ettena00 Skrevet 5. august 2007 #1 Skrevet 5. august 2007 Er i en vanskelig situasjon her... Fant ut at jeg er gravid, samboeren mener det ikke passer seg helt nå, pga diverse årsaker... Jeg vet ikke helt da.. Abort skremmer meg, er egentlig i mot d.. Redd jeg kommer til å angre på det i ettertid.. Men, så spurte jeg sambo: tror du ikke du og kommer til å angre på det i ettertid da? Da svarte han: Nei, for jeg mener at blir det for jævlig så er det bare å prøve på nytt senere.... Hva synes dere om d? For meg synes jeg det virker litt for lett.. måte på hva kroppen min skal gjennomgå å... det skal da ikke være sånn...???
Solstrålen80 *gutt og jente* Skrevet 5. august 2007 #2 Skrevet 5. august 2007 hei! vanskelig situasjon,jeg tok abort når jeg var 18 av samme årsak,sambo. angrer enda,nå har jeg en sønn på 17 mnd å prøver på en ny en,men har mistet 3 ganger nå,da er det ekstra bittert å vite at jeg tok abort når jeg var 18 år. hvor gammel er du da?
Niem og Patrick Skrevet 5. august 2007 #3 Skrevet 5. august 2007 Abort har også alltid skremt meg.. Nå var vårt barn sånn noenlunde planlgt, så vi har aldri snakket om det. Men ta noen runder med deg selv og tenk på hvordan ting kommer til å bli, med og uten baby. Snakk med Amathea tjenesten og jordmor, de kan være fantastiske støttespillere i en sånn sak. Kanskje kommer også samboeren din over på andre tanker etterhvert...? Lykke til!!!
Gjest Skrevet 5. august 2007 #4 Skrevet 5. august 2007 Lytt til ditt hjerte og DIN samvittighet!!! Bare du vet hva du orker å gjennomgå!!! Den holdning om at bare er å prøve på nytt er for meg alt for lettvint, Men nå har jeg heller aldri vært for abort hvis jeg skulle ha blitt upassende gravid. Er du voksen nok til å ha sex, så får du ta konsekvensene av det også....da mener jeg ikke å se på lettvindte løsninger...der har gutta det for lett... Intet nytt barn kan erstatte det du har i magen nå....
ettena00 Skrevet 5. august 2007 Forfatter #5 Skrevet 5. august 2007 Det er skikkelig vanskelig. Jeg er 24 foressten, han er 30. Vi har hvert vårt barn fra før... ei på 4 å ei på 9. Men jeg er midt under utdanning å vi bor i en liten leilighet... trangt nok som d er... Skjønner meningene hannes, og det passer kanskje ikke... men jeg VET vi klarer d om vi vil.. Men, når jeg sa til han at han og kanskje burde snakke med noen om d så svarte han: å...? som kan forandre på MIN mening?? Han er rett og slett IKKE interrisert.. Men hva med MEG?? For meg så er det et barn som lever inni meg.. selv om det er et frø eller noe... men den følelsen kommer han aldri til å forstå.. Jeg har ei datter fra før å, det gjør det enda vanskeligere tror jeg... Det er ikke bare å fjerne det!! Det er en del av meg... :/
Gjest Skrevet 5. august 2007 #6 Skrevet 5. august 2007 Uff...vanskelig...men du må tenke på at i og med han ikke vil...så kan det hende du blir sittende alene med barnet..... Jeg ville aldri gått på kompromi med mine egene følelser, og det er som du sier at han forstår kanskje aldri den følelsen du har.... Men det er ikke bare, bare å ta det bort heller,,,
ettena00 Skrevet 5. august 2007 Forfatter #7 Skrevet 5. august 2007 Nei det er akkuart det, hvordan skal jeg klare å gjennomgå et svangerskap når jeg vet at det egentlig ikke er ønsket av han... Blir kanskje tyngre det da... Uansett utfall så kommer jeg nok til å slite
Birthen Skrevet 5. august 2007 #8 Skrevet 5. august 2007 Huff! Høres ut som en skikkelig kjip situasjon. Ta en prat med noen og tenk deg godt om (det gjør du selvsagt..) Jeg tenker også på hvordan mitt forhold til sambo hadde blitt etterpå hvis jeg følte at han "tvang" meg til en abort jeg egentlig ikke ville gjennomføre. Ønsker deg lykke til uansett hva du velger!
Gjest Skrevet 5. august 2007 #9 Skrevet 5. august 2007 uff, vanskelig situasjon her... vil fortelle litt om min situasjon da. ble gravid (uplanlagt) med samboeren min, vi hadde ikke vært sammen så lenge. han ble ganske så skremt og ville vel egentlig helst at jeg skulle ta abort. jeg hadde ikke lyst å ta abort i det hele tatt, og hadde det ganske kjipt. han sa han kom til å støtte meg uansett, men jeg forsto jo at han egentlig ikke ville. så jeg bestilte time til abort. dagen før brøt jeg helt sammen og klarte ikke å gjennomføre det. han sa til meg at dersom jeg hadde så lyst til å beholde så burde vi gjøre det, ihvertfall utsette aborten en stund. noen dager etter hadde han totalt ombestemt seg - han hadde vent seg til tanken og ville virkelig bli pappa! nå gleder han seg kjempemasse, er kjempeopptatt av graviditeten og skryter til alle som gidder å høre på... så kanskje din mann også vil venne seg til tanken etterhvert? en abort er en veldig sterk psykisk påkjenning - har hatt en selv. det var vel egentlig min mor som "bestemte" det (jeg var 18 da), og jeg slet lenge etterpå. nå i ettertid er jeg egentlig glad for at jeg gjorde det, men det var fordi barnefaren utviklet sterke psykiske problemer og nå er manisk depressiv, voldelig og suicidal... (ikke faren til babyen i magen min nå altså, dette er eksen min!) men allikevel, det er et veldig vanskelig valg. gjør det du føler er riktig. det er mange som angrer på en abort, men svært sjelden noen som angrer på et barn.
ettena00 Skrevet 5. august 2007 Forfatter #10 Skrevet 5. august 2007 Men han sier til meg at jeg får avgjøre det selv, men han har i allefall sagt meninga si. Og han vil ikke at jeg skal ta det bort bare fordi HAN sier d... Han vil ikke sitte med den skyldfølelsen.. Men again.. Hva skal jeg DA gjøre? Absolutt IKKE lett. Men jeg vet meninga hannes, han har sagt klart i fra, å hadde han virkelig villet ha barnet hadde han sagt, dette skal vi klare sammen... Men det gjør han ikke... Han klarer ikke å se det på den måten, fordi han mener det IKKE er rett nå...
ettena00 Skrevet 5. august 2007 Forfatter #11 Skrevet 5. august 2007 Hørtes mye ut som min egen situasjon det der, men.. Jeg er faktisk redd for at jeg kommer til å slite med dette i ettertid.. men vet ikke hvor mye eller lenge. Jeg elsker barn, alltid vært i mot abort ikkesant.. Jeg har spontanabortert en gang, før jeg ble gravid med hun på 4 nå..Men når vi planla henne ( med eksen ) Så strevde vi i flere år.. det viste seg at det var noe feil med eggløsningen min, så jeg fikk tabletter for å stabilisere den.. og vips, så var jeg gravid.. Men denne gang skjedde det helt uventet.. vi har bare vært sammen i 8 mnd.. det er også noe sambo mener... at vi har vært sammen for kort tid... Jeg prøvde å forklare han at du aner ikke hvordan jeg føler d..hva om jeg kommer til å slite skikkelig med dette i ettertid?? Da svarte han bare: neida, det er bare fordi du er så redd....
blir gal Skrevet 5. august 2007 #12 Skrevet 5. august 2007 Hei:-) Jeg blir så irritert.Gutter har det lettvint.for dem trenger jo ikke døtte i seg piller.jeg har en del bivirkninger av pillene.så har jeg litt høyt blodtrykk,og da ska man helst ikke bruke pillene.også ville ikke legen sette inn spiral,sprøyte osv.pillene var det beste.lurer på hva jeg ska gjøre jeg:-)blir jo kondom da.slipper i hvertfall bivirkninger.jeg har tatt abort en gang,og det vil jeg ikke gjøre igjen.sliter fortsatt med det.kan nesten ikke se på babyer.
Miss Misantrop Skrevet 5. august 2007 #13 Skrevet 5. august 2007 Jeg syntes nesten usikkerheten din om du vil ta abort eller ikke er svar nok i seg selv. Abort kan være helt ok i en svært vanskelig livssituasjon, men det er ikke bare bare bare...
ettena00 Skrevet 5. august 2007 Forfatter #14 Skrevet 5. august 2007 Nei jeg vet altså ikke... Nå føler jeg at det blir nok abort.. fordi han er så imot å beholde det OG fordi det faktisk kommer til å bli vanskelig, siden jeg begynner på skolen om en mnd og alt sånn... MEN, jeg gruer meg sinnsykt til å ta abort. redd jeg skal bryte skikkelig sammen :/
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå