En uke på å bestemme meg! Hjelp...

[Anonym bruker]

Nå har jeg virkelig gjort det store.

Jeg trodde jeg ikke kunne få barn. Var å sjekket meg hos legen, å hun sa jeg var frisk. Men at jeg å min partner ikke trengte å bruke prevensjon siden vi ikke hadde blitt gravide (etter 4.år). Nå har jeg fått meg ny partner og vi var ikke så nøye med bruk av prevensjon, siden jeg mente jeg ikke kunne få barn.

Så begynte jeg å gå opp i vekt å følte meg veldig dårlig. Tok en graviditets test, den viste positiv. Jeg nektet å tro det. Så jeg fortalte det til kjæresten min å vi tok en ny test. Den viste det samme. Vi snakket en god del om hva vi ville gjøre og jeg sa bestemt abort. Å få en baby nå, passer ikke i det hele tatt. Han var enig med meg, men sa at om jeg ville beholdt det, hadde han stilt opp for meg og babyen. Så langt, alt bra. Jeg bestilte time hos legen, der det ble bekreftet at jeg var gravid. Jeg ble veldig glad. Jeg kan virkelig få barn. Det hadde jeg aldri sitt for meg. Men jeg ville ta abort,så legen bestilte abort time, og jeg har vært på forundersøkelse. Men det som jeg gjorde var jo å lese på nette om abort. Jeg ville vite hvordan det fungerte. Men her fikk jeg litt mer info enn jeg ville. Klarte jo sefølgelig å havne inn på sider som var laget av abort motstandere. Her leste jeg det som sto og så bildene. Det jeg ikke visste var at det ikke var noe geleklump som alle sier. Det er faktisk et lite menneske. Har jo fått alle kropps systemer, tær, fingre, nese, øyne, kjønnsorgan og hjerts osv. Jeg ble helt sjokkert, og snakket med de på sykehuset. De bekreftet det jeg sa, til min store fortvilelse. Men en ting som var uvisst, var om fosteret hadde fått noen personlighet eller følelser. Nå er jeg bare 9.uker på vei, å planen var å ta abort om litt over en uke. Men etter jeg fant ut dette klarer jeg ikke å gjøre det. Jeg føler jeg dreper et menneske. Det blir helt feil. Men så ønsker jeg ingen baby nå. Er akkurat ferdig utdannet og skal ut i arbeid. Men det er ikke det jeg tenker mest på. Valget mitt står nå mellom å ta et liv eller å ødelegge et liv. For jeg føler at om jeg beholder babyen så ødelegger jeg livet til kjæresten min, Dette er noe han absolutt ikke vil.Men han velger å støtte meg for han er så snill å godhjertet. Både han og jeg har så store planer om ting vi ønsker å gjøre. Men her er det jeg som bestemmer til syvende å sist. Så hva skal jeg gjøre? Alle jeg har snakket med sier de ikke kan si det. At det er mitt valg. Men nå har jeg en uke på å bestemme om jeg skal beholde det eller ikke. Det er ikke lett. Ikke har jeg lyst å beholde babyen, men jeg vil heller ikke drepe den. Noen som har adoptert bort?

Noen som har noen tanker i det hele tatt om situasjonen min? Alle tanker og meninger tas godt imot.. Nå trenger jeg bare å høre litt hva andre tenker.

På forhånd takk til alle som svarer.

[Anonym bruker]

Kjære deg,Du må følge magefølelsen din. Beholder du vil du aldri angre på det. Tar du abort, så er dette også noe de fleste gjør ute de store kvalene. Har selv tatt en medisinsk abort, men det var jo på et tidligere tidspunkt enn hva du eventuelt må gjøre. barnefar var forøvrig ingen jeg næret spesielt store følelser for, så det gjorde meg ikke så mye. Har aldri angret. Du er jo i et forhold, og det ordner seg nok om du beholder. Synes du bør snakke mer med kjæresten din og se om dere kan finne frem til en løsning dere begge er enige med.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Du skal ikke tenket på at det er en baby for det er det ikke. Det er MANGE måneder igjen til dette er et levedyktig menneske. Synes du skal tenke heltklinisk på dette og gjøre det som er best for deg og ditt liv. Har selv tatt to aborter, en venninne som har tatt fem, en datter som har tatt en... osv... Ingen har angret et sekund. Du må IKKE la deg påvirke av abortmotstandere!! Det kan ødelegge ditt liv. Ta abort med god samvittighet og ikke tenk på at du tar livet av et barn for det gjør du faktisk ikke.... .Støtter deg fullt ut på abort. Lykke til )

[Anonym bruker]

Dette er det bare du som kan avgjøre. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men det høres ut som du har et godt forhold, og er ferdig utdannet. Jeg ville beholdt. Men det var meg da. Det er du som skal leve med konsekvensene av valget ditt. Enten med et barn, eller med en mulig sorg over en abort. Men som mange sier er det jo ikke alle som angrer en abort. Selv har jeg aldri måttet ta dette valget, så det er ikke lett å si hvordan jeg hadde reagert. Og så er vi alle så forskjellige. Lykke til iallefall. Dette er nok tøffe dager for deg.

[Anonym bruker]

Om tvilen over abort bare kom fordi du leste om abort ville eg ikkje beholdt barnet, men er det noe mer som ligger bak ønsket om å beholde barnet hadde eg aldri tatt abort!

 

Men lykke til uansett valg!

[Anonym bruker]

ta abort med god samvittighet??? nei ærlig talt..her har dere prøvi i mange år også blir du gravid etter at du trodde du ikke kom til å få å nå vurderer du abort....nei vet du hva.....hadde beholdt hadde jeg vært deg..har selv venninner som har tatt abort å di angrer den dag i dag å sliter med psykiske problemer etter dette....

[Anonym bruker]

Ingen av mine venninner eller meg selv har slitt med dårlig samvittighet. ALLE har tatt et riktig valg for seg selv og da er det ikke noe å angre på.... IKKE ha dårlig samvittighet... hør på deg selv og ikke andre..!!

[Tasso]

Heilt enig, du må gjøre det du sjøl vil. Ein unge skal du få fordi du har lyst, ikkje fordi du ikkje hadde samvittighet til å ta abort... Det e jo ikkje riktig det heller... Du må gjøre det du innerst inne vil...

[Anonym bruker]

Takk for alle svar:) Jeg har ikke bestemt meg for hva jeg skal gjøre enda men skal snakke nærmere med han ikveld å høre hva hans tanker er. Så skal jeg også inn å snakke med amathea neste uke. Dette er det vanskeligste valget jeg noen gang har stått over. Også siden jeg trodde jeg ikke kunne bli gravid. Tenk hvis dette bare er et mirakel barn, så fjerner jeg det. Mye å tenke på. Men tror ikke jeg klarer å ta det bort. Venner og familie jeg har snakket med støtter meg i valget jeg tar og sier de kommer til å støtte meg uansett. Så det hjelper:) Men skal gi dere beskjed når jeg har bestemt meg.

Takk for alt hittil:)

[Nybakt_mamma=)]

Jeg håper så indelig du leser dette før det er for sent!! Jeg har vært i din situasjon for ca. ett år siden og jeg valgte abort.. Grunnen til at jeg gjorde dette var fordi jeg var redd for å ødelegge livet til kjæresten min som han sa jeg kom til å gjøre om jeg beholdt barnet, og jeg var redd for at han kom til å gå fra meg, og at jeg skulle sitte igjen gravid og helt alene.. Så kom dagen jeg skulle på sykehuset, jeg var mellom uke 11 og 12 så jeg måtte ta en tablett for å myke opp før ingrepet. Rett etter jeg tok denne tabletten kom angeren, men da var det allerede for sent! I bilen på vei til sykehuset kom magesmertene, men jeg satt som frosset fast og jeg klarte ikke å reagere på noen ting. Jeg ville bare ikke slippe følelsene til for jeg var så redd for at hvis jeg først begynte å gråte så kunne jeg aldri stoppe. Jeg tok aborten, dro hjem og la meg.. Ingen på sykehuset spurte meg om hvordan jeg hadde det eller om jeg kom til å trenge noen form for hjelp i ettertid. Ukene etterpå var helt jævlig, om du tror kjærlighetssorg må være den mest grusomme følelsen i verden, så skal du vite at å angre på en abort er tusen ganger værre. Jeg sørger enda, og jeg kommer aldri til å glemme den babyen som skulle ha vært..

Nå har jeg blitt gravid igjen, med den samme kjæresten, og vet du hva? Livet er fantastisk.. Han var litt sur de første ukene jeg sa at jeg ikke kom til å ta abort, men nå har han begynt å glede seg og ser allerede på babyklær og div. til barnet vårt som skal komme i februar.

Vær så snill ikke vær redd for hvordan andre kommer til å reagere.. Ingen kan være evig forbannet over noe som er så vakkert som å vente et barn.. Jeg ønsker deg masse lykke til, men husk og lytt til det vil. Sånn som du beskriver følelsene dine så virker det som at du kommer til å angre på en evt abort.

[Anonym bruker]

Dette er et veldig vanskelig valg å ta stilling til både for deg og vi som skal prøve å gi råd. Du må følge magefølelsen din og gjøre dine valg ut i fra dette. Men, husk at du skal leve med de valgene du gjjør resten av livet, har jo hørt om andre som har tatt abort, og siden faktisk ikke fått flere barn når de følte at tiden var riktig for dette. Årene går jo veldig fort (jeg vet jo ikke hvor gammel du er), men dette er jo også noe man kanskje bør tenke på, slik at man ikke venter for lenge den dagen man føler at nå er tiden der for å få barn. Et annet alternativ er jo selvfølgelig å bære frem barnet og evt.adoptere det bort, slik at man ikke føler at man har tatt ett liv. Forstår at du har det vanskelig nå, men håper du gjør ett valg som føles riktig for deg/dere, husk at det er deres/ditt personlige valg som ingen andre har lov til å dømme. Varme tanker sendes deg på veien.

[Gjest]

Hvordan gikk det? Hva valgte du å gjøre...?

[Anonym bruker]

Hei alle sammen..

Det tok litt tid men nå er jeg tilbake. Tenkte jeg skulle fortelle hvordan ting gikk. Dette blir sikkert litt langt hehe..

 

Kjæresten min var bortreist, så jeg tenkte at det var den rette annledningen til å fortelle at jeg hadde lyst å beholde babyen. Så jeg sendte han en meldning. Han ringte meg tilbake å var hysterisk. Sa jeg ødela livet hans å mitt. At vi ikke var klar for en unge og at jeg hadde lurt han osv.. Bare mange stygge ting. Men så lenge han var på den andre siden av telefonen, gikk det bra. Vi ble enige om å snakke når han kom hjem.

To dager senere satte vi oss ned å snakket. Han hadde fått roet seg veldig, å faktisk tenkt den tanken at han kunne bli far. Vi snakket om alt, men abort var eneste utvei for han. Jeg sa at jeg ikke ville ta aborten, at jeg heller ville beholde babyen. Men jeg sa også at jeg ikke kom til å beholde babyen uten at det var greit for han. Det klarte jeg bare ikke. Så viss han ville presse meg så kunne han det. Men da kom jeg sikkert til å hate han å forholdet kom sikkert ikke til å fungere. Dette tenkte han mye på, å sa at han ikke ville miste meg. Men sånn så han tenkte kom jeg til å innse etter aborten at det var det rette valget. Etter mye overtalelse gikk jeg med på å ta aborten, imot min vilje.

Dagen etter kjørte vi sammen til sykehuset. Jeg var forbanna og snakket ikke med han. En sykepleier ga meg sykehus klærne å viste meg til sengen. På rommet lå det 5 andre jenter. De snakket å lo å hadde visst ingen problemer med aborten. Jeg gråt og var skikkelig lei meg. Der å da begynte tankene mine å svirre. Hva holdt jeg egentlig på med. Det var ikke dette jeg ville. Hvordan kunne jeg være så svak å gå med på dette når jeg ikke ville det. Så jeg ombestemte meg. Babyen skulle jeg beholde. Jeg skrev melding til kjæresten min at jeg ikke ville fullføre det. Han kom springende inn til meg og vi fikk snakket litt. Han sa det var for sent, at nå hadde jeg tatt tabeletten, å da var det ikke noe jeg kunne gjøre. Jeg sa jeg ville snakke med sykepleieren, å viss det gikk an å beholde ungen så gjorde jeg det. Han sa ok. Ingen av sykepleierne visste om jeg kunne beholde ungen. De hadde ikke opplevd at noen hadde ombestemt seg så sent. Så når jeg kom ned til operasjons rommet kunne jeg snakke med legen. Ok sa jeg. På vei ned til legen var jævlig for å si det mildt. Jeg visste ikke om jeg kunne beholde babyen eller ikke. Nå var det ikke opp til meg lengre. Men jeg skulle gjøre alt jeg kunne for å gi babyen min et liv. Kjæresten min fikk på seg sykehus klær for å være med inn på operasjons rommet. Der fikk jeg snakket med legen. Hun visste ikke om det gikk an, så hun gikk for å ta et par telefoner. Så var hun tilbake igjen. Hun begynte å snakke, men jeg forstod ingenting. Da var jeg så utslitt og orket ikke å høre på masse avansert legesnakk. Så jeg spurte enkelt å greit, kan jeg få beholde det? Å hun svarte ja. Da ble jeg så utrolig lettet. Sjangsen for spontan abort var litt større, men jeg kunne beholde det å ta sjangsen. Den sjangsen skulle jeg absolutt ta. Kjæresten min ville ikke at jeg skulle beholde det, men når han så meg der, liggenes i sengen med sykehusklær, nålen i hånden å bønnfalte han om å beholde babyen. Så han han til legen at vi skulle beholde babyen, at vi ikke ville ta aborten. Jeg ble så utrolig glad. Så da ble jeg kjørt ut av operasjons salen med babyen i magen min:)

 

Nå var det opp til babyen min å være sterk nok til å overleve. Han/hun måtte kjempe. Nå hadde jeg gjort alt jeg kunne gjøre.

Men senere på dagen fikk jeg blødninger og sterke smerter i magen. Jeg dro rett opp til legevakta og fikk komme inn før de andre. Legen der sa at jeg bare måtte vente 3-4 dager å ta en ny graviditets test for å se om jeg ennå var gravid. Det ville jeg ikke. Dagen etter ringte jeg til legen å hun sendte meg rett inn til sykehuset for ul. Her fikk jeg se babyen min. Å tror du ikke hun/han levde. Alt var bra. Babyen var ikke mer enn 4cm, men armer å bein kunne jeg se på skjermen. Å hjerte slå fikk jeg også høre. Det var fantastisk.

Blødningene å smertene kom av tabeletten jeg hadde tatt. Det var bare livmoren som jobbet. Det var ingen grunn til å bekymre seg.

 

Til dere som er i tvil om hva dere vil gjøre så har jeg bare et råd, følg hjertet ditt. Innerst inne vet du hva du vil gjøre, hør på denne stemmen. Da kommer du aldri til å angre. Ikke hør på hva andre vil du skal gjøre. Dette valget er ditt og ingen andre sitt.. Selv måtte jeg gå så langt før jeg forstod dette. Nå gleder jeg meg til å bli mamma og kjæresten min begynner å komme der han også.

 

Lykke til alle sammen:)

[Anonym bruker]

Hvilken tablett er det du egentlig snakker om? Jeg får ikke dette til å stemme med min egen abort-opplevelse. Skulle du inn til kirurgisk abort? Hva slags tablett får man ta i sammenligning med den kjemiske varianten?

 

Bare lurer.

 

[Anonym bruker]

Jeg var ca 10 uker på vei og skulle ta kirurgisk abort. Så jeg fikk en tablett som skulle myke opp alt, og gjøre det lettere å ta inngrepet. Men hvilken tablett du får er forskjellig fra sykehus til sykehus. Det er vertfall ikke den samme som du får hvis du tar abort uten inngrep. For den setter igang alt, det gjorde ikke den tabletten jeg fikk.

[Gjest]

Å, herregud for en spennede historie!!! Jøss!! Jeg satt med alle musklene i kroppen spent å leste febrilsk!!

 

Så utrolig heldig du var som klarte å beholde barnet! )

 

Håper alt går bra med dere nå, og fint å høre at samboeren din kommer seg!

 

Tror dette kommer til å gå veldig bra jeg! Så heldig du er som er gravid.. Ble helt sliten av å lese det der jeg..

 

Lykke til! Håper du får et fint svangerskap!

[Anonym bruker]

SÅ FLOTT!!!

Så det første innlegget ditt litt for sent, men ble veldig glad da jeg leste det siste nå!

Jeg var gjennom akkurat det samme for 2 uker siden.

Kjæresten min ville at jeg skulle ta abort, men siden jeg har vært gjennom det før, var det egentlig ikke aktuelt.

Men som du skrev, man vil ikke ødelegge livet til en man elsker, og da vurderer man absolutt alt. Til og med å fjerne et barn man egentlig ønsker.

Det endte med at jeg stod på mitt, og tenkte at det fikk gå som det går med forholdet.

Det går mye bedre nå,- barnefaren står fortsatt ved min side, og vi kan til og med glede oss litt over det sammen.

Når et barn blir født tror jeg alle vonde følelser blir glemt.

Man klarer ikke å tenke seg at man ønsket det vekk, og etterhvert tror jeg ikke man engang klarer å se for seg livet uten det.

Et barn er en gave, uansett.

Lykke til videre i svangerskapet!!

 

Og til dere som er i samme situasjon: følg hjertet og magefølelsen. Den tar aldri feil.

 

[Anonym bruker]

Skulle ønske jeg hadde vært såsterk som deg HI, jeg angret som bare det etter jeg hadde tatt tabletten,men trodde det var forsent. Jeg måtte gråte når jeg leste innlegget

[siw*ern]

heisann....åååååååå jeg ble så utrolig glad når jeg leste innlegget ditt, hvor du skrevat du skal beholde barnet.....jeg ble så utrolig glad.... jeg mistet selv min kjære lille gutt Vetle i mars, da var jeg 5 mnd på vei.. jeg fødte han og holdt han i armene mine...han var så utrolig fin, kunne allerede da se trekkene hvem han lignet på... jeg ble overraska hvor utvikla han var, han hadde jo tross alt 4 mnd igjen i magen... han hadde negler og hår...så jeg vet virkelig hvordan det er og miste et barn... nå var dette et etterlengtet barn...men likevel, jeg er glad for at du ser lysere på situasjonen nå.... du har nok mange fine mnd fremfor deg nå bare vent til babyen begynner og sparke, DET er en utrolig opplevelse det....lykke til:)