ok...dette vil høres kjempe rar ut for de fleste her inne.

[Anonym bruker]

Men jeg må bare prate om det.

 

Jeg og bf har kjempe god kontakt. Han er kjempe snill og er så god mot sønnen sin. Han har stilt opp flere ganger og er kjempe hyggelig å prate med.

 

Men i det siste, så har jeg følt at jeg orker ikke han. Orker ikke å se han eller prate med han. Jeg vet rett og slett ikke hvorfor. Igår da bf ringte og ville prate med sønnen sin som er 4 år, så gikk jeg og gjemte meg på do for å slippe å prate med han. Sønnen min pleie å legge på selv når han har pratet en stund. Og da han skulle hente sønnen sin idag, så ba jeg svigerinna mi om å møte han istedenfor meg. Jeg fant på en unnskyldning om at jeg var opptatt med noe.

 

Bf har dame, så jeg er ikke noe interesert i han. Jeg og dama hans har fått en bra kontakt, og hun er kjempe gla i sønnen min. Heldivis. Og de gangene når dem leverer sønnen min tilbake til meg, så står jeg mesteparten av tiden og prater med henne og spør hvordan helgen har gått osv. Føler at jeg heller foretrekker å prate med henne enn med han.

 

Så nå tenker vel de flerste her at jeg må være syk på en eller annen måte og må oppsøke hjelp....og det må jeg sikkert også.

 

Er det noen her som har opplevd dette? Eller som kanskje kan analysere litt og fortelle hvorfor jeg føler det slik?

[Anonym bruker]

......ja....jeg vet jeg høres utakknemlig ut...og bør tenke på dem som ikke har noe bf som stiller opp....osv.

 

Men jeg er faktisk veldig veldig takknemlig for at han stiller opp, og jeg setter veldig stor pris på han. Men jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor jeg plutselig ikke orker tryna hans eller prater med han. Likte kjempegodt å prate med han i tlf før, for vi har fått til en så bra kontakt. Blitt venner og greie.

 

HI

[Anonym bruker]

jeg vet akkurat hordan du har det.. det er samme greien her.. han er bare snill og stiller opp. men jeg klarer ikke forholde meg til han. klarer nesten ikke se han i øynene! er helt grusomt! noen ganger skulle jeg ønske han ikke var interesserrt, jeg vet, akkurat som du sier, at dette er grusomt å si ovenfor de som skulle ønske at barenfar var tilstede og villig til å hjelpe! men det er en følelse som er utrolig grusom å sitte med. men det var veldig deilig å høre at det ikke bare er meg som har det slik.. så om det hjelper deg og så er du ikke alene vertfall!!!

[Anonym bruker]

Vet du hva? akkurat det du sa om at du ikke ser han i øyene eller skulle noen gang ønske at han ikke var interesert....slik føler jeg og. Og det skamme jeg meg over. Men noenganger kan man ikke noe for det.

 

Det er så godt å høre at det er flere andre enn meg som har det slik. For det er ikke noe særlig å ha det slik.

[Anonym bruker]

heheh da er det bra vi ahr dette forumet!!

nei det er ikek noe kjekt. jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal komme over denne kneiken. alt han sier og gjør blir feil eller irriterere meg. han mener jo bare godt, så det høres jo helt grusomt ut når jeg sier noe til venner om hva jeg tenker når han gjør og sier ting.. men kan bare ikke noe for det ...arg.. det plager meg at jeg må fforholde meg til dette menneske restan av mitt liv. jeg må dele de største øyeblikkene i livet til min datter med han...det får meg til å vrenges.. var du sammen med han lenge?

[Anonym bruker]

tja....litt over 2 år. Da ble jeg gravid, og han panikk. Så det ble slutt og han fant en ny dame. Egentlig hadde jeg ikke noe imot det, for jeg tror følelsene mine for han sloknet ganske kjapp etter at det ble slutt. Han kom ikke inn i livet til sønnen sin før han var ca. 2 år. Og etter det har dem hatt kjempe god kontakt. Og i begynnelsen var jeg også kjempe glad for det, for endelig viste han interesse. Men nå....nå skulle jeg ønske at vi ikke har noe kontakt. Nå er sønnen min hos han, og kommer ikk hjem før imorra. Og jeg grue meg kjempe mye nå til å møte han. Så jeg håper at dama hans er med denne gangen og....

 

Hva med deg?

[Anonym bruker]

huff.. det er så grusomt!! jeg fikk jenten min for bare litt siden, men husker når jeg gikk gravid og han skulle komme innom for å snakke om div ting, så gren jeg i timer på forhånd og måte snakke med min søster lenge på tlf på forhånd slik at hun kunne roe meg ned. det er til å bli kvalm av... nei vi var egentlig ikke sammen, holdt på i noen mnd forrige sommer....

 

huff tenker på deg i morge.. lykke til!!

jeg må nesten hoppe i jøy nå, er stup trøtt!! mne kanskje vi snakkes igjen her inne.. hadde vært deilig å utveksle litt erfaringer og frustrasjon med en som faktisk skjøner meg!!

[madammen med tulla og fødeklar]

hoppe i køy skal det stå.. God natt

[Anonym bruker]

ja, jeg syns det samme. Du få sove godt. skal nok hoppe i køya jeg også nå.

 

Natta.

[Anonym bruker]

jeg har opplevd det samme med min ex, men vi har ikke barn sammen:)

Det er nok en normal reaksjon vil jeg tro, en løsrivelsesprosess. Om jeg møter han nå, så er han meg likegyldig, men jeg slapp jo så klart å ha noe med han å gjøre på noen måneder... Så sånn sett er jeg heldig.

 

Men det er bare å lære seg å leve med en stund, så går det nok over! Ikke tenk så mye på det, bare ha minst mulig med han å gjøre kanskje!

 

Lykke til;)

[Anonym bruker]

Takk anonym over her

 

jeg får bare bite tennene sammen. Det er ikka allitd jeg føler det slik. noen dager er bedre enn andre....for å si det sånn. Men dette er selvfølgelig noe som han aldri vil få høre. For ellers vil det kanskje ødelegge den gode stemningen.

 

HI