sa te til mamma men ... :(

[Anonym bruker]

fikk bare kjeft tilbake...hun mente jeg hadde nok med nr 1 var skikkeli skuffa var eneste hun mente...hun gleder seg aldri over det som skjer her i heimen .. blir så lei meg.. .

[Anonym bruker]

huff ... så leit at mammaen din ikke kan være glad på dine vegne.

gratulerer kjempe masse med spiren din =)

[trollemor med hybelboer]

uff, det var ikke noe kjekt å høre... Håper du har mange andre som er der for deg og støtter deg...

 

lykke til

 

klem fra meg

[Leirha]

Er litt i samme situasjon her.

HAr en sønn på 10 nå så syns jo det var på tide å få en til.

MEn kvier meg til å si det til min mor. Hun har nemlig mast de siste mndene om at jeg aldeles ikke kan få flere barn akkurat nå, fordi HUN er sliten!

Søsteren min har nettopp fått to barn, hun syns det holder (!)

JEg har prøv å sagt at jeg har en på 10 og at jeg snart er 30, men hun vil ikke høre... Lurer jo på hva hun tenker på jeg?

[Gjest]

Huff, dette var ikke særlig hyggelig...

Jeg ville sagt det til henne hvor skuffet du ble over

_hennes_ reaksjon...

(Hvis jeg hadde blitt sint, så hadde

jeg vel spydd ut av meg noe som dette:

"hvis du ble så jævla skuffa, så skal du selvfølgelig slippe

å ha noe med den nye babyen å gjøre!!".....men det

forblir alltid inne i hode mitt...) ;o)

 

Jeg opplevde nok at mamma ikke er overbegeistret over

vårt nye familiemedlem som kommer etterhvert, men det er fordi at

hun er bekymret over om jeg klarer meg. Jeg fikk depresjon

sist, og hun ønsker ikke å se det en gang til...

Men nå er det på tide å støtte oss, for det gjør det ikke noe

lettere at en føler at mamma eller pappa motarbeider heller.

 

Lykke til!

[Miss Misantrop]

Mammaer er nå litt rare også da.. og nå skal vi bli, eller prøver å bli mammaer selv. Sikker på at vi også kommer til å begå mange feil vi også. Noen mennesker er litt mere pessimistisk anlagt enn andre, men det betyr aldelses ikke at hun kommer til å bli mindre glad i babyen du har i magen. Skjønner at du er lei deg og sender varme tanker.

[Anonym bruker]

Hei hei. Virker velkjent det der ja. Jeg har akkurat fortalt min mamma at jeg venter nr.3. Kan ikke akkurat si at hun ble veldig glad. Jeg hadde faktisk trodd at nå når jeg er godt voksen, og alt i livet mitt ligger til rette for familieforøkelse, da skulle hun klare å vise litt glede i allefall. Men neida. Hun ble drit sur, og kom med alle mulige skrekkhistorier om voksne damer som har fått unger og hvor slitne de ble. Hun slo fast at jeg aldri kom til å få kroppen tilbake i fasong igjen, det var jeg altfor gammel til. Og jeg kom til å være dønn sliten hele tia. Det var ikke noe positivt å spore. Jeg ble så lei meg at jeg ble fly forbannet og konfronterte henne med at hun hadde reagert på samme måte da jeg som svært ung skulle ha førstemann, og da jeg noen år senere skulle ha andremann, men da hadde hun andre ting å kritisere og problematisere. Jeg sa at jeg hadde vært bra dum som hadde trodd at hun skulle bli glad denne gangen. Ja så feil kan man altså ta, sa jeg. Hun ble først kjempesint og påsto at jeg ikke tålte å høre andres meninger. Og slik endte den diskusjonen og jeg bestilte billett for å reise hjem tidligere enn planlagt. Men da besinnet hun seg. Hun gråt og ba om unnskyldning og hadde mange forklaringer på hvorfor hun reagerte som hun gjorde.

 

Det er veldig bra at hun tok seg i det, og vi har et noen lunde greit forhold i dag. Men noe er ødelagt i forhold til svangerskapet mitt og jeg snakker aldri med henne om ting som skjer.

 

Ta en prat med din mor, og fortell henne nøyaktig hva hennes holdning gjør med deg. Det er ikke sikkert hun tenker seg helt om. Og kanskje bunner det hele i en frykt for at noe skal gå galt med datteren hennes...

 

[isabe]

Gleder meg til å si d til mamma, men gruer meg til å si d til di to søstrene mine. dem kjem til å bli sjalu å sur før at æ ikkje har utdanning på plass. åsså gruer jeg meg til å si d til svigers. uff, grøss--