter med kollikk...

 

Vel, dette var hard for oss. Eg nekta å amme jenta mi, for det føltes seksuelt og heilt feil... Det var rett og slett ekkelt å legge henne til bryst. Eg ville ikkje se på henne, ta i henne eller høre på henne. Alt eg gjorde, var å gi henne mat og rein bleie, ellers kunne ho ligge i senga si til pappen kom hjem frå jobb. Brydde meg lite om min sønn og, men han var 3 år, så han sat framfor tv hele dagen... Eg drømte om å rømme frå mann og barn, og hadde nok gjort det viss eg hadde hatt eit sted å dra... Eg snakka mye med ein kamerat, og han hald meg nok hjemme... Eit par gonger i uka ville eg kjefte og skrike på mannen min, om alt og ingenting... Kaste ting etter han o.l.

 

Takk gudene for at han mista jobben sin da dattera vår var 3 måneder gamal, for da blei han alene pappa. Eg var der, og me var vel sammen... Men eg gjorde ingenting hjemme, eg bare sat der.

 

Eg kom sjølv fram til at eg trong hjelp her.

 

Eg kontakta legen min, som sende søknad til psykriatiske. Den blei avslått. Eg fekk psykriatisk sjukepleier å gå til, som er gratis... Eg gjekk til henne ei stund, før eg begynte på antidepresive medisiner. Etter eit år hos psykriatisk sjukepleier hadde me det greit. Forholdet til barna blei bedre, og forholdet til mannen blei bedre. Eg fekk og tatt og og bearbeida eindel problem frå barndommen min o.l.

 

I januar slutta eg på antidepresive, da p.g.a. eg var gravid. Eg kjenner av og til at eg vil begynne på dei igjen, men håper eg klare meg uten. Skal føde nr 3 om 2 måneder, så medisiner blei ikkje aktuelt før den tida...

 

Ta kontakt med legen din. Få hjelp. Det er ingen skam i det... Til og med min far spurte om det hjelp, og kva det kosta... Men han tok aldri kontakt han...

[vårensblomst]

Hei du..........

Tusen tusen takk for en langt, og ærlig, tilbakemelding. Det er godt for meg at du tok deg tid til å svare. Så medisiner var det som hjelp deg, eller var det samtalene? Eller kanskje kombinasjonen?

Lykke til med nr 3, håper det går bedre for deg denne gangen. Ønsker deg alt godt for fremtiden kjære deg :-)

[vårensblomst]

Glemte å si at jeg har vært i kontakt med legen min, og er blitt henvist videre. Er spent på hvordan det blir, og om det vil hjelp meg.

 

[Nybakt mamma, nå til 3!]

Det var nok ein kombinasjon, og eg lærte å sette ord på følelsene mine. Eg har ein far som er veldi egosentrisk, og som ALLTID har det verre enn alle andre. Eg lærte å snakke med han, uten at han kunne krangle med meg. Eg lærte meg å bruke ord som "Eg føler at du ikkje bryr deg." Normalt ville eg sakt, "Du bryr deg ikkje." Du ser kanskje selv at det eine er eit fakta, mens det andre er ein følelse... Slike små ting hjalp meg, da eg fekk til å sette meg ned å ordne opp i mange gamle problemer.

 

Håper alt går bra med deg og! Psykriatiske han har henvist deg til da eller? Korleis tar din mann/samboer dette?

[vårensblomst]

Jo takk det går mye bedre meg meg uten noen form for hjelp faktisk.

 

Har snakket mye med mannen min, og det har hjulpet enorm mye. Han har syntes at det har vært tungt, mye fordi han vil så gjerne hjelp uten at han helt vet hvordan.

 

Men jeg har nok vært heldig jeg, for jeg har det ikke så ille som det høres ut som om du har hatt det. Føler ikke at jeg trenger medisiner, men det skal bli godt å få noen å snakke med for å få luftet noen tanker og følelser.

 

Jeg tror selv at jeg møtte veggen litt når det ble veldig lite søvn en lengre periode, og endel bekymringer rundt begge barna......

 

Så nå venter du vel spent på neste mann? Kan jeg spørre om hvilke antistoffer du har?

[Nybakt mamma, nå til 3!]

Ja, me venter spent. Skal bli spennende å se kva kjønn det blir. Me har ein gutt og ei jente frå før, så denne gang ville me ikkje vite. Det er litt meir spennende denne gang.

 

Har anti c og anti E... Men ikkje så høgt innhold. Kor har eg skrevet om det her inne?

[vårensblomst]

Jeg var så frekk at jeg så det på profilen din......

[Anonym bruker]

Hei

 

Vil gjerne være anonym men ønsker å svare på innlegget ditt i håp om å så litt trøst og håp :-)

 

Jeg fikk diagnosen middels deprimert etter en heftig tid etter jeg fikk mitt barn. Det startet med kolikk i 3 mnd og gjerne skrik i 11 timer i strekk og en mann som jobbet masse. Da min far holdt på å dø under en ulykke midt oppi dette var det noe som "raknet" inni meg.

 

Etter å ha presset meg selv i flere måneder og til slutt nesten ingen søvn (ble så sliten at jeg fikk problemer med å sove når jeg først hadde mulighet) kollapset jeg helt og måtte søke hjelp.

Snakket både med helsestasjon og lege, fikk via helsestasjon samtaler med en som var spesialist innen slike situasjoner og via legen fikk vi komme til "midt i mellom" som består av 2 fantastiske damer som hjelper småbarnsfamilier i nød. Hos sistnevnte gikk vi begge to.

I tillegg til dette fikk sovepiller for å klare og sove.

 

Samtalene har hjulpet meg masse og jeg har hele tiden vært veldig på at jeg ikke ønsker noen form for medisinering overhoet.

 

Jeg startet med meditasjon, noe som har hjulpet med å bevare roen og kontrollere stress.

 

Sakte men sikkert er jeg blitt bedre, og nå som gutten er 1,5 år vil jeg si at jeg er meg selv igjen.

Som den ene psykologen sa; nå har du opplevd å være på en laaang reise og du fant veien hjem selv. :-)

 

Dagen jeg forstod at dette gikk riktig ille ble jeg hysterisk og ringte rundt til alt og alle for hjelp, de tok meg i mot med åpne armer og jeg følte meg virkelig godt i varetatt. Jeg spurte alle jeg snakket med om jeg var i ferd med å bligal, for det er jo slik det føles ikke sant?... men nei, var svaret jeg fikk. Det er hverken farlig eller man blir gal av det.

 

Jeg tror du har kommet veldig langt og kanskje over det verste når du nå har bedt om hjelp, ta i mot alt du kan få og gi deg selv tid....god tid..

Dette går over og kanskje det hjelper deg å tenkte slik jeg gjorde...nå er du på en liten reise men du skal finne veien hjem igjen... :-)

Lykke til!!!!

 

Og bare spør om det er noe jeg kan hjelpe med!

 

 

 

[vårensblomst]

Du må bare være en av verdens fineste mennesker..........

Så utrolig koslig melding å få, tusen takk.

Jeg har det mye bedre nå takk, men jeg har hatt det litt på den måten som du beskriver. En liten en med kolikk, og derfor lite søvn. Og en mann som jobber mye. En 3 åring som også trenger mammaen sin.

Til slutt klarte jeg nesten ikke å sove engang når jeg kunne fordi kroppen min var så sliten.

Men men, heldigvis er alt det der bedre nå.

Jeg gikk til legen min, og fikk henvisning videre. Men fikk brev her for ikke så lenge siden om at henvisningen var avslått, altså at jeg ikke får noe hjelp. Jeg synes det er litt rart, en blir liksom overlatt helt til seg selv. Heldigvis så er jeg langt på vei mye bedre, men dersom jeg ikke hadde vært det hadde jeg hatt det skikkelig vanskelig nå!

Jeg er litt redd for at det skal komme tilbake med full styrke igjen, for jeg har jo bare ordnet meg selv så best jeg kunne. Og nå vet jeg jo også at jeg ikke får hjelp dersom jeg skulle trenge det. Det er skummelt å tenke på det når jeg har friskt i minnet hvor ellendig jeg følte meg.....

Nok en gang tusen takk. Barnet ditt en heldig som har deg som mor :-)

[Anonym bruker]

Må bare svare deg på det siste du skrev.

 

At du har blitt avvist etter å ha søkt hjelpe er ganske utrolig.

Legen din må jo bare hjelpe deg videre på veien til du får hjelp.

 

Desverre er det vel slik at man må stå på endel for å få hjelp, og dersom man er veldig syk eller laangt nede har man kanskje ikke alltid styrke til å stå på så mye som det trengs. Det er jo veldig viktig at legen din tar tak i dette og hjelper deg videre på veien.

 

Dersom du bor i Oslo område kan du be om henvisning til "Midt i mellom" som jeg nevnte, her kan man komme med alle type problemer - ingen problemer er for små eller for store for disse flotte damene som jobber der!! Vi gikk dit i laaaang tid også etter at "stormen" var roet seg, de slipper deg ikke avgårde før man selv ønsker det og vi er alltid hjertelig velkommen tilbake dersom vi ønsker det.

 

Det er jo veldig hyggelig å høre at du har det bedre. På en annen side er det trist at du føler deg litt utrygg fordi du ikke fikk den hjelpen du søkte. Et annet tips kan jo være helsestasjonen, de kan være til god hjelp i din situajson. Husk at det er MANGE som har det som deg så det vil ikke være første gang de er borti en med problemer.

Det kan hjelpe å få snakket litt med noen som kan fortelle deg at dette er normalt og vil gå over, snakke med en som kjenner til dette...

 

Jeg var flere ganger på helsestasjonen, gråtende med babyen min når han gråt som besatt... men jeg fikk ikke tilbud om noe samtale eller hjelp da. Ikke før jeg var helt på bunn og ropte desperat om hjelp.

 

Man har kanskje lett for å tro at folk utenpå ser hvordan du har det, men saken er at det gjør de ikke. Vi er nødt for å være åpne og ærlige, fortelle om hvordan vi har det for at de rundt skal forstå.

 

Jaja, jeg kunne skrevet og skrevet om dette... Brenner veldig for de som har det vondt i en slik periode for jeg vet hvor grusomt det kan være.

 

Nok en gang, lykke til! Jeg er sikker på at du har kommet deg gjennom dette nå. Kanskje vil du komme styrket ut av det? :-) Man lærer jo mye om seg selv etter noe slikt.

Jeg er ikke så redd for å gå tilbake for jeg vet at jeg finner veien "hjem" igen, og det kan jo ikke blir værre enn det var.

 

 

Ha en fin dag!!

 

 

 

 

[Nybakt mamma, nå til 3!]

Vi må desverre være selvmordskandidater før me får hjelp på psykriatiske i norge... Legen min sa det faktisk rett ut han, at eg måtte ha selvmordstanker for å komme inn på psykriatiske...

 

Ingen av dere som har fått tilbud om psykriatisk sjukepleier? Eller hjelp på familiverns kontoret? Spør i kommunen, gå inn på nettsida å se om det er i din kommune. Eller snakk med legen eller helsesøstera.

 

Min mann fekk sparken han, når dattera vår var 3 måneder, og tok seg av sine barn. Det redda nok mye hos oss....

[Nybakt mamma, nå til 3!]

PS: Har oppdatert profilen min litt nå!