Opptrer du og mannen likt ovenfor barna/like strenge?

[Learning to fly]

 

Jeg synes mannen min er altfor streng mot barna våre. Synes han behandler dem som om de skulle være flere år større enn de er. Dvs att han mener de burde forstå mer /oppføre seg bedre/oppføre seg som små voksne når det er besøk både hjemme og borte, være tolmodige hele tiden osv. Huske på bedre, ikke bli så fort lei seg osv. ja listen er lang.

 

Han mener selfølgelig att jeg breler/degger for mye med barna. Er FOR lite konsekvent, gir de lov til ting han ikke synes de bør få lov til (f.eks tegne på dukkene sine...jeg gir dem ikke direkte lov, men jeg sier ikke att de IKKE får lov, kommenterer heller att de ikke blir så veldig fine når de blir tegnet på o.l) Listen er lang. Jeg mener de er så små enda, att man kan ikke vente all verden av de. Jeg mener att man må være tolmodig og høre hva de har å si. Han vil bare ha "slutt på maset" føler jeg.

 

Han er ofte uenig med meg når det gjelder ting med barna, hvorfor de oppfører seg som de gjør osv, psykologi. Jeg har lest mye, han ingenting. Jeg er hjemme med barna på dagtid, han er på jobb. Jeg føler att han egentlig sier til meg att: "Du kan ikke jobben din".

 

Ja, hør, hadde jeg kommentert hannes jobb og ikke trodd på hans vurderinger i hannes jobb. ja da hadde jeg fått hørt det, att det temaet kan jo jeg ingenting om...Urettferdig.

 

Jeg er glad i mannen min og vanligvis er han likevel en god far for barna, men jeg føler att akkurat nå, disse dagene, så er han ekstra kort i lunta. Som regel så bøyer han seg for mine ord når det gjelder barna, selv om det er med en mine som sier att jeg egentlig tar feil...

 

Jeg tror att om begge foreldrene jobber, så er det lettere å ha samme syn på oppdragelsen. Man er like mye borte fra barna begge to. Mens når en går hjemme og tar seg av alt, og ser, og hører, og leser om barns oppvekst og psykologi, så blir det kanskje annerledes.?

 

Hvordan er det hoss dere?

 

[Gjest]

 

Vi er like kjipe begge to!

 

Som regel har vi diskutert på forhånd hvordan vi skal takle ungene i bestemte situasjoner, men vi klarer selvsagt ikke være forberedt på alt.

 

Når største penta med innsmigrende små hjerter i øynene spør pappaen sin om å få spille PS2, er standardsvaret "harru spørt morra di?!" Hihi...og omvendt. Og vi tror ALDRI på det når våre egne eller andres unger påstår de har fått lov av andre voksne, da dobbeltsjekker vi.

 

Mannen min jobber fulltid, jeg er ufør. Men vi er stort sett enige.

[NuttaMi*med 3 små:)]

Har litt av det samme hos oss. Han er ganske mye strengere enn meg mens jeg ser ting på en annen måte og velger heller kampene. Han gjør som regel ting mye værre og ser ikke alltid grunnen til at jentene er litt ekstra sytete en dag f.eks. Noen ganger ser jeg at de enten trenger å være litt i fred eller rett og slett bare en stor klem i stedet for en gedigen kjeftesmell. Kommer jo ingen vei på den måten ved å kjefte og skråle. Jeg er en veldig rolig person og holder beherskelsen lenge og det tar han som at jeg er som du sier litt for deggete og gir etter. Men jeg er alltid konsekvent med de tingene vi har sagt er viktige, tar alltid hans parti foran barna selv om jeg kanskje er uenig. Tar det heller opp etterpå at jeg synes han var urettferdig. Ofte ser han det selv også etter at jeg forklarer mitt synspunkt og da går han ofte til jentene og unnskylder seg og sier at pappa også kan ta feil. Det er en veldig god egenskap. Derimot vil jeg ikke at han skal bli den strenge og jeg den "snille" men håper at vi kan nærme oss en felles løsning etterhvert. Jeg ser veldig mye av min svigerfar i han og ser at det er der han henter "oppdragelse-metodene" fra og det liker jeg alldeles ikke.