Sliten av konflikter

[Anonym bruker]

Far til barna har nå hatt minimalt med samvær etter at han ikke ville ha 60/40 (eller 50/50) etter samlivsbrudd. Samværet i avtalen vår var mindre enn "normal samvær" etter hans ønske.

 

I sommer sa han opp avtalen, noe som har ført til at barna ikke har vært hos ham siden.

 

Det har vært flere helger som egentlig er "hans", men han har ikke tatt kontakt for å ha barna. Og jeg er etter flere år lei av å løpe etter ham for å få ham til å ha dem, eller hele tiden være den som legger til rette som samvær.

 

Hadde håpet at om jeg ikke gjorde dette så ville far på eget initiativ ta ansvar for at det ble samvær. Men det har ikke skjedd. Han ringer til barna en gang i uken (når han husker det) og det er det som er av kontakt med ham og hans familie.

 

Barna har tydeligvis resignert. Det er ikke spørsmål om de skal til pappa mer icon_sad.gif Samtidig som det er utrolig vondt for barna, så merker jeg at jeg har fått mer ro i hverdagen da jeg ikke hele tiden løper etter far for å fikse samvær. Men det er ingen ideell situasjon, det ideelle er jo at barna treffer begge sine foreldre.

 

Nå har jeg ad omveier fått vite at far skal flytte langt unna. Såpass langt at samvær slik vi har hatt det heller ikke vil fungere. Dette er noe far har visst lenge, men ikke fortalt meg. Forstå det den som kan, det innvirker jo også på barnas liv. Jeg trenger ikke vite hva som skjer med ham og hans liv, men det som innvirker på barna mener jeg vi som foreldre plikter å fortelle til hverandre.

 

Og ja, mekling er prøvd. De to siste gangene jeg har kalt inn til mekling etter barneloven har ikke far møtt. Så det har jeg gitt opp. Kaller han inn, møter jeg mer enn gjerne. Eneste mekling far møtte til (delvis) var den når vi gikk fra hverandre.

 

Noen som har opplevd lignende, og har tendensen med en far som trekker seg unna snudd? Eller må jeg belage meg på at barna får en fraværende far?

 

signerer med

[Anonym bruker]

Det høres ut som om han ikke har så lyst til å ta så mye ansvar, siden han stikker av så langt at det ikke nytter med samvær. Jaja, det er han som taper på det. Du må slutte å løpe etter han. Greit at det er synd for barna å ikke få møte faren sin, men det er heller ikke så bra for dem å vite at faren deres avviser dem. Dessuten så blir det bare slit ut av det hele. Så hvorfor ikke bare gi blaffen i den dritten, og kreve fult foreldrerett for barna dine? Så få han ha det så godt. Og om han i fremtiden en gang savner barna sine, og vil ha samvær, så må han bevise for seg at han vil stille opp.

 

 

[Anonym bruker]

Fullt foreldreansvar du mener? Det får man nok ikke kun fordi faren ikke stiller opp. Det skal mye til for at han mister denne gitt.

[Anonym bruker]

ja, det var det jeg mente. Jeg tenkte bare siden han ikke stiller opp, så kan du søke om det. Hva skal den dritten med delt foreldreansvar om han ikke engang gidder å ha dem hos seg?

 

Grrrrr......blir så sinna når jeg tenker på deg og barna. Hadde jeg vært deg, hadde jeg kuttet han fullstendig ut. Kanskje du får litt ro i sjelen også?

 

 

[Anonym bruker]

Joda jeg har (dessverre) resignert. Også undersøkt muligheten for å overta foreldreansvaret alene. Men da må jeg gå til sak og bevise at han er udugelig, noe han etter lovens bokstav ikke er. Forstå det den som kan.

 

Jeg har heldigvis fått en mye større ro i sommer, da jeg har sluttet å løpe. Men samtidig plager det meg at barna blir frarøvet noe de burde hatt rett på, nemlig samværet.

[Singelmamma og banden]

Som du selv sier så har du fått mer ro i hverdagen. Dette nyter helt sikkert barna dine godt av også. Barna får jo også et forutsigbart liv sammen med deg, og dere kan planlegge deres ting uten å avtale med den andre parten. Dersom faren i utgangspunktet ikke er interessert er det ikke sikkert de har det så moro der heller, barn plukker lett opp folks sinnsstemninger og egentlige mening under kanskje et interessert ytre.

 

Når det gjelder foreldreansvaret er det ikke utenkelig at han gir deg fullt foreldreansvar dersom du spør om det.

 

Samtidig er det synd på barna som du sier, men det kan ikke du ta ansvaret for. Han er voksen og må stå til ansvar for sine valg, og du har tross alt prøvd. Mer kan du ikke gjøre.

 

Men klart, du kan jo prøve å møte opp med barna til hans helger og sitte på skuldrene hans og påse at han har samværet ;-)