Jeg lurer... Håper noen vil svare.

[Anonym bruker]

Jeg vet det er mange som spør om dette, og jeg har skrevet innlegg før uten å poste, for jeg tenker at sønnen vår har nok ikke AD/HD, men jeg klarer ikke helt å slippe tanken. Jeg grunner i timevis...

 

Oppramsing av væremåte, han er 2,5 år (og jeg tenker at kanskje alle 2,5 åringer har symptomer på AD/HD. Det er vel derfor man diagnostiserer så tidlig):

 

- Ekstremt aktiv. Faller ikke til ro når han er trøtt så lenge han ikke er i senga, men der sovner han uten store problemer, og sover natta gjennom.

 

- Intensiteten hans er så stor at uten å lyve så har pappaen og jeg diskutert hver eneste kveld siden han var født hva vi skal gjøre for å få det "litt bedre i morgen". Diskuterer håndteringen av ham, for å hele tiden være på linje og ha de samme rutinene.

 

- Han hadde kolikk i flere måneder (hele døgnet).

 

- Han er "aldri fornøyd"

 

- Han snakker i ett vekk, og har han ikke noe å si så "laller" han høylydt. Ser provoserende på oss for å få en reaksjon.

 

- Han kan sitte og se på TV når han er syk i 15 min. av gangen.

 

- Han er relativt brutal med lillesøsteren sin. Har bitt henne flere steder på kroppen så hun har merker etter tennene hans i flere dager, og sparker henne f.eks. ansiktet med sko på når hun krabber

 

- Han skal gjøre alt selv og får raserianfall (i barnehagen også) når han ikke får gjøre som han har tenkt

 

- Han later som han ikke hører når vi snakker til ham (selv om vi sitter på huk og prøver å få øyekontakt)

 

- Han sitter aldri med en aktivitet utover maks. 5 min. og da er gjerne ativiteten å råkjøre fram og tilbake på gulvet med en eller annen bil (for å irritere)

 

Det var det jeg kom på. Av ting han kan er som taler mot AD/HD så vidt jeg har skjønt er:

 

- Han snakker relativt bra, men gjentar gjernes samme strofe 15 ganger (jeg har begynt å telle)

 

- Han er gjennomsnittlig hva gjelder motorikk tror jeg. Søler en del fordi han alltid skal så mye, men han prøver veldig å unngå det, og vil jeg skal skifte på ham om han blir våt.

 

Vi har blitt henvist fra barnehagen til familie-hjelp for å takle adferden hans, men det tar litt tid før vi får time, og så sitter jeg og lurer på om det kan være noe mer enn at han er litt "voldsom".

 

 

[Anonym bruker]

Det er en spesialistjobb å diagnostisere, så om gutten din har eller ikke har adhd er umulig å si, men han høres i overkant travel og aktiv ut. Jeg kjenner meg igjen i forhold til mye du skriver om (jenta mi er snart 7 nå og vi har jobbet og jobbet hver dag så lenge vi har hatt henne.) En blir sliten til slutt.

 

Jenta mi har alltid hatt god motorikk og god språkutvikling og vi har gått til familieterapi i to år nå. Det kan absolutt anbefales, for selv om du og mannen din sikkert er reflekterte og fornuftige mennesker, føles det utrolig nyttig å løfte problemet ut av huset og å kunne diskutere og få nye innspill i forhold til hvordan dere skal greie å takle ungen deres. Og uansett om ungen din har eller ikke har adhd, vil det være nyttig å ha gode strategier å møte han med.

 

Jenta mi var også fryktelig travel, intens, urolig og aggressiv allerede som toåring. TV-titting var det dårlig med, og om vi hentet månen til henne, blei hun ikke fornøyd. Sånn er det ennå. Det var litt om oss, fra ei fryktelig, fryktelig sliten mor.

 

 

[Gjest]

Ja, det er sant at det er en spesialistjobb...heldigvis Jeg tror vi er reflekterte, men det er som du sier godt å få noen utenfra til å se det vi ikke kan se, for av og til ser en ikke skogen for bare trær.

 

Jeg tror innerst inne at han bare er veldig aktiv, og jeg slår meg til ro med det, men så stikker det i meg igjen og igjen og jeg lurer. Uansett vil jeg ikke gjøre noe før han er 4 år, hvis han turer fram fremdeles.

 

Det var bare så godt å høre at selv om "dere hadde plukket ned månen" ville hun ikke vært fornøyd. Det er akkurat sånn det er. Jeg går bare og har vondt inni meg hele tiden og lurer på hva vi kan gjøre annerledes. Jeg gleder meg til familieterapien, for jeg føler meg sikker på at ser noe vi ikke ser. Takk for svar

[Anonym bruker]

Tror du tenker fornuftig når du vil se det litt an fram til 4-årsalder. Mye kan endre seg til det bedre, men hvis det er adhd vil det ikke forsvinne, bare framtre i nye og ulike former etter som han vokser og blir større.

 

Jeg tror du skal ta din egen uro på alvor. Sjøl har jeg heile tida prøvd å bortforklare min datters spesielle sider, først med at hun var så ung, så at hun var enebarn, deretter at det ikke var andre unger i barnehagen som matchet henne og likedan i nabolaget når hun ikke fikk til å leke med de andre ungene. Uroen har vært tilstede hele tida, men jeg har sett det an og håpt på det beste. Det er først nå, når jeg tenker på barnet mitt som adhd-er at jeg forstår sider ved henne som jeg før ikke har blitt klok på. Jeg får rett og slett en forståelsesramme som gir meining. Og all kverningen omkring hva det er med henne, har falt til ro. Det er da noe.