Grue seg til fødsel???

[nennemor og vesla]

Er ganske mange runddt meg som har blitt foreldre i disse dager. Og har endel ganger nå fått spørsmålet fra de som har blitt pappa(!!!)

"Gruer du deg til fødselen?"

Vet lissom ikke helt hva jeg skal svare jeg. Er første gangen for meg dette her. Jeg er jo klar over at det neppe blir behagelig og en dans på roser, men ser jo ikke helt poenget med å gå å grue meg til noe som jeg ikke får gjort noe med. Er det bare jeg som er fryktelig naiv? Det virker på en måte som om de fleste fedrene virkelig mener at jeg burde grue meg skikkelig. Og nei, jeg har absolutt ikke tenkt å leke heltinne å klare meg uten smertestillende. Tar det jeg får jeg.

Forstår jo selvsagt at de som har vanskelige fødsler bak seg gruer seg og ikke ser fram til fødselen.. Men at jeg som førstegangs skal begynne å grue meg flere mnd i forveien. er det virkelig nødvendig da?

 

Jeg gruer meg mer til å begynne å jobbe igjen etter sju ukers ferie med et bekken som nett har begynt å krangle..

[Gjest Ut på tur]

Har en uke igjen til termin og jeg gruer meg ikke.

Som du sier så har har jeg ingenting å grue meg til. Veit jo ikke hva det er. Jeg har hatt vondt før (skikkelig vondt) og overlevde det. Andre kvinner før meg har født...og mange har fått mer enn en unge....valgfritt.

Jeg har hatt et kjipt svangerskap med bl.a kvalme og bekkenløsning. Det har jo vart siden jul. Fødselen kommer jo til å vare 3 døgn om jeg er skikkelig uheldig

 

Jeg tror det nesten er værre å være pappa og tilskuer jeg.

Jeg tror det er like greit å være midt oppi det.

Her hos oss er det pappan som gruer seg til fødselen og jeg som må berolige han

 

Jeg er heller ingen helt og kommer til å takke ja til det som er av smertelindring

[Anonym bruker]

Det er supert at du ikke gruer deg=) Jeg grudde meg heller ikke, fordi jeg ikke visste hva jeg gikk til på en måte - hva er poenget med å bruke så mye energi på å tenke på det da? Tror kanskje faktisk at en fødsel kan være verre for pappaen...samboeren min syns det var helt for j***** å se meg ha det så vondt, fordi han fikk jo ikke gjort noe! Men som fødene tenker man ikke sånn over situasjonene, man er sååå lei på slutten at alt som skjer er greit. Vi kvinner takler mer smerte enn vi tror! Jeg er heller ingen heltinne, og smertestillende sa jeg ja til! Fikk epidurat på 6 cm åpning ( HEAVEN - Jeg snorka visst mellom riene som kom med 2 min mellomrom), og først da epiduralen med dens maskiner ble koblet til meg måtte sambo ha en pause stakkar.. Hehe..

Nei, ikke gru deg! Dette går strålende!=) Jobb med kroppen, og da går det bra vettu:) Prinsessa vår er nå 2 uker, og jeg sier ikke nei til å føde igjen!

[Kummin&Lillesel]

Jeg tenker det samme som deg, om det.

 

Av og til får jeg nesten følelsen av at det pågår et skjult dobbeltspill. Der familien (det er mest de som snakker om fødselen, jeg har nesten ingen venner som har barn) hele tiden snakker om at fødsel er så naturlig og greit, og folk får jo mange barn, bla bla bla.

 

Og så kommer de samtidig trekkende med den der "Gruer du deg ikke da? Det er jo veldig vondt.. Du vet jo ikke hva du går til!"

 

Dog har jeg aldri hatt hverken eksamensangst, prestasjonsangst eller fryktet smerter.. Så, nei. Foreløpig gruer jeg meg slett ikke.

 

(Jeg er heller ikke utålmodig etter å få ungen ut.. Noe folk ser på som direkte sykt, iom at jeg kun har 1 og 5 dager igjen til terminene jeg har fått oppstilt..)

[Solunger aug-07 og april-09]

Er enig med deg i at man ikke trenger å grue seg. Alle spør om det for tida, he he!

 

Jeg har lest info om fødsel, så jeg er jo forberedt sånn sett. Men jeg går ikke rundt å tenker på selve fødselen, mer på om det starter snart. Fødselsforløpet er umulig å spå, og vi får all den hjelpa vi trenger. Gleder meg jo ikke til selve fødselen, men det skal bli deilig å treffe knøttet vårt!

 

Lykke til og god bedring med bekkenet!

[nennemor og vesla]

Godt å høre. Har nemlig gått en stund og tenkt at jeg må da være utrolig naiv som ikke har begynt å grue meg enda. Nå har heldigvis tiden fram til nå vært veldig lett. Dvs så lett som den kan bli når jeg har gått opp 14- 15 kg

[Anonym bruker]

 

Jeg har vært gjennom det en gang. Skal være helt ærlig med deg, så var det noen jævlige smerter. Men jeg skal si en glemmer fort. Har bare noen dager til termin nå. Har begynt og få noen kraftige kynnere, og jeg kan ikke tenke på annet enn at det blir mye verre når de skikkelige riene sitter i.

Men hver gang jeg begynner og grue meg så tenker jeg på datteren min på 2 år.

Da går det opp for meg hvor utrolig fort en glemmer! Og når jeg tenker tilbake så var det glemt da jeg hadde henne i armene mine.

Jeg hadde en helt normal fødsel. Det tok sin tid og det var noen helt forferdelige smerter. Skjønner ikke hvordan jeg har klart og glemme dem.

 

Kan ikke si jeg gruer meg, gleder meg til og komme meg gjennom og få det lille i armene mine.

Jeg vet det blir hardt. Men jeg vet også at jeg har flinke mennesker rundt meg som hjelper meg. Så jeg er klar.

 

Men jeg kan skjønne at det er fedre som spør. Glemmer ikke ansiktet på min samboer. Aldri sett ham så bleik før.

Jeg har spurt ham og snakket med kameratene hans som også har barn. Alle sier det samme . At de er jo tilstede, og ser hvor vondt vi har det og kan ikke gjøre stort mye annet enn og være der.

Jeg tror faktisk fødselen var verre for ham enn for meg.

 

[Pinny og lillegutt]

Jeg får også hele tiden spørsmål (men både fra mødre/fedre og mennesker uten barn) om jeg gruer meg til fødselen.. Og jeg svarer hver gang: "Nei, absolutt ikke. Eneste jeg gruer meg til ved fødselen er å evt bæsje på meg". Får alltid så rare blikk når jeg sier det Og de spørr aldri igjen ^^

 

Jeg ser faktisk på selve fødselen på en måte å utfordre smertetekselen min på.. Jeg tåler vanligvis ganske mye smerte, hard smerte og klarer å ta imot smerte over lengere tid. Men lurer veldig på om jeg takler en fødsel uten smertestillende. Så skal bli morro! Eneste jeg isåfall skal ha dersom ting blir for hardt er lystgass. Epidural er utelukket her i gården.

[bell3, fikk gutt]

Jeg må si at jeg gruer meg, men ikke til selve fødselen. Har to fra før, og vet at selve fødselen går som smurt. Det jeg gruer meg til er etterpå, for jeg veit at jeg blir trilla rett ned på operasjonsbordet og lagt i narkose for å operere. Så jeg får aldri med meg det første døgnet til barna mine. Men det som er fint er at papsen får min seng og får være der hele det første døgnet, alle stell osv. Han får mate baby først....... Først til alt, og det er det ikke så mange pappaer som får........Så han er heldig da...