..uff...

[Anonym bruker]

Jeg føler meg bare deprimert for tiden jeg.

Dette skulle jo være så lykkelig tid, men jeg må innrømme at jeg sliter.

Har jo ønsket meg barn i lange tider nå, men plutselig når det først skjer så skulle jeg nesten ønske at det ikke var slik.

Jeg gledet meg stort de første ukene, men så kom tankene.

Tanker som;gjør jeg det rette her? Og vil jeg virkelig være med han jeg er med nå?

Er styggt redd for at jeg kommer til å ende opp alene med dette barnet også, har så lite lyst til det.

V hadde bare vært sammen i nesten 1år da jeg ble gravid, og alt var bare fryd og gammen.

Men nå føler jeg plutselig INGENTING for samboeren, det hente over natten.

Sitter bare igjen med en utrolig vond magefølelse og kvalm bare han tar på meg.

Har jo så lyst å bare gråte nå, men det løser jo ingenting.

Vet ikke hva jeg skal gjøre, håper liksom dette vil ordne seg, for abort er helt uetlukket fro min del.

Men sliter sånn med følelsen i magen som forteller meg at jeg gjør noe virkelig dumt her.

Er litt i villrede vett ikke hva jeg skal gjøre.

Noen som opplever litt det samme?

[LinePine*Og Alexandra*]

Hei..

du har opplevd noe som helt sikkert de fleste har opplevd før husk at du har masse hormoner i deg og alle opplever de forskjellig.. jeg husker da jeg gikk gravid med mitt første barn, hadde jeg problemer med bestekompisen til samboeren min.. jeg mener, jeg hatet han skikkelig! jeg ble helt kvalm av å se han og irriterte meg over alt han sa! men det gikk gudselov over etter fødselen jeg har også følt at jeg har mistet følelsen for kjæresten min noen ganger, men det gikk fort over! er ganske typisk hormonelle kvinner det men ta deg litt tid for deg selv, reis bort en helg og bare tenk på DEG! gå og kikk i babybutikker og kjøp noen små klær. Ta også kjæresten din med på det, han synes nok også det er koselig, og kanskje det binder dere mer sammen..? det synes alltid jeg hjelper eller vær med vennene dine og kos deg. Håper følelsene dine går over etterhvert da. dette skal jo være en gledens tid for deg Klem fra LinePine

[Anonym bruker]

Alt det der går snart forbi! Jeg hadde også ingen følelser for mannen min; var trist og grått mye!... d var bare hormoner.

Du skal bli bedre! Bare vent...

Lykke til !!!!

[Anonym bruker]

Håper dere har rett, at det bare er hormoner...

Tusen takk skal dere ha ihvertfall, trengte de nå.

[Anonym bruker]

Det du skriver er helt normalt, følte det slik når jeg gikk med første, men nå er det annerledes.

Det går nok over for deg også.

Men det kan være en fordel å snakke med samboeren din, han vil sikkert forstå dette, han vet vel hvordan hormonene våre er..he

Lykke til

[Marit & de 3 knøttene]

Skjønner hva du mener. Har det på samme måte med min mor. Klarer nesten ikke snakke med henne for tiden. Blir kvalm bare jeg ser at det er henne som ringer. Heldigvis vet jeg av erfaring at det går over etterhvert(venter nr 3). Er fælt når det står på, men er kanskje en trøst at det er hormonene og situasjonen vår som gjør at det er slik.

Lykke til videre og bare vent, det forandrer seg når du kommer lengre ut i svangerskapet skal du se.

[TussiLussi]

Pakket baggen min tre ganger det første svangerskapet - det gikk bra det og Nå har vi vært sammen i 10 år og venter vår tredje - litt mer mentalt forberedt på at hormoner skal man ikke tøyse med!!!!