Har ikke lyst til å gå ut lenger...:(

[♥Tuppa, Noah ;( Lillebror ♥]

For bare noen uker siden så orket jeg ikke tanken på bare å være hjemme alene....(er enslig)...

Da ville jeg bare ut å se venner og familie etc...

Men nå orker jeg nesten ikke besøk, men d kan jeg ikke si da for da skjønner de at d er noe galt....Vennene mine forsvant liksom da jeg ble gravid og jeg gjorde mitt for at de ikke skulle forsvinne...men d gjorde de altså...

Sliter bare jeg skal gå ut en tur...skikkelig nervøs...Og hvis jeg går ute og d kommer en bil bak meg, eller et menneske, så føler jeg at jeg blir kjempekvalm og helt uvel....Dette kan umulig være normalt?? Ikke for meg og slik jeg bruker å være ellers.....

Jeg tørr ikke fortelle dette til noooen...

[♥Tuppa, Noah ;( Lillebror ♥]

Er d aldri noen innpå dette forumet?=(=(

[Dubbe]

Heisann Tuppa!

 

 

Uff.. høres absolutt ikke lett ut. Å være redd for noe som en ikke trenger å være redd for i det hele tatt.. Men, vennene dine er vel kanskje ikke så gode venner når alt kommer til alt? Syntes det er skikkelig tragisk om de bare "forsvinner", p.g.a at du ble gravid..

 

Ifjor så ble jeg selv sykemeldt 3 mnd fra jobben, p.g.a en mild depresjon.. Og jeg ville ikke ha besøk, eller ut. Men, hadde en god venninne som har opplevd det samme, og hun regelrett dro meg ut. Og jeg fikk ikke varie mèn.

 

Du MÅ si det til noen, før det går så langt at du må ta medisiner for dette, hele livet ut! Ta kontakt med legen din, tro meg!

 

klem

[♥Tuppa, Noah ;( Lillebror ♥]

Nope, ikke lege eller jordmor i denne situasjonen nej.. De vil jeg ikke snakke med...

Må prøve å få sagt det til noen, men ikke de to...

Depresjoner har jeg hatt tidligere og det kan vel ligne, noe jeg ikke husker så godt... Første gangen var det ikke så ille, men andre gangen var d nære på innleggelse ja...Men jeg lurte meg unna d også jeg...

 

Nå er d liksom bare tomt inni meg...Hvis jeg har vært ilag med noen som jeg er glad i, så slipper dette taket..Men når jeg ikke er sammen med dem lenger så tar d tak igjen..

[Anonym bruker]

hei

 

er de angst du sliter me?du har ingen i familien som du kan snakke me?eg ser kor da hjelper meg visst eg åpner meg te nåken.eg veit iaalefall kos du har da og eg ønsker deg lykke til og de går nåk bra te slutt.

 

klem

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Neij, ingen i familien jeg vil snakke med om det neij..

Hadde d bare vært såå vel at jeg kunne d så.

HI

[Anonym bruker]

har du hørt ordtaket "vil man ikke ha hjelp så for man ikke hjelp?"! du vil jo ikke prate med noen..Jeg hadde et godt forhold til min JM, det hjalp meg myyye...jeg hadde masse angst og depresjon i svangerskapet.

[Anonym bruker]

Ja, men jeg har ikke noe godt forhold til jordmora mi...

Har ingen å prate med på denne måten...

alle vil jo ha hjelp,men d er ikke alltid en tørr..er rett å slett for redd..

[Anonym bruker]

Skulle ønske jeg kunne hjelpe deg på en eller annen måte! Men d virker ikke så lett.... Du kan ikke prate med venner, familie, jordmor eller lege....? Da er det jo ikke så mange muligheter igjen.... Jeg tror du bare får prøve selv om du egentlig ikke tørr. Hva er det værste som kan skje? Du vil vel ikke fortsette å ha det sånn!? På et annet forum leste jeg et innlegg fra ei som hadde skrevet mail til jordmora si, og fortalt om problemer på den måten. Tenkte på deg da jeg så det. Det kan du jo gjøre anonymt. Men så så jeg at du ikke hadde noe bra forhold til hun heller... Hva med å kontakte ei annen jordmor da?

Hvor langt ut i graviditeten er du forresten?

[Anonym bruker]

Er 33 fullgåtte imorgen så litt seint å kontakte ny jordmor...

eeeeeh...har noen venner som er litt eldre da..de har jeg vurdert..skrive en sms å se hva de svarer...hvordan de reagerer på å få vite d liksom... må vel prøve d da.

[Gjest]

Du... Jeg har vel følt at jeg ikke har hatt så mye å komme

med i denne situasjonen, men nå er jeg altså her.

 

Har du mulighet til å skrive en e-mail i stedet? Hadde jeg fått en slik sms så hadde jeg vel trodd at det hadde vært tull... men det er mulig andre mener at det er ok å skrive så alvorlige ting i en sms, men

det hadde jeg funnet litt merkelig.

 

Jeg ville anbefale deg enten å ringe eller å sende en e-mail.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

De kjenner meg så godt at de skjønner nok at d ikke er tull...Jeg er vanligvis ei gladjente jeg..Hvorfor skulle de tro d var tull?? SMS er jo bare en måte å få et raskt svar på..mail tar jo lengre tid..

[Gjest]

I en mail har du mulighet til å forklare mer utfyllende

og gå mer inn i det som plager deg. Det var det eneste jeg mente.

 

Jeg sa ikke at de du skulle kontakte ville tolke det som tull,

men at jeg ville kanskje ha gjort det hvis jeg fikk en sms

fra noen jeg kjenner. Men slik er vi jo forskjellig. Jeg ville aldri ha skrevet noe så alvorlig i en sms. Da måtte det ha blitt via samtale eller mail. Men gjør det du føler er riktig for deg.

 

Hvis du følte dette som et angrep, så var ikke det meningen.

Jeg ser at du har misforstått det jeg prøvde å formidle.

 

Lykke til uansett. Håper du får hjelp av noen... Men husk at du ikke kan forvente all verden av venner/familie uten utdannelse innenfor dette området. De vet ofte ikke hva som kan hjelpe deg. Det er det kun profesjonelle folk som kan... Det er i bunn og grunn der du bør søke etter hjelp.

[Anonym bruker]

Fått hjelp for slike problemer før, men de klarte ikke å få meg helt til igjen..åsså slutta skolen å jeg ble bare hengende i lufta over systemet...For når jeg ikke gikk på skole i den kommunen lenger så kunne jeg heller ikke behandles de...så da fiksa de ikke mer bahndling, noe de skal gjøre...

Men men

[Gjest]

Beklager, men jeg forstod ikke helt dette innlegget...

 

MEn hvordan gikk det? Fikk du fortalt det til noen av vennene dine?

[Anonym bruker]

Har ikke gjort d nei..

[Mikaelle7]

Kjære deg, sånn som dette er det ikke meningen at det skal være, nei. Selv har jeg hjulpet veldig mange med forskjellige depresjoner å bli friske gjennom meditering med krystaller. Send meg en PM så skal jeg fortelle deg hvordan du må gå fram.