Noen som har hatt/har det likt? gravid og deprimert..

[Anonym bruker]

Lurer på om noen har vært i lignende situsjon som jeg er i nå.

Jeg er 11+3 på vei og vet ikke om jeg gjør det reet her.

Da jeg fant ut at jeg var gravid var gleden stor, jeg hadde ønsket meg barn i flere år, og samboeren og meg hadde akkurat kjøpt leilighet og bil..

Ja alt skulle jo være perfekt.

MEN.. så kom tankene.

De nådeløse tankene.. Hva om jeg gjør noe dumt nå? Hva om jeg egentlig ikke vil være med han jeg er med nå?

Har så sykt vondt i mgen rett under ribbena, det tar helt pusten fra meg, angst er det, angst for at noe er skikkleig galt i livet mitt.

Føler ingenting lenegr for min samboer, vil bare komme meg vekk, må virkelig ta meg sammen for ikke å skrike til ham.

Har vært sånn 1mnd nå.. alt jeg tenker er at jeg orker ikke å være alene med 2 barn. me det ser ut som om det uansett blir det, om ikke nå så siden.

Føles så feil å være med han jeg er med.

Har følt det slik med han før og, men det har gitt seg, det er derfor jeg er så fortvilet nå.

Tror ikke det bare er hormoner, men håper jo.

Har slitt en del med angst og depresjonr før, hel hel del faktisk.. tatt div medisiner, som både har hjulpet og ikke.. men det er vell en 4 år siden nå.

Hater dette.

Vil jo bare gled meg nå, ikke ha det slik

Noen som har det likt? eller har opplevd noe lignendes?

Orker ikke fortelle folk jeg er gravid engang, gleder meg ikke særlig for øyeblikket.

[Anonym bruker]

En tenker ikke helt reelt når en nettopp er blitt gravid og i tillegg sliter med angst og depresjon.

Jeg er ikke sammen med barnefar i d hele tatt og får slike tanker om at "hva i alle dager har jeg begitt meg ut på" og "ett barn skal være 100%avhengig av meg i maaange år fremover"....Skal være annenhver helg til pappa'n når hun blir 1.5 år har han selv sagt...Opp til meg så hadde de startet d samværet etter bare 1 år da, men....

Vent å se til baby er blitt født, kanskje endrer dette seg, kanskje ikke...

Jeg gleder meg bare nå, for noen mnd tilbake så sngret jeg til og med å var redd for å ikke bli glad i babyen..Men nååå kan jeg ikke vente med å få treffe lille nusket mitt<3

Har du snakket med sambo om det da??

[c.s.]

Hei!

 

Når jeg leste innlegget ditt, så kjente jeg meg sååå igjen! Den eneste forskjellen er at jeg er samboer med en spanjol i Spania, og lengter så utrolig hjem!..

 

Bare helt plutseligt så endret alt seg. Fikk veldig med angst og det verket i brystet. Har gjennom mange år slitt med angst og depresjon og har tatt antidepressive i nesten 10 år! Pga graviditeten så måtte jeg så klart trappe brått av og det har gitt meg ett hardt fall!

 

Før tenkte jeg også en del om det er den rette mannen jeg er sammen med, om det er dette livet jeg ønsker meg, men jeg har ligsom alltid fått en liten bekreftelse og en god følelse i magen at det er rett. Har hele tiden analysert samboeren min og forholdet vårt.

 

Jeg er nå i niende uke, og er såååå trist og lei!! Redd for fremtiden, redd for at jeg ikke vil få mulighet til å flytte hjem igjen om jeg måtte ønske (min samboer vil ikke bo i Norge..), så redd for at jeg har valgt feil mann!! Redd for å måtte såre min samboer i fremtiden. Føler meg så tom og trist! Sko ønske at noen kunne sakt at det går over, og at det er svangerskapet som gjør meg slik! Det som også gjør meg trist er at jeg ikke har verken familie eller venner her nede å støtte meg til. Har jo hans familie, men det blir jo ikke det samme.

 

I tillegg til alt dette så har jeg så mye sinne og agresjon i kroppen! Det er helt grusomt! Spesielt når jeg hører meg selv behandle kjæresten min dårlig men klarer ikke stoppe meg selv! Er det normalt at følelsene for kjæresten kan bli svakere under et svangerskap?? Ønsker ikke kos som før og foretrekker å være for meg selv!

 

Er det noen som kan si at det er helt normalt??

 

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde det på noenlunde samme måte. Hadde akkurat avsluttet en kur på 8 mnd med antidep tab og ble gravid. Det var planlagt, men trodde ikke det skulle skje så fort. De 3 første mnd var jeg kvalm og dårlig og resten av svangerskapet fullstendig utladet og et utrolig ustabilt humør...ups and downs hele tiden..DET VAR HORMONER og når du i tillegg har vært psykisk syk og ikke er helt kurert er det en ekstra byrde å være gravid. Men jeg syntes det var vanskelig å få forståelse for dette...En må nesten har vært igjennom psykiske lidelser for å kunne vite hvordan det er!!

 

Men jeg var totalt åpent med min samboer og det gikk veldig fint. Jeg måtte ha rom til å grine, sutre, være sint, krangle uten grunn og han måtte ikke "øse det opp" om du kjønner.

 

Jeg fikk også tvangstanker: som "nå går jeg fra han", herregud hva er det nå jeg har rotet meg bort i" Men det er verken barnet eller pappaen sin skyld at jeg følte det slik.-

 

Vær oppmerksom på fødselsdepresjon når barnet kommer til verden. Jeg leste mye om det, og var forberedt. Jeg fikk nok en depresjon men fikk så mye hjelp og støtte av min sambo og det hjalp utrolig mye.

 

Håper du fikk noe ut av det jeg har vært i gjennom. Det er ganske betryggende å vite at andre har det slik som meg. Jeg har snakket med venninner som "ikke vet at jeg har gått på lykkepiller" og kjønner fort at de ikke har det samme som meg.....

 

 

[Anonym bruker]

Godt at det finnes andre i samme båt. Er ikke prøver enda, men det er like om hjørnet. Bør jeg vente til jeg blir bedre? Vet jo ikke hvor lang tid DET tar.. har lagt ut et innlegg som heter "Angst/uro og svangerskap - hva bør jeg gjøre"