Fødselen startet i uke 18 - helt grusomt!

[sorlandet]

Jeg sitter bare her og griner. Hadde den verste opplevelsen i mitt liv på mandag, da den lille babyen vår plutselig ikke var mer.... Lørdag oppdaget jeg litt blodig utflod, men ringte legevakta, og fikk beskjed om at så lenge det var bare litt rosa uten smerter, så var det sikkert bare litt slimhinner som var ømfientlige. (Hadde sex den dagen, så tenkte kanskje at det var derfor...) Dagen etter var det litt igjen, så mandag morgen ringte jeg legen. Fikk time tirsdag kl. 14. En halvtime etter begynte jeg å få vondt. Ringte legen igjen og fikk time tre kvarter etter. Vi satte oss i bilen og kjørte avgårde, og 20 minutter etterpå gikk vannet! Fikk ringt til sykehuset, og fikk beskjed om å kjøre rett dit. Etter et par minutter i bilen var vi fremme, og da var jeg full av blod. Det dryppet av meg innover i gangen på akutten. Jeg ble lagt i en seng, og kjente det lille livet rant ut av meg. På gynekologisk konstaterte de raskt at det var en SA, og fant ikke noe foster... Mulig at dette har gått i oppløsning eller at det lå i alle blodklumpene - fikk ikke noe svar på hvor det kunne ha blitt av. Ble sendt rett til utskrapning fordi det ikke sluttet å blø. Legen som foretok denne sa at alt så normalt ut med livmor og morkake, og alt tydet på at fosteret hadde vært mellom 16 og 18 uker, men at det hadde "gått til grunne". Jeg mener at jeg kjente liv sentst på lørdag, men det kan jo ikke ha vært det. Barnet må jo ha vært dødt en stund hvis det har rukket å gå i oppløsning...

 

Nå sliter jeg virkelig. Dette er andre gang på rad. Mistet først høsten 2004 etter et vellykket svangerskap - har datter på litt over tre år. Da mistet vi i uke 6, og hadde begynt å glede oss nå, siden vi hadde kommet nesten halvveis.

 

Føler meg helt tom, og føler jeg er på vei inn i en depresjon, mne vet ikke hva jeg skal gjøre... Alle sier at vi får prøve igjen, men jeg vet ikke om jeg orker å gå gjennom dette en gang til. Føler at de siste fire månedene har vært totalt bortkastet. Hadde termin på julaften, så dette kommer til å bli en fæl jul...

[Gjest]

Åh, stakkars deg- jeg forstår virkelig at du har det vondt nå!! Det er forferdelig vondt det dere har opplevd, og du var jo så langt på vei- da har man jo virkelig håp og tro på at dette går bra! Det er så mange drømmer som knuses, og man føler at man sitter helt tom etterpå. Sikkert så mange tanker om det å få en til og denne lille jenta som skulle bli storesøster.

 

Jeg tror jeg kan forstå (nesten iallefall) hvordan du har det. Jeg har hatt to MA på rad. Men de ble jo oppdaget da jeg var 10 og 11 uker på vei. Jo lenger man er kommet i svangerskapet, jo vanskeligere og tyngre er det jo. Jeg kan bare forestille meg den smerten du bærer inni deg nå. Jeg har dager hvor jeg sliter fælt, fordi vi ønsker oss så veldig en liten til. Prøver igjen, men er samtidig redd for å oppleve dette enda en gang til.... Akkurat som du sier. Orker ikke det. Men så er det noe i meg som kjemper og sier at klart det skal gå, etterhvert!!

 

Bruk tid på deg selv. Få sykemelding så lenge som du har behov for, og prat om det som har hendt- så mye som du vil og orker.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal si, vil bare si at jeg føler med deg og forstår at du har det innmari vondt nå.

 

Kjære deg, jeg tenker på deg. Har så vondt av deg.

 

Stor trøsteklem fra

[karalb]

Føler sånn med deg! Jeg mista 5.juli etter 15 uker og en dag. Hadde vært nervøs hele svangerskapet,for at vannet skulle gå. Ja,for i 1999 hadde jeg en senabort i uke 18 og i 2000 en senabort i uke 15...

 

Denne gang hadde jeg virkelig håp om å få hjelp. Gynokologen jeg gikk hos henviste meg tidlig ti Føde Pol.,så jeg kunne få satt på en arabin pessar i uke 13. Det ble en stor nedtur,når legen ikke ville gjøre d. Han mente det var for stor fare for infeksjon.Jeg tror at vannet har gått pga at jeg har fjernet litt av livmortappen,men det hadde ikke han tro på. Trodde abortene før,var pga infeksjon..,men begge gangene..? Sa jeg skulle komme tilbake om 3 uker,men klarte å trompe meg til å komme uka etter og uka etter det. Ja,og da var cervix så forkortet,så han satt på en slik pessar. Fikk da beskjed at det ville være kritisk i 1 uke.. Ja,og etter en uke gikk vannet-igjen.. Hadde hatt rier i et par dager(som jeg håpet var luftsmerter). Så da måtte jeg igjennom enda en for tidlig fødsel. Bare sååå grusomt! Fødte en gutt på 16 cm og 64 gr. Ikke stor,men samtidig så ferdig utviklet.. HUFF! Jeg har ikke ord.. Jeg skjønner akkurat hvordan du har det. Fått mage,og bare så stolt av å være gravid,så er alt bare over..

 

Men nå skal jeg på utredning etter ferietiden er over. Håper så inderlig at de finner ut hva det kan være! Og at det er hjelp å få! Jeg/vi klarer ikke å gå igjennom dette igjen,hvis det ikke er hjelp å få. Hadde en abort i januar også,men da var jeg bare ca 7 uker på vei. Men det var også vondt. 4 aborter..Virker så urettferdig! Men jeg vet jo at vi ikke er alene om dette.

 

Fikk du noen svar på hvorfor det skjedde? Skal du på utredning? Men det gjøres vel bare etter 3 aborter..

 

Tenker på deg!

 

Stor klem!

[har4barn]

HEi!

Dette er helt forferdelig å oppleve. Vi mistet selv i MA i uke 18 for 5 mnd siden. JEg har brukt lang tid på å komme meg igjen, og jeg har nok hatt en liten antydning til depresjon underveis. Heldigvis har jeg tre barn og en alle tiders mann som har hjulpet meg gjennom dette. MEn, det er vondt.

 

Jeg håper du har noen til å støtte deg i denne vonde tiden.

Det hjelper kanskje ikke så mye her og nå, men, det blir faktisk bedre etter som tiden går, selv om du ikke tror det nå.

 

Bare send meg en Pm hvis du vil....