sliten....

[Anonym bruker]

Er bare så sliten nå... Den ene dagen er alt helt perfekt, og jeg gleder meg til masse fremover i livet. Mens den neste dagen, så er alt et slit. Blir irritert over alt. Er så urolig og stressa. Har lyst til å gjøre noe som "gir meg noe", samtidig så vil jeg ikke gjøre noenting... Finnes liksom ingen ting å gjøre for å bli kvitt den ekle følelsen. Får håpe helga blir bedre Tenker så mye på hva jeg må gjøre for å få noe ut av helga. Prøver liksom å få til noe positivt. Men så blir det bare slitsomt å planlegge....

[Anonym bruker]

Har du fått bebi?

Jeg er også utrolig sliten...føler meg konstant tung i hodet og alle forventer noe av meg, alltid..føler jeg iallefall...jobber litt da, men fikser bare mat til beboerne på sykehjemmet hvor jeg jobber...blir fort kvalm....

gleder meg til tuppa blir født, men gruer meg til alt besøket osv...blir et press d også, å alltid være opplagt til å ta imot folk rett etter fødselen..

Har ingen samboer som kan hjelpe meg med barnet hver dag...eller natt...han skal jo få komme å se babyen sin, men føler ikke at jeg vil ha han rundt meg hele tiden heller..han har fått tilbud om å flytte hit, men d vil han da ikke...

[Anonym bruker]

Har et barn på snart ett år. Det går jo bra, og jeg elsker han over alt! Men det har vært et slitsomt år!!! Har tenkt en del på de som er alenemødre.... Hvor langt på vei er du da? Egentlig er livet mitt veldig bra... men alikevel så føles alt helt meningsølst noen ganger... Har så lyst til at alt skal bli bra. Og at jeg skal klare å få noe ekstra ut av livet liksom. Gidder ikke ha et A4-liv, som alle forventer... Går opp og ned så mange ganger i løpet av dagen, så jeg vet nesten ikke selv hvordan jeg selv har det... Noen ganger får jeg lyst til å gjøre noe helt ekstremt, og andre ganger så vil jeg roe helt ned og bare nyte livet sånn det er...

[Gjest]

Du høres ut som meg for noen år siden....

Jeg ville ha bedt om hjelp, for det høres ut som depresjon.

Kanskje det er såpass tidlig at du ikke er så langt nede enda?

Best å få hjelp så tidlig som mulig.

Du kan ende opp med å bli totalt utslitt...og da er veien

tilbake lang å gå...

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg går til psykolog og tar tabletter. Har blitt mye bedre enn jeg var, men føler at det er litt tungt igjen nå. Litt redd for at dette er så bra som jeg kan få det..... Skulle så gjerne "tatt meg sammen" og hatt det bra. Men det er ikke så lett. Og ikke så lett for samboer å forstå.... Blir litt slitsomt å forklare om og om igjen......

[Gjest]

Har du sagt til legen at du føler deg lenger nede igjen.

Trolig et tegn på at tablettene er feil for deg. Kanskje du burde

hatt noen andre? Hvilket merke bruker du?

 

Jeg vet godt hva du mener med å "ta seg sammen". Men

du kan være lenger nede enn at du kan klare nettopp det.

Problemet med depresjon er jo at det går i bølgedaler. Opp

og ned... Når man først er under en viss grense, så er det en umulig oppgave å komme seg opp alene.

 

Du skal virkelig ikke behøve å måtte forklare deg til

samboern din, men jeg forstår den biten også. Ta opp dette også med legen din eller psykologen din. Spørr om de kan hjelpe deg med å forklare. Kanskje samboern din kan få være med til psykologen din en time? Du skal ikke behøve å føle at du er "alene". Jeg hadde ikke klart meg dit jeg er i dag uten støtte og hjelp + et tonn av tålmodighet fra min samboer.

 

Håper virkelig du klarer å finne løsningen på dette!

 

[Anonym bruker]

Har nesten ikke vært hos psykolog i sommer pga ferie og div... Men jeg begynner igjen neste uke. Tror nok det blir bra for meg, selv om jeg gruer meg litt også... Tablettene jeg bruker heter fluoxetin.

Jeg har nok litt problemer med å åpne meg for folk når jeg ikke har det bra. Da sier jeg at det går fint, så jeg får være i fred. Også prater jeg med samboern min når jeg har kommet meg litt. Og da blir jo han veldig overraska, og skuffet, fordi han tror alt har vært bra....

[Gjest]

Høres helt normalt ut dette her.

Sette opp en maske og fortelle at du har det bra

er vel nesten en del av sykdommen. Jeg hører i alle

fall de fleste si det samme akkurat der.

Grunnen kan være ulik. Noen føler at de er til byrde for andre,

mens andre bare vet ikke hvordan de skal si det,

og så har du de som bare prøver å skyve problemene

forran seg. Ja, det finnes sikkert mange andre grunner også.

 

Vi får håpe at det går litt bedre når du starter behandlinga igjen )

Ta en dag om gangen!

Lykke til! )