Gjest Skrevet 5. august 2007 #1 Skrevet 5. august 2007 har en kamerat som har hatt det veldig vanskelig. for 2 år siden prøvde han å ta livet av seg med å henge seg , men ble heldigvis funnet. da hadde han vært død i noen minutter allerede, og måtte på rehab lenge (gåtrening, hukommelse, lære å skrive og lese om igjen). Han er verdens verdens snilleste gutt men har det veldig vanskelig. han ble liksom aldri den samme etter den episoden. det finnes ingenting ondt i han, og han vil ikke plage andre med problemene sine. han liker ikke å fortelle psykologen sin om hva som plager ham engang... jeg vet han har mistet veldig mange venner etter selvmordsforsøket. han var jo borte lenge, satt i rullestol en stund og brukte lang tid på å lære seg å snakke igjen... så nå sitter han der liksom alene da, og det er ikke så mange som har tid til han... hvordan kan jeg hjelpe han når han ikke vil snakke om hva som plager han? noen gode råd å komme med? har så lyst til at han skal bli den samme gamle som han var før han ble deprimert...
eirin20 Skrevet 5. august 2007 #2 Skrevet 5. august 2007 ofte er det ikke så lett å bli akkuart den samme gamle, men den få han til å forstå at dere setter like stor pris på den nye;) still opp for han og vær der for han! Ikke vær redd for å høre om han vil være med på ting, alt mulig rart:D Finn på noe morro! Vis at det er fordi dere ønsker å ha han med, ikke av melidenhet. gi komplemanger og fortell hva han gjør bra og ikke vær redd for å si at du er stolt av han! Kanskje han åpner seg når han føler seg klar, kanskje ikke? dette var i allefall dette en kammerat av oss ønsket når han kom tilbake etter lang tid på sykehuset (anoreksi) Nå er han så godt som tilbake til sitt gamle, men det tok 4 år;) lykke til!!!
Gjest Skrevet 5. august 2007 #3 Skrevet 5. august 2007 Nei, hva kan man gjøre.... Det viktigste er at du viser at du er der for han. At du viser at du liker å være sammen med han for den han er. Tillitt bygges opp over tid, så en kan ikke forvente at han skal dele sitt innerste med hvem som helst. Han har vært gjennom en enorm prosess, så her må alt skje i hans tempo. Kanskje du kan snakke med han om ting som har skjedd i "gamle dager", slik at du kan få han til å le igjen? Vet ikke hva som fikk meg til å svare på dette, for jeg er nok langt ifra noen ekspert. Dessuten har jeg nok ikke skrevet noe du ikke har tenkt på allerede.... Ønsker deg lykke til i alle fall! Håper det ordner seg til det bedre for kompisen din!
Gjest Skrevet 5. august 2007 #4 Skrevet 5. august 2007 takk for svar =) ja prøver å få han med på ting men tror han føler seg som en belastning... uff, syns det er så fælt... og han kommer vel ikke til å bli som før men han er jo fremdeles kompisen min... håper bare han ikke sliter like mye som før...
ana baroma Skrevet 5. august 2007 #5 Skrevet 5. august 2007 Vær en venn, og be han være en venn igjen:) Snakk om dine ting som venner gjør, be han med på ting du gjør om det så bare er en kaffekopp eller kino. Kanskje ikke så enkelt alltid når man er supergravid, hehe. Det er ikke så lett å være en "byrde" for andre. Det som har vært, det har vært - og det er ikke alltid man vil snakke om det med alle. Du har et stort hjerte, du sauen!! Så selv om man må gå med små steg, så kommer man jo framover da også
Gjest Skrevet 5. august 2007 #6 Skrevet 5. august 2007 takk for gode svar! kanskje jeg bare skal prøve å inkludere han. kanskje han ikke har noe behov for å snakke om det som har skjedd, at det er lettere for han hvis alt bare er så normalt som mulig? tror jeg skal høre om han vil komme og spise middag her en dag... tror jeg gjør det =)
Miss Misantrop Skrevet 5. august 2007 #7 Skrevet 5. august 2007 Syntes middag virker som en god plan. Gjør hyggelige ting sammen å hjelp han å få til å nyte nuet. Lykke til
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå