Litt angst. for neste svangerskap...

[November mamma :o)]

Hei

Jeg fikk datteren min med haste keisersnitt 5 uker før tiden pga ekstrem svangerskaps forgiftning for 2 år siden. Var forferdelig dårlig under hele svangerskapet og gikk mye ned i vekt i starten... Kastet opp hver morgen og alle lukter gjorde meg uvel og dårlig. I tillegg var jeg forferdelig trøtt hele tiden...

Nå leker vi med tanken på å prøve på nr 2.

Men jeg må innrømme at jeg holder litt igjen. Jeg føler jeg får panikk når jeg tenker på å gå nye 9 mnd å være så dårlig. I tillegg orker jeg ikke tanken på å måtte ta et keisersnitt enda en gang. Det tok så forferdelig lang tid før jeg kunne begynne å trene og leve normalt igjen etterpå... Det er først nå jeg føler jeg kan leve og bevege meg skikkelig igjen. Men så har jeg jo lyst på en liten en til da... Sukk..

I tillegg sliter jeg fortsatt med en del kg i fra svangerskapet. Har hørt at dersom man er i bedre form så kan man kanskje unngå svangerskapsforgiftning? Det stemmer kanskje ikke... Men jeg føler liksom at jeg må gå ned i vekt og komme meg i bedre form før jeg prøver å bli gravid på nytt...Det er jo lettere sagt enn gjort )

Et lite hjerte sukk fra meg bare... )

[TussiLussi]

Hadde samme erfaring som deg fra nr 1. 9mnds kvalme, humørsyk som f.... og et forferdelig hastesnitt etter masse krøll... gidder ikke rippe opp i det engang.

Ble uventet gravid med nr 2 og fikk helt angst. Men svangerskapet gikk bedre enn forventet, mindre kvalme, ikke bekkenløsning og avsluttet med en kjempefin opplevelse med et planlagt KS - helt fantastisk, så nå gruer jeg meg ikke noe til nr 3 ( er bare 5 uker på vei enda)

La også mindre på meg med nr 2, selv om jeg ikke spydde....

Var raskt i form etter KSet, da dette var planlagt og tok mindre krefter og slitasje, men så klart - magemusklene bruker mye tid på å komme i gange igjen etter et KS, det må man regne med. Men når man er psykisk bedre rustet gikk den fysiske biten mye bedre opplevde jeg

Lykke til med ditt valg

[Anonym bruker]

Heisann. Må bare svare deg. Kjenner meg så godt igjen. Vi fikk en jente for to år siden. Var ekstremt dårlig i svangerskapet. Var på åtte ultralyder, først mente de at fosteret var for stort, så mente de jeg hadde alt for mye fostervann, så fant de ut at jenta var veldig liten (Var 2600 gr, 46 cm og 32 rundt hodet da hun ble født) og at hodet ikke vokste som det skulle. Hele de 9 måndene ble et mareritt. Den siste mnd fikk jeg svangerskapsforgitning og ble innlagt på sykehuset. En uke før termin mistet jeg synet og gikk i kramper. De klarte akkurat å redde både meg og vår lille datter. Alt skjedde veldig fort og jeg mistet mye blod under keisersnittet. Måtte få blodoverføring etter hvert. Var veldig dårlig og låg på intensiven, mens mannen min tilbringte dagene sammen med datteren vårs. Etter er en ukes tid var jeg i form til å begynne å delta selv. Da sa jeg klart fra om at dette kom jeg aldri til å gjøre igjen. Men etter to år begynte jeg å få lyst på nr to. Vi har vært til mange samtaler med lege på sykehuset som tok imot vår datter for to år siden, og etter en del samtaler valgte vi å prøve.Så nå venter vi nr to om tre månder, en liten gutt. Går på en del medisiner denne gangen, men kommer nok til å få en bitte liten baby også denne gangen. Men ting går mye bedre denne gangen. Får spesiell oppfølging og har selv bestemt at jeg vil føde normalt hvis det lar seg gjøre. Så min oppfordring er å snakke med jordmor eller eventuelt lege. Det hjalp iallfall for vårs del.