16 mnd og fryktelig dårlig humør...

[Anonym bruker]

Jeg har en liten tass på 16 mnd som "alltid" har virket "humørsyk". Ofte irritabel, sutrete, nå i det siste er han begynt å slenge seg på golvet og rase for at han ikke får viljen sin, slår, klyper, skaler og dunker hodet i veggen eller golvet osv. Noen dager er bedre enn andre, men de siste ukene nå har det variert merkbart fra dag til dag. Det er slik at folk kommenterer at "ja han har jammen vilje" eller "oisann, så sint han er da". Han har hatt en stor hodeoperasjon, KISS og en anelse reflux i løpet av sitt første leveår, så han har hatt en relativt tøff start på livet. Etter kiropraktor for KISS da han var 11 mnd ble humøret hans bedre i en måneds tid, men det falt tilbake til det gamle igjen og bedret seg ikke etter ny time hos kiropraktor.

 

Jeg blir helt fortvilet av denne lille tassen min jeg, er så veldig i tvil om han er i dårlig humør fordi han har vondt eller er utilpass pga noe spesifikt, eller om han rett og slett bare er slik av natur.

 

Det er jo stor forskjell på om han må trøstes fordi han har det vondt eller å bli oppdratt fordi han har uakseptabel oppførsel. Det må også nevnes at han er veldig aktiv, det har han vært hele tiden.

 

Går det an at han f.eks har hodepine? At han har vondt, men ikke verre enn at han glemmer det i lek eller når det skjer noe spennende? Det kan nesten virke som han er utilpass for noe. Han har fått to jeksler de siste to ukene, og han har vært i ekstremt dårlig humør f.eks i dag. Kan jekslene ha slikt utslag? I dag våknet han og jeg merket med en gang at dette ikke var en god dag. Han har rast og skreket i flere minutter hver gang jeg har gjort noe mot hans vilje, slik som å ta han ned fra en stol han klatret på, sagt nei til at han skal holde tallerkenen med middag på når han spiser, skiftet bleie osv. Han raser jo hver dag, men ikke alltid for hver en minste bagatell.

 

Uansett; det krever veldig mye av meg når jeg er alene med han (pappan er i Nordsjøen) å aldri bare kunne skifte en bleie på normalt vis, men jeg må lage et helt sirkus for å avlede han sånn noenlunde eller evt. skifte på en rasende sprellende og hardsparkende gutt. Eller kle på han; jeg blir svett bare ved tanken. Og så er han besatt med å klatre på ting han ikke har lov til, og han gir seg aldri. Det er umulig å ta ut av eller sette inn i oppvaskmaskinen med han i nærheten, han SKAL oppi den. Samme med kjøleskapet, han kommer som en pil når han hører at det blir åpnet, og hvis jeg har lukket døren før han kommer fram, blir det et leven uten sidestykke. Han var ca 9 mnd gammel da han begynte å protestere på bleieskift. Ergo har han kjempet med nebb og klør for å slippe å skifte bleie HVER dag i 7 mnd, ca 5 ganger daglig. Og det rare er; han har jo aldri vunnet den kampen, han har jo alltid fått ny bleie. Så jeg kjønner ikke hvorfor han orker?? Storebror var en helt annen type der alt gikk som en lek, så jeg har jo litt sammenligningsgrunnlag. Han virker ikke som han kan ha noen typisk adferdsforstyrrelse, han sover godt både dag og natt og virker ikke som han har konsentrasjonsvansker. Men han er smilende og blid i det ene øyeblikket og raser eller sutrer i det neste...

 

Huff, det ble langt dette her, men jeg er litt fortvilet over å ikke skjønne meg på min egen unge. Er det noe som plager han, eller har han bare fått et ekstremt temperament?? Hvordan skal jeg finne ut hva det er??

 

Noen med erfaringer? Jeg takler han jo, men lurer på om det er noe galt siden det er så ekstremt...

[snull]

Tok meg selv i å sitte og smile da jeg leste innlegget ditt....for vi har det AKKURAT likens!!! Den lille terrieren her i huset er snart 15 mnd og har alltid hatt ett enormt temperament. Fra dag 1!!!

 

Hun raser og styrer helt som din. Bleieskift har vært ett sant mareritt fra hun var 5 mnd....da var det umulig å bruke stellebord lengre. Dette gav seg da hun bikket 1-år. Vi begynte med up & go da hun var 5 mnd gammel og nå har jeg gått tilbake til de vanlige tapebleiene, rett og slett fordi jeg har savnet å skifte på henne på denne måten ;-) Men jada, hun har ennå dager der hun absolutt IKKE skal skifte bleie og det er en sabla kamp.

 

Jeg har lenge fundert på om det er noe med våre små KISS - barn?! Har lest i flere forum (også her flere ganger) om temperament og sterk vilje hos disse barna, og tror så gjerne det kan ha noe at de har hatt en tøff start på livet. Noe jeg også har lagt merke til er at snuppa her skifter veeldig raskt i humør...fra å leke og smile kan hun snu om til å hive fra seg det hun leker med i gulvet og hyle og skrike. Makker seg rundt på gulvet og gir tydelig uttrykk for at hun er sint. Hun er også veldig aktiv, og å lese en bok handler om å få bladd til side 2 før hun er på vei til noe helt annet.

 

Var vel egentlig ikke noe hjelp i dette...., men tror vi skal være glade for at våre små har temperament, - så får vi etterhvert lære dem hvordan de skal bruke det

[Anonym bruker]

Takk for svar!!

Maur i rompa har fått en helt ny betydning etter at jeg fikk denne tassen! Men siden du nevner dette med KISS, og at du kjenner flere som har aktive KISS barn. Kan det være at de faktisk har ubehag i form av hodepine eller muskelspenninger når de er så aktive og irritable?

 

Andre som har formeninger om dette?

 

HI

[Anonym bruker]

Vår sønn har hatt KISS, ble bra etter 2 behandlinger hos manuellterapeut. Han utmerker seg ikke noe i forhold til andre barn. Er stort sett i godt humør, men klart aktiv og sta slik som alderen tilsier at barna er.

Ikke for å fornærme noen her men tror at det er lett for at vi foreldre trenger en forklaring på krevende, men likevel normal atferd hos barn. Synes at mye av det du beskriver HI høres ut som om det naturlig kan sammenfalle med gryende trassalder, høyt aktivitetsnivå og muligens en jeksel eller to å vei innimellom. Slik du beskriver ditt barn opplever jeg de fleste barn i den alderen innimellom...

 

Er ikke alltid bra å skulle søke forklaringer på ting i sykdom, barn er krevende i denne alderen uansett om dem tidligere har hatt skader/sykdom.

 

Håper ikke dette var for krasst, er bare en annen måte og se det på )

[Gjest]

Er enig med anonym over.

 

Har en sønn på 15 mnd. som er som din til tider. Bleieskift har gått bra, men han vil stå.

 

Men han kan være så grinete og sinna i perioder. Nå har han begynt å slå eller klore meg hvis han blir skikkelig sinna (hvis jeg tar han bort fra ting som han ikke får lov til). Han kan også kaste seg i gulvet og hyle om han ikke får viljen sin. Til tider blir han veldig frustret når han leker og ikke helt får det til. Kaster seg ned på gulvet, dunker hodet hardt i gulvet eller veggen og raser noe forferdelig. Å pusse tenner er et h..... uten like. Har også hatt en periode på 2 uker hvor han har våknet sikkert 50 ganger i løpet av natta og er sinna (har gitt seg nå). Han er som regel bare sånn når vi er alene, ute sammen med andre er han som regel alltid blid.

 

Adferden hans forandret seg veldig når han ble 1 år. Før det var han veldig rolig og kjempe enkel. Siden han var 1 år har han også fått 4 jeksler

 

Har en venninne som har et barn på 16 mnd. og hennes sønn har alltid vært krevende og humørsyk. Veldig aktiv liten gutt som virkelig har kjempe lyst til å ta over sjefsrollen i huset.

 

Ingen av disse gutta har hatt KISS.

 

.

[Anonym bruker]

Neida, jeg oppfatter ikke andres synspunkter som verken krasst eller kritikk. Det er flott med tilbakemeldinger:-) Men det er jo ofte slik at når en mamma føler at noe er galt, så er det et eller annet som ikke stemmer:-) Jeg har jo en gutt fra før, så jeg sammenligner nok de to veldig mye, og er ikke vant med den urolige typen. Men som sagt, jeg takler han jo, uten at jeg synes det er grunn nok til å la være å bekymre meg for min lilles ve og vel. Det er heller ikke bare jeg som reagerer på humøret hans. Familien vår, venner osv, alle mener at det må være noe som plager han, de har ikke sett maken til sutring og kjefting.

 

Og dette har ikke noe med alder å gjøre, det har vært slik siden han var ca 4-5 mnd. Ha har noen få gode dager innimelom, men stort sett er det sutring og skriking hver dag.

 

Nå har jeg gitt han paracet to dager på rad for å se om det kan ha innvirkning, og han er en helt annen unge ca en time etter at han har fått den. Men for all del, akkurat nå kan det være jekslene som plager han, det er bare det at man skulle tro han holdt på med jeksler konstant....

 

Jeg er veldig glad for å ha en oppegående og aktiv unge, men hvis han har vondt dagen lang synes jeg det er mitt ansvar å avdekke hva som er galt så lenge han ikke kan snakke selv.

 

HI

 

 

[Anonym bruker]

dytt

 

[Anonym bruker]

jeg vet ikke hva jeg kan trøste med... men jeg har en krabat på 15 mnd som er akkurat likedan!! snudde fra å være en engel frem til ett år ca og så begynte raseri utbruddene !! Fra å være super blid og glad til å tenne på alle pluggene! Men han er jo stort sett blid da. tror han bare krever veldig mye stimulans denne gutten min. og for å få det så gjør han rampestreker tror jeg.... (virker i hvertfall slik til tider...) Og han skal klatre på alt! enten det går eller ikke! og tilslutt så klarer han det selvsagt! og da er det gjort!!!

Men hos alle andre er han fremdeles mammas lille snille blide gode engel! mest når han er i lag med bare meg han får disse raserianfallene . hvor han slenger seg ned og presser frem hyl og skrik!!

 

tror nok vi må leve med det og tro at det snart gir seg... Denne trass alderen mine foreldre snakker om må jammen ha begynt tidlig her i huset!

[snull]

Tror vi føler det veeeldig likt med tanke på våre små gull!

 

Jeg er også glad for at jeg har en veldig aktiv liten jente som virkelig vet hva hun vil her i livet, og gjerne litt til. Men til tider synes jeg det virker som om den "makken i rumpa" plager henne. Og når hun plutselig, ut av ingenting, farer opp til ett enormt sinne - kaster ting rundt om kring, sliter seg i håret og stikker fingeren i munne, biter til for så å røske den ut igjen(og hun har maange tenner!!)- begynner jeg jo å lure på om det er noe som plager henne.

 

Har også, fra dag 1, følt at det har vært "noe" med min lille, men andre(pappan, besteforeldre, venner) ser det ikke slik jeg gjør det. Det viste seg etter 5 mnd at hun hadde alvorlig KISS(da hadde alle sagt at hun hadde kolikk, og jeg hadde sagt nei), og den følelsen jeg hadde om at noe ikke var som det skulle, bærer jeg litt på ennå. Tror ikke KISS`n plager henne ennå, er friskmeldt og har hatt store motoriske framskritt i det siste. Sover (endelig!!) godt på natten, og springer og klatrer rundt dagen lang.

 

Men det lille "men`et" håper jeg bare er de gamle vante bekymringene mine som henger igjen. Forhåpentligvis er hun en 1.5 - åring som elsker å utforske verdenen og finner det for kjedelig å sitte på rumpa og lese bøker eller se på tv I tillegg til at hun har en kjempeegenskap for å komme seg fram i livet - en enorm sterk vilje ;-)

 

Mamman min bruker å si at bekymringene for de små ikke blir mindre med årene ......(ikke noe trøst akkurat;) )