Når begynne med å oppdra barn?

[SkjønnesteLinus i verden:-)]

Gutten min er nå 4 mnd og jeg har lest et sted at de i den alderen blir bevisst på ting, f.eks. at de blir bæret rundt hele tiden og at de nå kan skjemmes bort. Stemmer det?

Gutten vår liker plutselig ikke å ligge på gulvet alene lenger, altå ikke noen sekunder en gang. Vi skal være der hele tiden. Ofte hjelper ikke det en gang og han vil bare være på armen.

Nå er jeg så usikker om jeg skal ta ham opp fra gulvet eller om han da bare lærer seg "Ja, når jeg skriker kommer mamma å ta meg opp". Skal jeg la han skrike litt?

[Anonym bruker]

Spørs hva du mener med å skrike litt. Han er jo fortsatt en liten baby så hadde nok ikke latt han ligge å skrike. Men litt sutring tar han nok ikke skade av. Dette er noe du må føle på selv. Tenker mammahjertet ikke hadde klart så mye gråting jeg. Dessuten forbinder jeg ikke oppdragelse med å ligge på gulvet og gråte. Den virkelige oppdragelsen vil komme litt senere...puh! Stålsett deg! he he.

Lykke til.

[Maud]

Jeg tror ikke jeg ville tenkt at han kunne skrike "litt". Hvis han deretter blir tatt opp, lærer han jo akkurat det du ikke vil han skal lære - at du tar ham opp når han skriker. Tror jeg heller ville tatt ham opp før han skriker eller helst legge til rette for at det er greit å klare seg selv litt. Flytt med teppet hans slik at han er i nærheten av dere. Jeg har ingen tro på at et så lite barn blir bortskjemt, men har heller ingen tro på at de tar skade dersom det er nødvendig å la dem ligge for seg selv en liten stund selv om de skriker.

[Anonym bruker]

Gutten vår begynte å sitte ved bordet og spise grøt da han var 5 mnd. DA begynte vi. Alltid "takk for maten", også når han satt med oss da vi spiste. Fra han begynte å sovne fint alene på rommet sitt, 4 mnd., begynte vi med "god natt og sov godt", "glad i deg".

Nå er han 2 år og det går av seg selv; "takk for maten", "god natt" osv.

Og selvsalg begynte vi tidlig, lenge før han kunne snakke, med å si takk (vi sa det for han).

 

Vi er bevisst på sånne små ting, som VI syns, i tillegg til mye annen oppdragelse, er viktig.

 

Bare et lite eksempel. Vi tror det var lurt å begynne tidlig (det vi trodde var for tidlig/ overdrevent...)

[Anonym bruker]

"oppdragelsen" begynner forsåvidt med en gang, og dine reaksjoner på barnet vil lære det om hvilken oppførsel som lønner seg. Det du sier og gjør vil sette eksempel for hva barnet selv vil gjøre.

Jeg ville ikke latt babyen ligge og gråte, selv ikke litt. Har ikke hjerte til det. Vesla ble tatt opp ved første antydning til gråt og selv når hun ikke gråt, men viste med stemme og bevegelse at nå ville hun bli tatt opp.

Resultatet har vært lite gråting, for hun har lært at det er ikke nødvendig.

[guita]

Det er ikke så rart at gutten deres vil være med dere, det er sunt og noe du skal være glad for!

 

Det er også gjort forsøk som viser at de barna som får mest respons, blir tatt opp, trøstet raskt av mødrene er de som senere er mest selvsikre. De små trenger å vite at noen er der når de trenger det, for å kunne våge seg ut i verden.

 

Snuppa mi ble veldig mammadalt fra ca 4-5 mnd til 8-9mnd, litt det de kaller separasjonsangst. Nå er gutten din mer bevisst på hvem du er og at du er der, men det er enda lenge til han skjønner at du fortsatt kan være der selv om han ikke ser deg.

 

Ta ham opp, vær hos ham når han har behov for det. Så tør han også mer senere! Skaff deg evt noe å bære ham i, feks en "mei tai" (nettbutikker), det er gode bæreseler for den alderen!