Om å ta valget..

[grubler]

Jeg har fulgt med på forumet her en stund og har endel tanker rundt det å bestemme seg for å få barn og tidspunkt. Dessverre er jeg etterhvert i den alderen som så mange andre her, der klokken har begynt å tikke litt høyere. Jeg er singel og hetero og har vel egentlig bestemt meg for at ønsket om barn er stort nok til at jeg vil kunne bli forelder alene. Jeg har diskutert det med andre veninner og kollegaer som er mødre og de er veldig positive. De sier de ville ha gjort det samme selv. Mine barnløse single veninner er fremdeles i fasen hvor de håper innstendig på at Mannen skal dukke opp. Jeg er der at jeg tenker at han dukker nok opp, men det er ikke så farlig om det skjer senere i livet da jeg synes det er greit å vere alene med barn(tror jeg). Blir langt innlegg det her.. Har fått synspunkter til noen i parforhold som faktisk synes det er enklere når far i huset er bortreist da det foregår færre diskusjoner/uenigheter rundt oppdragelse + færre frustrasjoner da mange mødre likevel har mest ansvar og praktiske oppgaver. Og det virker også som endel er frustrert over samlivet sitt i småbarnsfasen.

Når det er sagt! Jeg har(med pittelitt tvil innimellom) bestemt for at jeg vil bli mor på ett eller annet tidspunkt, med eller uten mann. Spørsmålet er når..? Min situasjon er at jeg skal ta et års videreutd fra aug i år. Da vil jeg få bedre lønn og det er delvis planlagt fordi jeg vil trenge god inntekt som aleneførsørger. Men.. jeg vil også så veldig gjerne ut og reise.. Ikke bare en mnd.. men gjerne 6 mnd eller 12 mnd. Det er en drøm som dukker opp vekselvis mellom ønket om å få barn fortest mulig.. Heldigivs har jeg et år før jeg trenger å ta noe som helst valg. Økonomi er ikke noe problem; det er tiden og det biologiske uret som er det vanskelige.. Er det noen her som har stått i lignende valgsituasjoner? Jeg er klar over at man kan reise med barn. Og jeg er klar over at jeg sikkert kan vere borte fra et evt barn for kortere ferieturer. Min mor er veldig glad for at jeg vurderer donor da jeg er enebarn. Og hun kommer til å stille opp for meg og evt barn.

Veldig glad hvis noen har synspunkt på dette:-) Finnes det forresten andre grublere i Bergen her inne?

[StorkeMammaen]

Hei grubler.

Selvom jeg er litt yngre enn deg så forstår jeg godt hva du tenker, jeg har også gått gjennom den fasen, sikkert flere ganger. Fram og tilbake, for og imot, mange tanker og problemer som skal tenkes og løses. Det er fordeler med å være alenemor ja, men selvfølgelig er det (enklere) å være to, men for min del så overstiger ønsket om barn, enkeltheten ved å være to!

Så flott at du har god støtte i familie og venner det er kjempe viktig.

Lykke til med valget..

Hilsen ifra

[liesje]

Hei,

Problemstillingene du legger fram er veldig kjente for meg. Nå vet ikke jeg hvor gammel du er, men jeg tror hele tiden det er viktig å følge hjerte så man ikke sitter igjen tilslutt og angrer noe man ikke har gjord. Tenk på grubleriene som viktige og positive for å finne din retning i livet.

[Silje69]

Hei,

 

Skjønner deg både med hensyn på det å ville ha barn og det å reise i en periode.

 

Var selv ute og reiste i 4 mnd, og kom hjem for 1 1/2 år siden. Jeg var da 36 år. 1 år etter jeg kom hjem startet jeg forsøk med å bli gravid med donor. Jeg er veldig, veldig glad for at jeg gjorde det. Hadde opplevelser for livet, men jeg tror samtidig at ingen reise eller opplevelser kan erstatte det å få et barn.

 

Hva med å ta en litt kortere reise? Da får du kanskje tid til begge deler? Jeg opplevde mer på 4 mnd enn på et helt år her hjemme. Tiden blir mye lengre når enn opplever noe hele tiden. Da jeg var på reisen kunne jeg tenke tilbake på noe som skjedde for 1 uke siden, og det virket veldig mye lenger...

 

[lubbeline]

Hei grubler:-)

 

Jeg er fra bergen, er fte innom forumet men skriver ikke særlig ofte...men ville bare si fra at jeg og har grublet en del, men reiser nok ikke nedover før nyåret, av forskjellige grunner...selv er jeg 37 nå, hvor gammel er du?

[grubler]

Takk for gode svar:-)

 

Godt å få bekreftet at de tankene jeg har er vanlige å ha når man står foran store livsvalg. Tenker nå at drømmen min om å reise mer er såpass viktig at jeg vil planlegge å gjøre det etter eksamen neste vår. Da vil jeg som en av dere foreslo, reise i 3-4 mnd. Det blir en gylden middelvei og den biologiske klokken får ta en liten pause fra tikkingen den korte tiden:-) Jeg blir 35 utpå høsten i år men regner med jeg er godt fruktbar i noen år til!